Av mange bekker små

Ting blir tydeligere og veier mer når Lillann sier dem høyt. Som for eksempel:

Det vi retter oppmerksomheten vår mot, blir det mer av.

Når ting er for jævlige, gjelder det å fokusere på det som er bra. Det er alltid noe som er bra.

Vi snakket om Random Acts of Kindness og små, fine øyeblikk. Om gleden vi ser i oss selv og i andre. Om handlinger vi gjør for andre, de gode handlingene vi registrerer andre gjøre, og at det gir glede å gi.

I går kom det to jenter i tiårs-alderen på døra mi for å samle inn penger til årets TV-aksjon. De var så åpenlyst stolte å glade over å få lov til å yte noe for en bedre verden, å hjelpe andre barn. Det var så vakkert.

På lørdag ble jeg oppringt fra Amy Winehouse-konserten, for at jeg skulle kunne være med på et vis - og sanse stemningen.
Det var så fint, jeg blir glad av sånt. Tusen takk, H:-)

Jeg har fått lov til å være en støttende venn og samtalepartner, jeg har blitt hjulpet og støttet, jeg har truffet folk som funker og som gjør at jeg vokser i meg selv. Jeg føler meg på mange måter veldig privilegert.

Dette er en underlig tid for meg. Jeg sitter i mitt lille hjørne og observerer verdensbildet, men klarer ikke helt å sette observasjonene i vater for å respondere på dem. De nære øyeblikkene derimot, registreres og verdsettes.

Når dette er over, er jeg rede til å møte verden med smørsiden ut. Det er en fin tanke.
Som mormor* ville ha sagt: Aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Utenfor boksen

Solvent

Noen ganger er det helt greit å være blond designer uten praktisk sans. Som for eksempel når du ikke oppdager at du har betalt dobbelt opp med forskuddsskatt før årsoppgjøret kommer.

Jaggu...

Pausepus

Speil, speil på veggen der...

Jeg har hatt en vanvittig tannpine i fem uker fordi jeg ikke tør å gå til tannlegen for å rotfylle. Jeg vet; - det er ganske patetisk.

Man kan bli mye rart av å gå rundt med smerter i munnen. Litt suicidal og ganske paranoid. Blant annet er jeg overbevist om at Dagbladet gir spalteplass til Mads Larsen og åpner for de not so smarte nettdebattantene bare for å gå meg på nervene.

Enuur og jeg planlegger en rituell brenning av boken som bare går under navnet "Den Fryktelige Boken". (Den er skrevet av ML og tittelen begynner på P). Noen gleder skal man ha, og jeg er overbevist om at det er lurt å kvitte seg med ekle ting på rituelle måter.

Nå må jeg bare finne en heksedoktor av en tannlege og noen som kan slå meg bevisstløs før ritualet.
Noen frivillige?


Find out what heroes character are you at LiquidGeneration.com!

Presens

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket
-Frank O'Hara-

Da jeg stod der, midt i Hells' Kitchen, en røykfrosttung morgen i mars, og kikket opp på de svimlende byggene, mens verden fór forbi, subwayens brøl trengte seg opp gjennom fortausgitterne og endeløse rekker med yellowcabs tutet seg gjennom de overfylte gatene flerfoldige ganger hurtigere og mer støyende enn normalen. Akkurat da, i det øyeblikket, følte jeg for aller første gang i livet et snev av harmoni og sinnsro. Underlig nok.

Jeg ble født med støy på linja. Det arter seg litt som å ha radioen stilt inn mellom to frekvenser. Stort sett meningsløs larm, men innimellom kommer det klare signaler fra den ene eller andre siden.
Litt sånn er livet på Manhattan også. Instinktivt kjente jeg symbiosen det jeg steg ut av den gule drosja foran det 32 etasjers høye bygget som skulle være hjemme det neste året.

Alle tidligere forsøk - all leting etter store, tause rom som kunne gi støyen plass nok til å forsvinne fra mitt eget hode, var fånyttes. Først der, klemt inn i 52nd Street, mellom Broadway og 5th Avenue, stilnet hodet mitt. Støyen på linja fløt ut med Manhattans puls og svevde opp i glipen med blå himmel mellom de svimle husene.

Jeg stod på et skittent og lappete fortau, midt i helvetes kjøkken, omringet av en nesten utenomjordisk puls. Og følte meg fri. Lettet. Hjemme. Harmonisk. Who would have known.

Pasientrettigheter? Not so much

Er du ikke glad at du bor i et land der du har fri helsehjelp? Ikke tenk på at 10% av alle som behandles på norske sykehus utsettes for feil og tabber (eller uheldige hendelser, som det heter fra faglig hold). Vi har en ordning som skal sørge for disse. Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) ble opprettet i 1987 for å ivareta pasientenes sikkerhet og rettigheter.

På NPEs nettsider står det:
NPE har tradisjonelt lagt stor vekt på kvalitet og faglig ekspertise. Vi ser nå at det er mer og mer viktig å tydeliggjøre at vi i alle ledd av saksbehandlingen setter pasienten i fokus. Dette betyr at vi i vårt arbeid vektlegger følgende verdier:
• Omtenksom - Vi skal møte pasienten med åpenhet, forståelse og respekt. Vår kontakt skal være personlig og gi individuell hjelp og oppfølging. Vi skal vise tiltro til pasienten, slik at pasienten opplever trygghet og tillit.
• Opplysende - Vi skal drive aktivt opplysningsarbeid om pasientskadeordningen. Vår virksomhet skal være synlig, lett tilgjengelig og godt kjent. Vi skal ha god og konstruktiv kommunikasjon med pasienter, helsevesen og andre aktører.
• Kvalitetsbevisst - Alle nivåer i organisasjonen skal være preget av åpenhet, kompetanse og effektivitet. Dette skal gi pasientene et riktig og raskt resultat.

Flott, ikke sant?

4.000 erstatningskrav regner Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) å få inn i år. Det er ny norsk rekord.

Av alle sakene NPE mottar og sluttbehandler, får ca. 1/3 medhold. Det vil si at nærmere sju av 10 saker blir avvist. At antall klagesaker øker, har klart sammenheng med at stadig flere er blitt mer bevisste på sine rettigheter. De langt fleste sakene er relatert til bruddskader, hofteproteser, håndleddsbrudd, ryggoperasjoner og infeksjoner, og at pasientene ikke er fornøyd med sluttresultatet.

"Ikke fornøyd med sluttresultatet"? (NPEs formulering) Det høres litt ut som noen har fått en skjev pupp eller noe, ikke sant?
La oss ta en nærmere kikk på hva slags pasienter som "ikke er fornøyd med sluttresultatet":

* En ung mann falt ned seks meter etter klatring i et tre og ble innlagt på sykehus. Det tok fire uker før sykehuset oppdaget brudd i en ryggvirvel. Mannen fikk avslag om erstatning, da NPE mente at resultatet ville blitt det samme selv om bruddet hadde blitt oppdaget tidligere.

* En kvinne ble operert i underlivet, da sykehuset fryktet kreft. Under inngrepet ble en urinleder skadet, og hun måtte gjennom en ny operasjon. Kvinnen fikk ikke erstatning siden NPE mente inngrepet ble riktig utført, og at dette er en komplikasjon hun måtte akseptere.

Pasientskadeloven § 2. a) sier at: 
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes

"Komplikasjoner som må aksepteres", er en setning som går igjen i NPEs avslag.
Fire uker med ubehandlet brudd. Skade på urinrør og ekstra operasjon. Indre blødninger og infeksjon...
Komplikasjoner som må aksepteres.

Jeg ville ikke akseptert det. Ville du?

7 rette

Den fabelaktige Avil av Haustljoset har bedt meg skrive ned syv ting jeg liker ved meg selv. Man skulle tro det var en smal sak, siden jeg er et slikt elskelig menneske (*host*), so here we go:

1. Jeg forsøker å møte alle mennesker med åpent sinn og engasjement.

2. Jeg er omtenksom og empatisk

3. Jeg er morsom! (vel, i det minste synes folk med litt sær humor det)

4. Jeg går gjennom ild og vann for vennene mine om nødvendig

5. Jeg er flink med dyr

6. Noen synes jeg er sterk og modig. Jeg føler meg ikke sånn for tiden, men jeg håper det er en viss sannhet i det.

7. Jeg er en jævel på alternative løsninger der ting butter

Er det noen igjen der ute som ikke har vært med på dette meme't? I så fall er du herved tagget:-)

Du som aldrig gått ut ur ditt trädgårdsland,
har du nånsin i längtan vid gallret stått
och sett hur på drömmande stigar
kvällen förtonat i blått?

Var det icke en försmak av ogråtna tårar
som liksom en eld på din tunga brann,
när över vägar du aldrig gått
en blodröd sol försvann?
Edith Södergran

Rockette vs Staten

Er det noen som har lurt på hvordan det går med erstatningssaken min?

Ikke det? Nuvel, jeg skal bitche litt om det allikevel.

Long story, short version: Rockette blir operert, kirurg skjærer litt feil, kropp blør og bakterier overtar. Masse sykehusgreier og ambulansekjøring og sårskylling (grøss). Og så ble alt mørkt. Postinfektuøst utmattelsessyndrom. (ikke hørt om, sier du? Ikke jeg heller)
Rockette søker erstatning hos NPE, NPE sier at det ikke er belegg for å tro at operasjon har utløst energisvikt, og hvis det i så fall hadde gjort det, må man regne med komplikasjoner ved alle operasjoner.
Rockette ansetter advokat. Advokat leier inn eksperter. Eksperter briljerer med sin faglige dyktighet (som ikke nødvendigvis er i sakas favør), saken vinkles feil og Rockettes skjegg klemmes veldig fast i postkassa.

Saken skulle egentlig opp i Tingretten 9 oktober. Forleden forelå de siste ekspertuttalelsene. Oppnevnte sakkyndige kan ikke si med 100% sikkerhet at min labre helsetilstand skyldes postoperative komplikasjoner. Dermed er løpet kjørt. Eller kanskje ikke.

Greia er at hverken NPE eller de sakkyndige har vurdert skadene og operasjonsrutinene, kun utmattelsestilstanden. Men vi rekker ikke å hente inn ytterligere ekspertuttalelser før 9. oktober.

Advokaten min tror at om vi legger fram saken nå, vil jeg mest sannsynlig tape og sitte igjen med saksomkostninger også for motparten.
Han har søkt om utsettelse, og vi venter nå på svar fra dommeren som i utgangspunktet ikke var så positivt innstilt til dette. Hun skal avgi svar i morgen.

Jeg lurer på om det er så smart av meg å fortsette. Det tar så utrolig mye energi.
På den annen side vet jeg ikke helt hvordan jeg kan la det være. For meg er det en helt åpenbar sannhet at operasjonen ødela meg, og all den tid vi har en ordning med pasientskadeerstatning, mener jeg at jeg har krav på det.

Noen ganger er rettferdighetssansen sterkere enn fornuften...

Hva ville du gjort om noe lignende skjedde deg?