Bly

Det er ikke helt sant det der med at det viktigste er ikke hvordan man har det men hvordan man tar det. Noen ganger er det umulig å ta ting på en annen måte enn å bli frustrert, sint og lei. Smil til verden, og verden smiler tilbake? Bullshit! Verden er en gretten, gammel gubbe.

At det viktigste er hvordan man tar det, er en av de mange livsløgnene vi forteller oss selv for å overleve i denne gjørma. Hvis du bare tenker glade tanker, så ordner alt seg. Faktisk er den livløgnen der oppe sammen med den om at det er bedre å ha elsket å ha tapt, enn ikke å ha elsket i det hele tatt. Det er heller ikke sant. For den som ikke har elsket har fremdeles tro på at kjærligheten finnes. Den som har elsket og tapt, mistet minst et par ekstra illusjoner i dragsuget. Så om kjærligheten dukker opp på ny, er man mer skeptisk og mindre mottagelig for den. Sånn baller det på seg, kan man si.

Folk, eller hvertfall jeg, har en litt selektiv måte å se på livsløgner og -sannheter. For eksempel er vi redde for at positive ting ikke skal vare. Ingenting varer evig. Om negative ting tenker vi det motsatte - vi er redd for at det aldri skal gå over.

Men jeg vet at stillstand er naturstridig. Jeg er her/nå. Det skal ikke alltid være sånn. Innimellom smiler verden. Jeg er takknemlig. Jeg er privilegert. Noen berører sjelen min. Løfter meg ut av blybeltet. Hver dag. Det er kjærlighet. Og den tror jeg fremdeles på.

Livet. Er. Vidunderlig. Vanskelig