Ingen dager er like. Det tenker jeg ofte på. Og at tiden egentlig ikke eksisterer før den har passert. Jeg forsøker å notere min egen tid ned så det blir en mening med det hele.
Det er jo egentlig sånn at det motsatte av kjærlighet er hat, men ganske ofte griper jeg meg selv i å tenke at kjærlighetens motsats er savn. Hvertfall om vi snakker om følelsen av å elske og bli elsket, kontra følelsen av savn.
Mens kjærligheten fyller deg til randen med rosa og oransje fantasisommerfugler, drenerer savnet deg tom til det bare er et stort, støvete, grått kjellerlokale igjen som lukter fukt og råte. Det er så du har mest lyst å vrenge innsiden ut for å kvitte deg med de siste støvdottene.
Barn har en egen måte å bruke språket på. I barnehagen der sønnen min går, blir de for eksempel "henta".
Sunniva, du er henta! roper de, når for eksempel Sunniva blir hentet, og Sunniva slipper det hun har i hendene løper hvinende nedover skråningen rett i armene på den som står i porten og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang får øye på at noen står i porten og skal hente meg da håper jeg at det vil skje
Tankene løper som tomme revner rett gjennom åndedrettene.
På ett bestemt tidspunkt gikk det opp for meg at selvforakten hadde vokst seg større enn både smertene og frykten, jeg måtte snu, nok er nok og det er ikke slik livet er ment å leves, da er det bedre å dø i visshet om at du har gjort et hederlig forsøk, det får briste eller bære.
Hver dag minner meg på at tiden går og at jeg selv har stått stille
Det har brustet mye og båret litt, og kanskje skal det komme en dag snart da jeg føler at jeg har gjenvunnet livet og at dette ikke er en kamikaze-manøver.
Lykke er smertens opphør.
En ting er å kaste seg på sykkelen og oppdage at du lett gjenfinner balansen, noe annet å bli minnet på at trikkeskinnene er like glatte som før for tynne sykkeldekk.
Jeg har tryna, slått det som er å slå, jeg er gul og blå, men ingenting verker mer enn tankene som ikke bør tenkes. Men/Og - ingenting overdøver uret på venstre side som går og går (det er da enda noe) men ennå ikke har kommet til døra.
Jeg har fenderne ute og klamrer meg til dette ene ankeret. Blybeltet er like tungt, men jeg juger ikke lengre på vekta, jeg har blitt tyngre, og herfra får det bare briste og bære, raka vägen, - wherever.
Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.
For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;
Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.
Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.
Before such a sunset, the daylight pales of shame
Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos. I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;
