| mandag, februar 12, 2007 |
| Voksesmerter |
For en stund siden så jeg en tv-dokumentar om funksjonshemmede ungdommer og deres tanker om livet og kjærligheten og sånn.
Det første som slo meg var at de hadde mer dybde i sine drømmer og formeninger enn de fleste voksne jeg kjenner.
Når du er født uten arm, med leddgikt eller med feil i hjertet og gjennomgår et titalls operasjoner før du fyller 16, gjør det naturligvis noe med deg. Livet og kjærligheten er ikke så selvfølgelig. Hver dag er fyllt av smerte, men den er også en gave.
De har en medfødt svakhet, hvilket kan synes som har gjort dem sterkere enn de fleste. Et par av dem har ikke vokst seg så høye som de normalt ville gjort, men de ruver likevel.
Jeg imponeres over store mennesker. Det underlige er at de menneskene som synes de selv er store, er egentlig ikke store i det hele tatt. Mens de som er ydmyke og ligger lavt i terrenget, vokser og vokser.
Det er ikke alle som har lyst til å vokse. Kanskje er det skummelt. Og smertefullt.
Jeg vokste 27 cm mellom 8. og 9. klasse og husker voksesmerter veldig godt. Men det var ikke centimeterne som egentlig gjorde meg større. Det var smertene.
Nå, mange år etter, er jeg i ferd med å krympe. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag som går. Jeg forsøker å finne inspirasjon rundt meg, for jeg har den ikke lengre i meg selv.
Disse unge, energiske, kjærlighetssøkende ungdommene inspirerte meg. Det er mulig at smerte ikke kan måles, men den kan lindres. Og ingenting er så lindrende som nettopp kjærlighet.Etiketter: Kjærlighet, Livet |
Tankeranglet av Rockette on mandag, februar 12, 2007 at 6:21 PM | Permalink  |
|
| 4 har sagt noe: |
-
Det er håp. Alltid er det håp. og medmennesker. Selv om det ikke renner over av dem, så finnes de. Og de har kjærlighet å by på. Det vet jeg helt sikkert.
Varme tanker til deg.
-
Jeg tenker ofte på hva ME gjør med min søster. Hun er fratatt muligheten til å leve et normalt ungdomsliv, og hun er fratatt de aller fleste arenaer. Hun opplever venner som blir borte, og hun lever i sin egen verden, og i symbiose med spesielt sin mor.
Jeg synes hun er utrolig reflektert og har stor selvinnsikt. Så kanskje du har rett... det styrker henne, og gjør henne reflektert, på en annen måte enn andre ungdommer.
Jeg tror jo at evne til å møte sorger og smerte på en konstruktiv måte, er en viktig egenskap. Og hun gjør det.. viser styrke selv når hun er liten, redd og lei av sykdommen og det livet hun må leve.
Kanskje det vil være en styrke senere.
Men mest av alt skulle jeg jo ønske at hun kunne leve et normalt liv. og bare tanken gjør at jeg får en tåre i øyekroken. Hun må gjennom så mye. Og hun har så mye undertrykt livsglede i seg.
-
Du rørte meg. Det er så mange av disse usynlige menneskene som egentlig ruver; mennesker som ikke lar seg knekke av motgangen, smertene og sorgene, men som fortsatt har så mye å gi til verden rundt seg.
-
Ja, det er HHS. Det er fint:-)
Varme tanker tilbake.
Jeg tenker også ofte på søsteren din og alle andre unge mennesker i hennes situasjon, Iswew. Det er på en måte mye mer urettferdig når sykdom rammer barn og unge. Jeg tror at man trenger et relativt bekymringsfritt fundament for å takle voksenlivet best mulig.
Ja, ikke sant, ellingzine. De er de virkelige heltene.
|
| |
| << Utskytningsrampen |
| |
|
|
|
Det er håp. Alltid er det håp. og medmennesker. Selv om det ikke renner over av dem, så finnes de. Og de har kjærlighet å by på. Det vet jeg helt sikkert.
Varme tanker til deg.