1987 Rocky Style, andre kapittel. Rollebyttet

Tjue år siden: Vår heltinne (*host*) har jugd seg fra en materiell deprivert tilværelse som discodronning og ticketera rundt i Middelhavslandene, til et alt annet enn glamorøst liv som guide på Gran Canaria. Første kapittel kan du lese [her]



Trodde du reiseledere bare frakter glade turister mellom flyplasser og grisefester og ellers drar seg på stranda eller drikker seg beautifulle og feier over beachbums?
Hm, ja - det hadde sikkert vært kult om det var sånn. Det er det ikke. Som guide må du også være psykolog, tolk, støttekontakt, diplomat, historiker, mamma og sosialarbeider. Blant annet. Alt mens man smiler strålende; alltid frisk og opplagt og gyllenbrun. (hemmeligheten er poppers, ClearEyes og en halvtime ved poolen innsmurt i Lancaster Gel eller kokosolje av merket Hawaiian Tropic. Så vet du det)

Muligens var jeg en smule uforberedt og i overkant optimistisk da jeg jugde meg til en jobb som Tjæreborg-representant.
I tillegg til å skryte på meg en inngående kjennskap til turisme samt imponerende språkkunsskaper, pralet jeg i vei om en entusiastisk interesse for kultur, historie og kunst. (jeg gjør sjelden noe halvveis. Det gjelder spesielt juging) Hvilket førte til at jeg ble ansatt som utfluktsguide.

Utstyrt med venninnas enorme bunke manuskripter om alt fra guancher, Colombus og den spanske inkvisisjonen til vulkansk aktivitet og flora og fauna, tenkte jeg i mitt stille sinn at jeg ville ha god tid til å pugge på forhånd. Jeg visste også at det var vanlig å observere andre guiders utflukter før du kjørte dem selv, så jeg følte meg trygg på at dette skulle gå finfint.
Jeg er ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, men jeg er en jævel på å fake it 'till I make it.

Happy camper som jeg var, la jeg i vei til Gardemoen med manuskriptene i veska og The Smiths på den nye, kule, vanntette walkmanen min. (Nå kan man få kjøpt en slik som case for iPoden! Hehe.)

Når jeg tenker meg om, er det sjelden noe går så fløyelsmykt jeg har tenkt. Også denne gangen.
Da jeg kom på Gardemoen, fikk jeg beskjed om at flyene hadde måttet lande i Gøteborg på grunn av tåke i Oslo. Så vi måtte frakte turistene i buss til Gøteborg, ta inn på hotell og fly fra Landvetter dagen derpå.

Og hvem måtte ikle seg grønn uniform og holde sure turister i sjakk i det døgnet hun strengt tatt hadde trengt på forberedelser? Jaggu...

1987 - Rocky Style, første kapittel

Å skulle skrive om 1987 blir en ganske omstendig affære. For tjue år siden var nemlig livet mitt sånn innrettet at det skjedde mer på en dag enn det har gjort de siste ti årene. Sannsynligvis kommer hele historien til å fremstå som en skikkelig skrønehistorie for folk som ikke kjenner meg. Jeg forsøker allikevel...

1987 var året jeg bestemte meg for å få orden på meg selv og livet mitt, og faktisk gjorde et par hederlig forsøk.

De siste årene hadde jeg bodd i koffert, på andres sofaer, på kakerlakkbefengte hosteller, i hengekøye på hippiestrand, eller i knøttsmå leiligheter på deling med flere andre. Jeg hadde vist pelskåper til rike, tyske damer i ørten varmegrader, jobbet som bartender og DJ, arrangert beachparties og haifisketurer, malt tshirts og knyttet ankelbånd på stranda, vært innkaster på utallige diskoteker, danset på høyttalere, vært profesjonell champagnepike(!), plukket vindruer og sprayet sololje på turistene. For å nevne noe.

Jeg begynte å bli litt lei av å leve på gratis drinker (vi passet på å bestille frukt-drinker for å få litt vitaminer) og peanøtter fra barer. Jeg mener, - det var skikkelig stas i stua (eller hengekøya) hvis jeg hadde råd til noe annet enn brød, vann og slangeagurk.

Så jeg bestemte meg for å reise tilbake til Norge.
Siden jeg ikke hadde noe særlig med kapital, ble det et ganske selsomt tiltak. Hverken venninna mi sine foreldre eller mine syntes spesielt synd på oss, og de mente at når vi hadde klart oss så langt, fikk vi jaggu komme oss hjem på egen hånd også.
(Mens jeg skriver dette, innser jeg at den hjemreisen faktisk er en hel roman på egen hånd, så jeg tror jeg vil skrive om den senere.)

Anyway. Jeg kom meg hjem til slutt. Og fikk meg jobb som servitør.
Hvordan det skjedde, vet jeg ikke helt, men i løpet av kort tid ble jeg forfremmet til assisterende restaurantsjef. (Dette er også en hel, liten roman)
Jeg leide en leilighet av en bekjent og dro på Ikea og kjøpte meg et hjem, og alt mulig. På kreditt. Fra før av eide jeg bokstavelig talt ikke nåla i veggen. Man samler ikke akkurat sølvtøy på loffen.

Det var bare at livet i Oslo ikke ble så veldig annerledes enn det hadde vært i Syd-Europa. Jeg var på byen hver dag unntatt i helger, sov på andre folks sofaer (og i hengekøyer), levde på peanøtter (mest fordi jeg ikke gadd å lage mat), og smurte gjester og personell etter beste evne. Og kjedet meg nesten til døde.

Oslo anno 1987 hadde ikke så mange steder å gjøre av seg. Du kunne gå på Cafe Sjakk Matt på dagtid, FunPub på kvelden, og Baronen og baronessen på natten. (Det er mulig at Barock og Cafe de Paris kom til etterhvert også, jeg husker ikke helt.)

Venninna mi hadde begynt som reiseleder for Tjæreborg, og hver gang jeg fikk et postkort kjente jeg suget etter å dra min vei igjen. Det gnog og gnog i meg, jeg følte meg ikke hjemme, alle vennene mine var på tur. De sendte kort fra Argentina, Karibien, India, Marokko, Spania, Italia og Hellas.

I Norge regnet det hele tiden. Det er mulig jeg har litt selektiv hukommelse, men jeg mener bestemt at i 1987 sluddet og regnet det hele dagen, hver eneste dag, hele året!

Da venninna mi kom hjem mellom destinasjonbyttene, ble jeg med henne på Tjæreborgkontoret.
Der var det fullt kaos, for det viste seg at flere av årets deltagere på guideskolen hadde bæsja skikkelig i skuffen (nok en roman), og Tjæreborg var på desperat leting etter guider som kunne jobbe på Gran Canaria i sommersesongen.

Som den eplekjekke skrønemakeren jeg var i 1987, påberopte jeg meg erfaring med turisme på Gran Canaria (hva ellers vil du kalle arbeidserfaring fra diskoteker og beachparties, liksom?), dessuten snakket jeg flytende spansk! (*host*).

Om jeg kunne skaffe arbeidstillatelse, vandelsattest og utvidet oppholdsvisum og reise i løpet av en uke? Jaggu kunne jeg det.

(sjekk looken:)


Og her held soga fram, som man sier. Følg med!

Allegro

Jag spelar Haydn efter en svart dag
och känner en enkel värme i händerna

Tangenterna vill. Milda hammera slår.
Klangen är grön, livlig och stilla.

Klangen säger att friheten finns
och att nogon inte ger kejsaren skatt.

Jag kör ned händerna i mina haydnfickor
och härmar en som ser lugnt på världen.

Jag hissar haydnflaggan - det betyder:
"Vi ger oss inte. Men vill fred."

Musiken är ett glashus på sluttningen
där stenarna flyger, stenarna rullar.

Och stenarna rullar tvärs igenom
men varje ruta förblir hel.

Norske menn er selvopptatte, late og fete

Menn er alt for selvopptatte. Sånt skaper ikke trivsel for noen. De burde slutte å være opptatt av sine egne liv og sine egne karrierer. Resultatet er overvektige barn med sosiale problemer fordi fedrene ikke er ute og spiller fotball med dem, men heller ser på TV som et kvinnfolk. Fysj, sier jeg bare.

Det skriver Gunnlem i et rasende festlig innlegg på sin blogg i dag.
Skal man tolke reaksjonene bloggposten får, er det ikke alle norske menn som har humoristisk sans heller.

Foranledningen er naturligvis at en av FrPs utallige grisegutter har fått spalteplass til sine idiotiske standpunkt.

Når mennesker som Per Bjørnar Rødde får lov til å ytre sine ekle meninger i all offentlighet, blir jeg litt usikker på hva som er best å gjøre. Skal man ignorere ham? Le av ham? Lenke mannen etter snoppen til oppvaskbenken og ta med kjærringa hans på byen og introdusere henne for noen som er henne verdig?

Det beste er kanskje å ignorere ham. Dessverre er det mye som tyder på at Rødde utrolig nok ikke er alene om å mene at selvopptatte karrierekvinner gjør Norge til et kaldt land fullt av frossenpizza og overvektige unger med dårlig nettverk.

Artig nok er dette menn som ikke akkurat er noe å henge på juletreet. Absolutt siste sort som egentlig burde prise seg lykkelige over at noen kvinner overhodet vil ta i dem med ildtang. Hadde rett vært rett i verden, sto de på pinne for sine importerte koner døgnet rundt og takket sine guder for at de ikke er helt alene og utstøtt.

Når tastaturet renner over med det hjertet er fyllt av

Jeg lengter alltid et annet sted. Ofte i geografisk forstand, men allerhelst i mentalt. Bare at de to tingene henger litt sammen.
Problemet er naturligvis at jeg ikke klarer å bevege meg så veldig i fysisk forstand for tiden. Jeg må fake. Hvis ikke det var slik, hadde jeg forlengst ligget på en flytemadrass i Middelhavet og sett på rare skyformasjoner på en ellers blå himmel.
Det er sånn jeg tenker meg Katharsis: Middelhavet, himmelen og flytemadrass. Og en bøtte Metaxa. Muligens en sigarill. Og noen å kline med.

Noen vil kanskje lure på om det ikke blir litt kjedelig i lengden. Jeg tror ikke det, jeg kan ligge veldig lenge på en flytemadrass og bare se på havet og tenke uferdige tanker uten å kjede meg. Jeg har mange tanker jeg skulle ha tenkt, og havet kan jeg aldri se meg mett på.

Alle de fine tingene jeg husker inneholder hav (de dumme tingene har gjerne tak over seg).
For eksempel husker jeg veldig godt en kjøretur langs kystlinjen i Montenegro og Kroatia, den gangen det var Jugoslavia det hele. Jeg har aldri vært spesielt glad i å kjøre bil, men den turen satt jeg bare og stirret hele veien. Det var ikke det at det skjedde noe særlig, det var det alt var så vanvittig vakkert. Kjøreturen må ha tatt mange timer hele veien til Porec, men jeg husker den som et lysblink som allikevel omfattet en rekke gnistrende perler av øyeblikk.

Jeg husker Akvariebukten ved Tyrkias nordkyst, det aller blåeste havet utenfor Tsamandou på Samos da jeg var så forelsket at solen, havet, himmelen og mannen gikk i ett og jeg hadde en nesten smertende følelse av synergi med universet. (Ja, jeg vet det høres cheesy, men det finnes ikke andre måter å beskrive de ultimate lykkelige øyeblikkene uten å ty til banaliteter) Solnedgangen i Oia, solopphangen på Hydra, solen når som helst og med utsikt først til vinmarker som bølger nedover og fortsetter med Middelhav i Toscana.

Jeg husker også hver gang vi rundet høyden ved San Augustin og sandynene bredde seg uendelig foran oss, eller brenningene som slo mot vulkanklippene i Aguave. Og stredet mellom Lanzarote og La Graciosa der delfiner og tunfisk gjerne tok følge over. Dette var i grunnen et pussig sted.
(Man tenker gjerne på kanariøyene som "Syden", med hotellklynger og grisefester og Norskebarer, men for meg som mer eller mindre har oppvokst der innehar øyene så mye mer. Det er fantastisk natur, historier om de mystiske guanchene, den spesielle dialekten - for ikke å snakke om plystrespråket på El Hierro. Så trist med all magien vi mennesker klarer å ødelegge.)

Men altså; La Graciosa. Vi pleide å reise ut til Arrieta tidlig på morgenen. Der fikk vi haik med fiskerne som skulle hjemover. La Graciosa er en bitteliten øy nord for Lanzarote. Det er (var) bare 160 innbyggere på den og turen over tok snaue 20 minutter. Der var overhodet ingenting å foreta seg, annet enn å slumre litt i en solvegg eller innta en cafecito på noe som vel snarere kunne betegnes som en utvidet dagligstue enn en bar. Allikevel... Man kunne tenke en del tanker der. Atlanterhav og magiske klipper ute i horisonten; Allegranza, Roque del Este og Montaña Clara. Det var noe uvirkelig over det. Og rett over stredet, som et slags paralellt univers, turistmaskinen Lanzarote.

Jeg husker seilturer, mentale reiser, vennskap, havutsikt og lange, late dager på flytemadrasser. Da det var nok å bare være til og være et velfungerende hjul i det store universelle urverket.

Ikke så rent lite i grunnen. Når jeg tenker på det blir hjertet mitt så stort at det nesten er til å leve med.

Qué es la memoria sino el idioma de los sentimientos