Esperanza es para gente que vive sin gracia
Jeg beklager om det lyder depressivt altså, men hvordan kan det være annerledes? Det er ikke slik at jeg tenker på å gjøre slutt på det hele. Der det er liv, er det håp. Og selv om jeg ikke våger å glede meg til noe, har jeg mye å glede meg over. Jeg eksisterer, og enn så lenge er det bra nok. Gode mennesker og det som har vært holder meg flytende. Kanskje finnes det en viss livsbejaelse bare i det at jeg gledes over minnene - over livet jeg har levd.
Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke på hvordan livet ville ha vært om jeg på et gitt tidspunkt hadde tatt en annen vending enn den jeg gjorde. Om jeg hadde tatt andre valg i for eksempel 1989, som var et ganske sjelsettende år for meg, ville jeg da ha havnet i samme situasjon som i dag?
Hvis jeg i steden for å reise til Norge, ta opp studier, leve et ansvarsfult liv, strebe mot noe jeg ikke hadde klare formeninger om hva var, hadde bosatt meg i en liten landsby ved Middelhavets blåskap, knyttet evige vennskapsbånd, kanskje fått barn og levd i sus og dus blant olivenlunder og sirissgniss - ville jeg da ha vært lykkelig? Ville jeg vært tilfreds med det. Ville jeg ha følt meg hjemme - i samfunnet, i meg selv?
Naturligvis nytter det ikke å tenke slik. Det er ikke sånn at jeg angrer på valgene jeg tok, men jeg må bare innimellom stille meg spørsmålet om jeg kan klandre livet jeg har levd for at jeg endte opp med ME.
Muligens har dette mer å gjøre med spørsmål andre har stilt opp gjennom enn det jeg reelt sett har kunnet styre. Jeg har alltid levd et liv på full speed helt til det ikke gikk lengre.
Jeg kan bare håpe at livet på vranga ikke varer resten av livet, og at jeg omsider vil havne på riktig side av meg selv. Det gleder jeg meg til. Til jeg orker reisen videre. Kanskje bringer det meg tilbake til mitt vakreste minne.
og det er blå
før eller seinere er det blå
ikke som himmelen,
ikke som havet og
heller ikke som navet i
blåklokkenes hjul
det er blå
som vinden under fire blå broer
blå som den blå timens fløyel og glass
blå som tiden du så sakte legger bak deg
jeg sier: så langt har vi gått
til den andre siden
til den andre siden av blått
(Saabye-Christensen)
6 kommentarer:
'Håp er for dem som lever uten nåde.'
Kjempefint sitat, det får meg til å tenke. Sett Prison Break, du også? :) Hørte det ble sagt der i siste episode.
Det er sterkt å lese det du skriver her. Det er vanskelig å beholde håpet når det ikke er noe som tyder på at det er noe å håpe på. Men det må det være! Hvis du ikke tør håpe, så skal jeg håpe litt ekstra... for deg, for meg og for alle de andre som lever med denne sykdommen.
Ja, jeg har dilla på PB:-)
Det var ganske kult at de hadde med det ordtaket. Jeg har hørt det flere ganger i Spania, og om jeg har forstått de spanske nyansene riktig, blir det mer korrekt å si 'Guds nåde' på norsk.
Tusen takk, Lothiane - og likewise.
Det ER håp, men det er bare ikke så tydelig hele tiden.
Hm, ble dette en sutrepost? Den var ikke ment som det altså...
Sutrete... du? Niks! :) Det har jeg aldri tenkt om deg.
Jeg ser også PB. Kul serie, men lurer på om vi får en slutt noen gang. :)
De snakket jo mer om nåden i siste episode og da kom det fram noe om Guds nåde. Det gir i så fall en bedre forståelse av ordtaket.
Ser for meg du sitter i Spania ved en strand... med et glass vin i hånda mens du ser sola gå ned over havet. Jepp, det bildet synes jeg er fint. :)
Jeg har vært på den andre siden av blått nesten hele livet-
Nå i ettertid ser j at dette har vært min frelse
Du er i hvert fall ikke sutrete! Jeg er kjempeimponert over hvor bra du takler (og formidler!) hvordan det er å ha en sykdom som påvirker livet i en så stor grad. Det er viktige temaer til ettertanke for alle, uansett hvordan form man er i eller hvor i livet man befinner seg. Jeg håper du blir friskere snart, og får brukt det enorme potensialet du har som person til fulle!
Tusen takk, Morgianna!
peace&love
Legg inn en kommentar