Når satt du sist på en trapp og bare var til?Jeg kom nemlig til å tenke på det her i sted mellom masse flufflaff at akkurat nå skulle jeg fryktelig gjerne vært i stand til å bare sitte på en trapp og eksistere.
Du tenker kanskje at det må være enklest i verden, men det er ikke det. Man trenger likevekt. Å bare sitte på en trapp er noe av det vanskeligste som finnes. Ikke handlingen per se, men å få skikkelig til. Det er for mye støy. For mange blomster som skal luktes på, ting som må gjøres, tanker som må tenkes ferdig. Før man altså kan sitte på en trapp og bare være til.
Men jeg har veldig lyst til det. Sitte musestille uten en bekymring i verden mens pusten flyter fritt. Kanskje med en jeg kan være stille sammen med. Kanskje spise is. Sånn med ekte fløte og vanilje og tykt, mørkt sjokoladetrekk.
Jeg har ikke tilbrakt så mye tid på en trapp i grunnen. Sist gang jeg kan huske var i en liten landsby på Samos, Manolates. Jeg hadde putret opp dit på den skrantne Vespaen min, Harry Davidsen, etter en lang, varm dag i Kokkari.
Manolates er en sånn liten doven landsby som klamrer seg til en skråning, omgitt av sypresser og olivenlunder. Uansett hvor hett det blir på Samos, er det alltid svalt oppe i Nattergaldalen.
Jeg parkerte HD ved torget og slentret opp til en gammel kone som satt på en trapp og skrelte poteter. Vi nikket og smilte til hverandre. Hun gikk inn på kjøkkenet, hentet et glass vann og en ekstra kniv, og så ble vi sittende i taushet og smile til hverandre. Jeg tror hun visste hvem jeg var.
Livet på Samos er litt underlig for en som ikke skjønner språket så godt. Jeg bodde der ganske lenge, og mange visste hvem jeg var og hva jeg gjorde der (ikke stort), men jeg visste svært lite om noen som helst. De fastboende delte hemmeligheter som jeg ikke kunne få innblikk i. Jeg tror det var derfor jeg likte dem så godt. De var alltid vennlige og imøtekommende, så det er vanskelig å vite om de kjente meg eller bare rett og slett møtte alle fremmede med åpne blikk og smil.
Vi satt på den trappen ganske lenge, den sortkledde konen og jeg. Og gjorde ingenting etter potetene var skrelt. Det var et av disse øyeblikkene som ikke trenger kamera. Jeg har bildet klistret opp i hjerte og hode. Så jeg vet hvordan det gjøres ved neste anledning.
13 kommentarer:
Så nydelig! Jeg synes jeg ser dere for meg. Og man burde antagelig prøve å finne flere slike øyeblikk i hverdagen og ikke tenke på dem som "stjålne", men noe som hører livet til. En pause har vi fortjent mellom potet-skrelle-øktene.
Det er godt å ha en sånn trapp å tenke på. Eller være på. Jeg har to sånne steder, som ikke er en trapp, men har samme funksjon. Jeg sitter der, og bare er til. Takk for fin post. Nå fikk den meg til å tenke på de to stedene mine, som jeg kan ta frem i tankene, selv om jeg ikke er der!
God påske!
Å sitte sånn krever sin trapp ja...OG sin trappesitter.
Når jeg tenker etter, så er det alt for lenge siden jeg har hatt en perfekt trapp i umiddelbar nærhet. Men det lever et par stykker i minnet mitt. Heldigvis.
Forresten er det antakelig lettere for de fleste av oss å finne en egnet trapp enn det er å få de andre forutsetningene på plass..
God påske herfra også :o)
Ulp - jeg skulle linke til din fine post, Rockette, og i min klønethet klarte jeg istedet å legge en link til min post i din...(rødmefjes). Det var slettes ikke meningen, men jeg klarer jo ikke å ta den vekk igjen...gjør du??
Jeg vil gjerne sitte mer i trappetrinn - men det er ofte ikke så enkelt å bare være til, er det vel... Og siden jeg leste posten din, har jeg ikke fått De Lillos Smak av Honning ut av hodet :-)
Jeg satt på en trapp i påsken, men øyeblikkets tyrrani tok meg..
Trappene mine er ofte et svaberg eller en brygge. Men det funker.
Samos! Jeg elsker Samos! Nå ble jeg helt og totalt satt tilbake til fantastiske Samos... Det var nesten som å sitte på en trapp.
Vakkert skildret.... og jeg vet fra egen erfaring at jeg har vansker med å slappe av på en sånn god måte. Det er liksom alltid noe som vil snike seg inn og forstyrre den skjøre roen. Men innimellom opplever jeg det. Det er nesten religiøst.... :)
Hvor har forresten bastet gjort av seg? Jeg savner henne. :(
Tenkte på deg igjen nettopp Rockette, får nå er det nemlig tid for trammen igjen. Og idet jeg sniker meg ut kjøkkendøra (og lar det som er bak den være)og synker ned på trammen med ansiktet mot sola - da er jeg ganske nærme å bare være til, tror jeg. Så trammen vår altså - rett og slett :-). (Ofte er trammesittingen kombinert med en kopp nylaget espresso og/eller musikk - er det juks ;-)?)
Jeg satt på en trapp i dag! Sola varmet deilig, jeg drakk herlig espresso med akkurat passe mengde brunt sukker i, jeg røyket selvlagde sigaretter og pratet med god venninne. Det var fint! :)
Jeg har også trappa mi som sted for morrakaffe, med hunden som kommer og setter seg tett ved siden av meg - da blir jeg rolig og salig i hele meg. Så godt at snøen er borte, det blir jeg både snill og glad av.
Jeg savner også bastet - hvor ble det av henne?
Hei alle fine trappesittende mennesker:-)
Og det er da helt i orden Unni. Jeg tror det blir sånn linket begge veier. Det er jo fint.
Ja, hvor ble det av bastet???
Du.. Hvem har malt bildet? det var så rolig og fint :)
Legg inn en kommentar