Det blå huset

En gang drømte hun om å sitte ved havet og male virkeligheten blå. Gikk rundt med noe ufødt og udefinerbart inni seg som hun ikke helt visste hvordan å gripe fatt; - en slags lengsel.

Hun tegnet intrikate drømmebilder med kullstift og guache, skrev små, sære dikt og enda særere fortellinger som ble deklamert for et måtelig engasjert publikum. Hun forsøkte å finne sin egen bevegelse, sine egne dansesteg. Formet rare skulpturer i metall, malte på tekstil, plast og glass. Lukket øynene og formet bløt leire mellom hendene. Forsøkte å sanse formen frem, mens hun tenkte for seg selv: "Kunsten er fri, så hvorfor kan ikke jeg være det?!"

Hun fant ikke noe uttrykk, alt sprikte i alle retninger. Hennes stemme var ikke hennes. Ikke streken, ikke vendingene, ikke formen. Så hun la det hele til side og lette etter det andre steder. En liten bit der, et fragment her. Små, sarte skår av fullkommenhet og lykke.

Hun har alltid vært på vei. Søkt noe, eller flyktet, kanskje aller mest det siste.
Kanskje er det nettopp søken og flukt som er selve meningen, men hun ønsker seg inn i øyeblikket. Det vil si, hun har øyeblikket. Det er øyeblikket som ikke har henne. Sånn kan det også forstås...

There is surely nothing other than the single purpose of the present moment. A man's whole life is a succession of moment after moment. If one fully understands the present moment, there will be nothing else to do, and nothing else to pursue.
Hagakure, via "Ghost Dog - The Way of the Samurai"

Noen av oss blir ikke født til kunsten, vi må la kunsten fødes i oss.
Å leve er en kunst i seg selv, ikke sant, og noen ganger er det for mange kritikere og for liten heiagjeng på sidelinja. Eller inni oss selv.