Ærta bærta, din skjøre lille blomst

Are Kalvø er en morsom fyr, og Kalvøkaden i Dagsavisen på lørdagene er som regel fornøyelig lesing. I den siste kronikken spør Are: Må du terge folk når du veit at dei blir sinte?

Det finst dei som stiller slike spørsmål. Dumme spørsmål. Veldig dumme spørsmål. Sjølvsagt må ein terge folk når ein veit at dei blir sinte. Det er liksom det som er poenget med å terge folk. Det er ikkje vits i å terge folk som ikkje let seg terge. Det er poenglaust å provosere folk som ikkje let seg provosere. Om du har ein tjukkas i klassa di, og du går bort til han og fortel at bakenden hans er på storleik med ei låvedør, så er det ikkje så festlig om han svarer ”Eg veit det”, eller endå verre ”Det må i så fall vere ei lita låvedør.”

Det er noen som bare MÅ terge folk som ikke blir sinte også. Liksom for å riste løs en slags reaksjon. - Rokke ved en stoiskhet du egentlig er fryktelig misunnelig på. - Se hvor langt du kan strekke strikken før den ryker. Ikke like moro som å erte hissigpropper. Men noen ganger må man bare. Det finnes knapt noe mer irriterende enn folk med veldig elastisk strikk.

Marte Høgenhaug er tilsynelatende en sånn som er litt misunnelig på folk med veldig elastisk strikk som kan sitte inni boblen sin og drive med ting de synes er veldig moro og ikke engang la seg affisere av journalister. På Propaganda har hun dette å si om designere:

Går det an å drive journalistikk på små, sky blomster som lukker seg hver gang det skvetter en liten regndråpe? Hvert år skjer det samme. De skjøre små designerne og illustratørene kler seg i sin fineste stas og ivrer til prisutdelingen.
Designerne vil gjerne ha presse. Men de må for all del ikke stilles kritiske spørsmål.

Tror du har misforstått litt, Høgenhaug. Du blander designere med designbyråer. I designbyråer er det mange som ikke er designere. Det er de som ikke er det som aller helst kler seg i finstasen og ivrer til prisutdelinger. Mange designere vil helst sitte fredelig i boblen sin og kreere, og bryr seg ikke et døyt om hva en jury dominert av subjektive menn mener om det de designer. Derfor lister de seg forbi journalistene når de blir tvunget ut av hulen sin.

I reklame- og designbransjens sinnrike hierarki er designerne og illustratørene nederst på rangstigen. Det vil si, nederst i de andres øyne. Vi er på en måte polakkene i jordbæråkeren. Men designerne selv er frie fra slike sinnrike systemer. Vi vet bedre. Vi lever i vårt eget kreative anarki, og er i grunnen bare overlykkelige hver gang vi slipper å fly i møter og på prisutdelinger og være pretensiøse, ekstroverte og entusiastiske iført designerbriller av titan og høyhalset genser. (koksgrå, sort eller olivenfarget.)
Så lenge noen liker det vi lager og så lenge vi har det gøy når vi lager det er det fint lite annet som betyr noe. Noen av oss synes faktisk det er helt greit å bare være et velfungerende tannhjul i det store urverket.

Går det an å drive journalistikk på designerne? Hm, kanskje det ikke er så lett. Men det vi lager er nå svært visuelt da. Det ligger i fagets natur. Vi lar produktet tale for seg selv. Man kan drive journalistikk på designet... Og kanskje oppdage hvor mye mer relevant dét er.



PS: Apropos å strekke strikken vil internett-troll heretter totalignoreres. Skaff deg en annen hobby før den lille gule bilen kommer og henter deg. Syke, ekle menneske.