Indre sabotører og annet fanteri

Jeg skulle så veldig gjerne skrevet noe finurlig og innsiktsfullt om havet, livet og kjærligheten akkurat nå. Men for å være helt ærlig, har de fine tankene forsvunnet mer og mer i bakgrunnen den siste tiden. Jeg har gått inn i en slags tanke-koma for at de indre sabotørene ikke skal få overtaket. Følgelig trenger jeg enten å bruke de få kreftene jeg har på å hause fram litt entusiasme, eller å kline litt mer for å booste endorfinene. Det første alternativet fordrer at jeg snart får en dag der jeg ikke våkner opp med en sånn underlig blanding av kraftløshet og smerte. Det andre at det stiller seg opp en rekke oppofrende, sjarmerende menn utenfor døra mi og tilbyr klinetjenester. Antagelig er det første alternativet mer sannsynlig og gjennomførbart enn det andre. Det ironiske er at klining gir endorfon-boost, men for å finne noen som vil kline med deg, bør du være en smule entusiastisk. Jeg kjenner hvertfall ingen som vil kline med noen som ikke har energi og utstråling. Men man skal aldri si aldri. Mirakler har skjedd før. Faktisk skjer det vidunderlige ting hele tiden. Der ute. I verden. Utenfor hulen min.
Det finnes et tredje alternativ også. Det har jeg benyttet snart i to år; å juge, drømme og mimre. Tenke på hvordan livet var, og at det kan bli sånn igjen.
Dette tredje alternativet er brukt opp. Eller - det fungerer ikke akkurat nå hvertfall. Kanskje i morgen.
Det er alltid sånn at jeg gleder meg til i morgen. Jeg legger meg om kvelden og håper og tror at i morgen - da kommer vendepunktet. I morgen skal alt bli bedre. Og det er et godt tegn er det ikke? Det symboliserer håp og livsglede.

Myalgisk encephalopati. Det høres litt ut som en parasitt. En sånn som forgifter og suger livskraften ut av deg. Og det føles sånn også.
Hvis du brekker et bein, får du det gipset. Beinet gror og du trener det opp igjen. Logisk. Får du ME, funker egentlig ingenting som det skal. Du har null energi - ikke en gang til positive sysler. Men du trenger positiv input for å ha tålmodighet til din egen stillstand. Du har mye smerter, men sykdommen gjør at du ikke tåler medikamenter. Du tåler heller ikke godterier, alkohol, koffein - eller trening. Det er kjempeviktig at man ikke stresser fysisk eller mentalt. Men hvem blir vel ikke stresset av å måtte ligge helt stille og stirre i taket i timesvis? Mitt tak trenger i tillegg maling og minner meg derfor hele tiden på alt jeg ikke får gjort. Det er viktig å spise sunt. Men kroppen min vil ikke ha mat. Jeg blir kvalm, får utslett, tunga hovner opp - og alt smaker svett kamel.

Jeg har brukt veldig mye energi på å ikke være bitter. Alle vet at bitterhet og sinne er utmattende. Det fører ingenting med seg. Men noen ganger er det en helt fånyttes følelse. De gangene du ikke har noen å øse bitterheten utover. Man kan ikke skjelle ut "uflaks". Jeg kan altså ikke skjelle ut kirurgen som skadet meg. Det var uflaks. Sånt skjer. Og da kommer tanken: Hvorfor meg? Den tanken fører til selvmedlidenhet. Selvmedlidenhet fører til tanker om at mange har det verre, det kunne vært verre, folk som har det verre enn meg klarer å finne positive ting i hverdagen. Da bør jeg klare det også.
Og egentlig klarer jeg det. Hver dag. Der det er liv, er det håp. Håp er en form for entusiasme, er det ikke?

Kline, anyone?

Frihet og likhet - men hvor i helvete er brorskapen?

Jeg burde våkne opp hver dag usigelig takknemlig for at når jeg nå en gang ble født som kvinne, var det griseflaks at det skjedde i Skandinavia. Her er ingen øvrigheter (hvis vi ser bort fra Høybråten) som kuer meg til å gjøre ting jeg vil/ikke vil (man blir fremdeles hverken torurert eller fengslet for å ta seg en Prince Mild en gang i blant), gå hvor jeg vil (bare ikke over strandlinja til fru Bjerche), kle meg hvordan jeg vil (bare ikke med slør hvis jeg skulle finne på å begynne på skolen igjen). Så lenge jeg handler innenfor rammene av det sosialt akseptable har jeg frihet til å gjøre hva jeg vil, bli hva jeg vil, snakke med hvem jeg vil, etc. Ja, faen, tilværelsen min er så breddfull av frihet og likhet at det nesten renner over.
Naturligvis er jeg feminist og for alle former av likeverd, men du skal ikke se bort i fra at hvis jeg kunne fått velge om igjen hadde jeg sannsynligvis benyttet den valgfriheten til å ta meg av mann, 5-6 barn, foreldre, svigerforeldre, besteforeldre og et par skakkjørte venner. For i all min selvrealiserte, egalitære og velsignede tilværelse har liksom kjærligheten, samholdet og mange av de essensielle verdiene forsvunnet.

Hvor like vil vi egentlig være? Og hvorfor er det først og fremst hverandres negative sider vi adopterer? Kvinner drikker mer alkohol, ser porno, blir kyniske ledere, menn objektiviseres, poserer halvnakne på magasinforsider, pådrar seg spiseforstyrrelser, etc.
Vi bryr oss mindre og mindre om hva andre tenker om oss, men samtidig vil vi bli sett for enhver pris. For innerst inne savner vi alle mer kjærlighet i tilværelsen. Og det motsatte av kjærlighet er ikke hat. Det er likegyldighet.
Etterhvert som våre egne verdiprioriteringer svinner hen, får vi mindre respekt og forståelse for andres.
Hadde jeg vært psykiater og det norske samfunnet min pasient, hadde jeg gitt det diagnosen sosiopatisk adferdsforstyrrelse.

Globalt sett tilhører noe sånt som 90% av alle nordmenn den globale overklassen. Egentlig kan jeg ikke forstå hvorfor vi er så gniene på landet vårt. Her er så mye plass. Det Norske Hus er overmøblert. Jeg lurer på om kanskje salget av lykkepiller hadde gått litt ned om vi ble mer åpne, ydmyke og rause. Hvis vi fikk brukt oss selv. Følt at vi hadde konsekvens. At vi gjorde vår skjerv for en bedre verden.
Hvorfor murer vi flyktninger inne i mottak, istedet for å gi dem muligheten til å jobbe og delta i samfunnet. Hvorfor må folk som elsker hverandre vente måneder, kanskje år, før de gjenforenes? Og hvorfor i helvete har Bjarne Håkon Hanssen blitt titulert med 'inkluderingsminister'? Hele Bjarne Håkon Hanssen er en selvmotsigelse, spør du meg. Det burde være bilde av ham under oxymoron i ordbøkene.

Human Abstract
Pity would be no more,
If we did not make somebody Poor;
And Mercy no more could be,
If all were as happy as we;
William Blake

Egentlig burde vi alle ta på oss rollen som inkluderingsministere. Pliktetikk er, når det kommer til stykket, ikke det verste vi har. Var det Schopenhauer som sa at "frihet er indre tvang"?

Livet

Jag, min egen fånge, säger så:
livet är icke våren, klädd i ljusgrön sammet,
eller en smekning, den man sällan får,
livet är icke ett beslut att gå
eller två vita armar, som hålla en kvar.
Livet är den trånga ringen som håller oss fången,
den osynliga kretsen, vi aldrig överträda,
livet är den nära lyckan som går oss förbi,
och tusende steg vi icke förmå oss att göra.
Livet är att förakta sig själv
och ligga orörlig på botten av en brunn
och veta att solen skiner däruppe
och gyllene fåglar flyga genom luften
och de pilsnabba dagarna skjuta förbi.
Livet är att vinka ett kort farväl och gå hem och sova...
Livet är att vara en främling för sig själv
och en ny mask för varje annan som kommer.
Livet är att handskas vårdslöst med sin egen lycka
och att stöta bort det enda ögonblicket,
livet är att tro sig vara svag och icke våga.
-Edith Södergran-

Think different

Jeg må få lov til å sørge, sier jeg.
Mamacita sier at jeg har sørget lenge nok, at det er det eneste jeg gjør, og hva er det egentlig å sørge for, du lever ennå, skjedd er skjedd og det er ingenting du kan gjøre med det. Sorg løser ingenting.
Men jeg sørger fordi jeg har mistet meg selv, sier jeg. Det er ikke nok å eksistere. Det er ikke det jeg ble skapt for. Jeg er laget for å leve, elske, klatre i trær, løpe barbent i gresset, hoppe i havet fra Panter'n, sprudle, le og drikke rosa Krug og danse tango på bordene i Theatercafeen! (Jeg sier det med patos og mange utropstegn)

Jaja, du har nå alltid vært litt sånn, sier Mamacita.

"Sånn" er negativt i Mamacitas tredje potens. "Sånn" er alle som ikke passer inn blandt møblementet, som rekker over takhøyden, som velger den minst gåtte veien av nysgjerrighet og derfor ofte havner på vidvanke eller ved kanten av et stup, som ler høyt og gråter tydelig, brenner sitt lys i begge ender og som gjerne går over bekken etter vann om gresset er grønnere/høyere/villere der. De hvis munn renner over med alt hjertet er fyllt av.

Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg skal sørge allikevel. Jeg vil heller hylle livet og alle mennesker som kanskje ikke er helt i vater, men som likevel - eller nettopp derfor - beveger verden.

Hvilket fikk meg til å huske Think Different-kampanjen til Apple for noen år siden. Denne filmen synes jeg er så innmari bra. Ikke nødvendigvis fordi den er for Apple, men fordi den uttrykker noe veldig fint.
"Here's to the crazy ones; The misfits, the rebels, the troublemakers. The round pegs in the square holes"



Så til alle som har vært med og diskutert livet, døden og kjærligheten den siste tiden, har jeg valgt dette sitatet fra filmen: "The people who are crazy enough to think they can change the world - are the ones who do"

Peace&Love:-)

k-ore

Lenge tenkte jeg at det var for lite kjærlighet i verden. Mye eros men lite agape. Den tanken var nok heller et tegn på min egen rotløshet enn egentlige tro. Noen ganger er det lettere å fremstå beleven og illusjonsfattig enn å kjenne på egne savn.
Vendepunktet - eller troen - kom via et underlig og uventet forum. Som de fleste vendepunkt gjør. Det var under noe så prosaisk som åpningssekvensen i filmen Love Actually. Vi ser mennesker på en travel flyplass. De haster frem og tilbake. På vei til, på vei fra. Hugh Grants myke, britiske stemme snakker om det jeg selv ofte har tenkt. Men plutselig synes det så tydelig. Mennesker som ønsker hverandre velkommen, som kysser hverandre farvel, gruppeklemmer, smil, tårer, blikk, latter. "Love actually - is all around".
Jaggu, tenkte jeg. Og dagen etter begynte jeg å se kjærlighet overalt. Banalt? Kanskje. Men viktig.

Kjærlighet i internettets tid er vriene greier. Man finner f.eks. ikke ut så mye om kjærlighet ved å søke på Google eller Wikipedia. Jeg vet det, for jeg har prøvd. For moro skyld. Det som overrasket meg var at så mange av artiklene om kjærlighet var forbundet med gudstro. Eller, det overrasket meg vel egentlig ikke. Jeg har ofte tenkt at det religiøse mennesker kaller "Gud", er det samme som vi humanetikere/ateister/agnostikere kaller kjærlighet. Og kjærligheten er grunnlaget for alt liv.

På gresk har de flere ord for kjærlighet. Eros, agape, philia og storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: ordet Agape gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt:-)

Kjærlighet er det vi ønsker oss mest, men som vi vet minst om. I det øyeblikket du gir alt fullt og helt til et annet menneske - det er da du mister deg selv. For en stund.

Gaven

Jeg drømmer meg vekk. Fordi det å være her og nå er mitt vakreste minnes parametrale motsetning:

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst. Men om nettene sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

Jeg sitter på Kokkari Bar med en frappe og spiller backgammon med gamle Giorgos, mens det blåblå Middelhavet skvulper mot bryggekanten.
Det er en fin dag. Strålende sol og forfriskende bris. Vespaer putrer forbi. De små regnbuefargede fiskebåtene dupper i vannet. Giorgos har allerede vunnet to ganger og røykt sju sigariller. Worrybeansene ruller lett i den sterke neven. Jeg kikker fascinert på ham. Hver fure i det værbitte ansiktet forteller en historie. De grønne øynene gnistrer i det han er i mål med den siste hvite brikken. Jeg har tapt for tredje gang. Men det gjør ingen verdens ting. Det er som det skal være. Akkurat sånn. Her. Nå. Alt dufter av salt hav, urter og sitron. Fra Alexis Bar rundt hjørnet lyder bouzouki-musikk. Giorgos synger med. Han slår blikket i meg og gliser bredt og delvist tannløst. "Kokla - you have to get married before I die". Jeg smiler, men jeg har ikke lyst å tenke på at Giorgos skal dø. Han må være her for at alt skal være vakkert og ekte, for at alt skal være liv, for at sjelen min skal vokse. Dessuten har jeg ikke det minste lyst å gifte meg.
Toula kommer ut fra kjøkkenet og slenger resolutt en tallerken med toast, syltetøy og frukt foran meg. Hun mumler noe om at dagens unge kvinner er altfor tynne, og sjokker tilbake til kjøkkenet, mens hun kjefter på mannen sin Manolis som står og svetter over grytene. Her er det Toula som er sjefen, og jeg våger ikke annet enn å spise opp frokosten min. Hver smitt og smule.
Jeg er fremmed her, men jeg har aldri følt meg så elsket. Så hjemme. Så hel. Av alle fine minner jeg har, er dette det aller vakreste.

Litt skuffa

Ref forrige blogg-post, så gikk ikke historien helt som jeg husket. Ja, for historien om jenta med hjertet viste seg å være fra en video med Roger Sanchez. (Takk til Doublewide)

Hun går ut om morgenen med et kjempestort hjerte. Folk hun møter blir litt skremte av det store hjertet og trekker seg unna. Hun blir nektet adgang i butikker og på utesteder. Etterhvert blir hjertet mindre og mindre. Til hun møter en fyr som synes det lille hjertet hennes er veldig søtt. Hun blir så glad at hjertet begynner å vokse igjen. Da gutten ser hvor stort det kan bli, blir han litt skremt han også. Og stikker.

Det er jo faktisk litt trist. Jeg synes egentlig min versjon av historien var mye bedre:-/

Med hjertet i hånden

Mon tro om det er en film jeg har sett, en musikkvideo, en reklamesnutt eller om jeg rett og slett har drømt hele scenariet. I dag kom jeg hvertfall til å tenke på jenta som går rundt i storbygatene med hjertet sitt.

Det begynner med at hun kommer ut om morgenen med et bittelite, rødt hjerte som hun bærer forsiktig i hendene sine. Menneskene hun møter smiler og nikker men våger seg ikke helt innpå for å se nærmere på det. Hun vandrer fornøyd rundt med dette splitter nye hjertet i hendene. Går og går gjennom storbyens gater. Men folk legger mindre og mindre merke til henne. Kanskje blir de vant til synet av jenta med hjertet i hånden, kanskje er de travlere etterhvert som dagen lir på. Jeg vet ikke.
Hjertet vokser i hendene hennes. Blir mindre håndterlig.
Hun begynner å se spørrende på de forbipasserende som blir mer og mer avvisende. Jo mer avvisende folk blir, jo mer vokser hjertet. Ingen vil hjelpe henne å bære. Det begynner å bli tungt. Hun må slenge det opp på skuldrene til hun nesten segner sammen under vekten av det. Hun ser bedende på folk som går forbi. Men de går i stor bue utenom jenta og hjertet. Tilslutt er hjertet så stort at hun må trekke det etter seg. Hjem. Utslitt.

Noen dager er litt sånn, er de ikke? Du starter dagen med så mye forventning og kjærlighet i deg at du holder på å sprekke. Men akkurat den dagen haster verden forbi og har ikke bruk for hverken forventningene dine eller kjærligheten din.

Dagene med hjertet i hånden, når alle andre har sære, travle dager. Det kan være ensomme dager.

Jeg holder ditt hode i mine hender, som du holder mitt hjerte i din ømhet. Slik allting holder og blir holdt av noe annet enn seg selv. Slik havet løfter en sten til sine strender, slik treet holder høstens modne frukter, slik kloden løftes gjennom kloders rom Slik holdes vi begge av noe og løftes dit gåte holder gåte i sin hånd. -Stein Mehren-