Introducing: Hesteblogg

Jeg var hestejente. Fra jeg var sånn ca. seks år og faren til kompisen min kjøpte hester jeg fikk lov å pusle med, og fram til jeg ble 18 og voksenlivet slukte tiden min, var hester og ridning selve meningen med livet.
Foring og kos før skoletid, kos og trening etter skoletid, kveldsstell etter middag. Konkurranser hver helg i sommermånedene, tidvis i vinterhalvåret.

Hestelivet ga meg virkelig fundament. Om det var lojaliteten fra dyrene, samholdet med stallgjengen eller den fine følelsen av virkelig å mestre noe som var det viktigste, vet jeg ikke. Sannsynligvis det hele.

Jeg har utrolig mange fine minner fra den tiden. My main man het Trigger. En usedvanlig godlynnet og småvilter kar som hoppet hindre med stor iver og kunne snu på femøringen. Trigger hadde snurrebart og kunne mange kule triks. Hvis jeg ba ham om et kyss, la han mulen forsiktig mot nesen min, før han lente hodet mot skulderen min og ville kløs i manken.
Fullt så kosete var ikke den andre hesten jeg trente. Pernille, eller Skinnet som vi kalte henne, ble reddet fra en nokså traurig tilværelse som ridehest for fjellturister. Han som hadde de fjellhestene var ingen snill mann, så da Skinnet havnet på vår stall var hun radmager, skitten og veldig, veldig redd.

Jeg husker fremdeles da hun kom ut fra hestetransporten. Det må være et av de mest begredelige synene jeg har sett. Hun var så redd at du kunne se det hvite i øynene hennes. Som om hun tenkte på hvilken jævelskap hun kunne komme til å oppleve her med disse rare menneskene.

Av en eller annen grunn forstod jeg umiddelbart den frykten hun bar på. Og det var som om hun forstod at jeg forstod. Og at jeg ville henne vel.
I veldig lang tid var jeg den eneste hun ville forholde seg til. Vi hadde lange samtaler, Pernille og jeg. Stille stunder der vi bygget opp gjensidig tillitt. Og et vennskapsforhold som skulle vare helt til Pernille gallopperte fri og trygg over de evige præriesletter.

Former Infatuation Junkie

Sommerfuglene i magen kan være fine også. Eller sånn nesten litt godt/vondt. Som du blir litt svimmel av, men som du ikke vil være foruten. Forelskelsen. Den ultimate følelsen av liv.

Min første kjærlighet het Øyvind. Han hadde fine, brune øyne, sort hår og sort skinnjakke og lignet litt på Rocky. Vi var 13 og det var kjærlighet ved første blikk.
Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne lukten av huden hans. Og av skinnjakken jeg fikk låne da han reiste på ferie med familien. Han kom tilbake med et halskjede av rosa og hvite skjell til meg.
Vi var sammen så ofte vi kunne. Jeg kom alltid for sent hjem, for jeg glemte tiden. Vi hadde så mye å snakke om av universets mysterier.

Noen ganger skulket vi skolen, iførte oss våre mest uskyldige blikk og bommet penger til "trikken" av fremmede på gaten under skalkeskjul å ha mistet trikkekortet. For pengene kjøpte vi pommes frites og cola på den snackbaren i Akersgata jeg har glemt navnet på. Men blikket til Øyvind - glimtet i øyet da han snudde det rosa sugerøret i colaen til meg, vil jeg alltid huske.

Veldig mange år etter satt jeg på Briskebytrikken og så ham ute på gaten. Han lignet ikke på Sylvester Stallone i det hele tatt. Han var lysere, rarere, - og litt kort i bena. Men jeg ble myk i hjertet mitt allikevel. Og takknemlig. På et underlig vis.

Menn kan fordreie noe så enkelt at selv barn kan forstå det rett
Får du hjertet mitt, tar du det som en mann
Holder du hodet mitt, kysser du meg med alt som kan kysse; nese, øyne, munn, hake, panne og kinn
Du kan bevise uten et ord at verden er spiselig, bror

Bar navle og godt tildekket personlighet

Jeg merker at jeg har litt problemer med å opparbeide noe særlig sympati med eller engasjement for folk som har lagt ut nakenbilder av seg selv på nett, ikke fått betalt, og dessuten blitt telefonterrorisert av slibrige menn.
Vel, det siste burde kanskje egentlig være noe man kunne unngå, men slik er det altså ikke.

- Tenk på konsekvensene av å stille opp naken med fullt navn og bilde, sier en av nakenmodellene, Beathe Grøgård til Dagbladet.

Æh, ja - det er vel innlysende, er det ikke?

- Jentene burde bli informert om at det kan bli vanskeligere for dem å få jobb, om relasjoner med familie som kan forverres. En slik identifikasjon på nettet kan skape problemer. Det finnes mange gærne mennesker der ute, sier advokaten som taler jentenes sak.

Litt ambivalent i forhold til dette... Er jenter som gjerne vil være nakenmodeller så utrolig dumme at de må beskyttes for seg selv, eller får de lære seg at alt man gjør har konsekvenser? (som resten av oss har funnet ut helt på egen hånd)

Og hvem var det som begynte å kalle pornodamer glamour-modelle?! Det er ikke noe glamorøst å kle seg naken. Ved å kalle det glamour, er media med på å gjøre dette til en fristende geskjeft. Se på puppene mine, hvor glamorøse de er.

Pffft.

Skulle jeg informert disse jentene om noe som helst, så måtte det være at livet er mye kulere hvis man finner ut hva man er flink til og bruker tiden sin på det. (altså annet enn å flashe puppene) Alle er flinke til noe.

Så hvorfor gidder jeg egentlig å bruke energi på denne blog-posten når jeg ikke har engasjement for disse dumme jentene?
Vel, det er på grunn av de andre småpikene som vokser opp i en tid da det plutselig er helt vanlig, ja til og med litt kult, å vise kroppen sin naken i utfordrende positurer; det være seg på chat, nettsider eller i manneblader.

Selvrespekt er utrolig viktig, og det er veldig respektløst overfor seg selv å ikke yte noen verdens ting.
Skjønnhet og sannhet ligger helt andre steder enn utenpå huden. Din verdi ligger ikke i puppene, men i hode, hjerte og hender!


Og puh, så belærende jeg kan være...

Frihet er indre tvang

Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.
Jens Bjørneboe

Spørsmålet er: Kan et menneske bli helt fri uten at det går utover andre mennesker? Er det slik at mange av hemningene vi innehar ikke kan slippe fri, fordi det vil støte/plage/ramme/irritere andre mennesker? Gir vi slipp på vår plass i fellesskapet om vi forbeholder oss retten til å leve uten selvsensur? Altså ikke totalt blottet for, det er innlysende, men at vi i større grad våger å være litt mer brysomme. Og hvordan unngår vi å utslette deler av vår personlighet i iver over å passe inn?

Ironisk nok har jeg allerede glemt hva jeg egentlig ville frem til med dette innlegget. Noen ganger klarer jeg å forvirre meg selv langt inn i uendeligheten. Ikke spør hvorfor jeg gjør det, det bare er sånn.
Jeg raver som de fleste andre av min generasjon i en skjærskild av tvetydigheter.

(Nei, det skal ikke være komma eller tankestreker i den siste setningen. Da mister den sin funksjon. Capisce?)

Meg, meg, meg

SexySadie har tagget meg, og da er det vel best å følge opp:-)

1. Hvor bor du?
Utskytningsrampen, Oslo, Norge, Verden

2. Hvilken bok leser du nå?
Jeg simultan-leser. Morten Ramslands "Hundehode", The Greek guide to Xenophobia (artig liten sak) og Thomas Moores "Sjelefrender"

3. Hvilket motiv er det på musematta di?
Jeg tror det er logo-ikonet til Softimage.

4. Favoritt selskapsspill?
Selskap? Spill? Næh...

5. Beste duft?
Cognac, lavendel og mannehud (ren sådan)

6. Verste duft?
Alt som lukter sterkt. Folk marinerer seg jo i cologne for tida. Og noen matlukter er kjempeekle. Fårikål og sånt. Yak!

7. Favorittlyd?
Bølgeskvulp og myke hjerteslag

8. Verste følelsen i verden?
Følelsen av ikke å strekke til/ eller ha konsekvens. Kjipern!

9. Hva er det første du tenker når du våkner?
Våken allerede? Jeg vil sove mer!

10. Favorittfarge?
Rød og oransje. Må jeg velge bare en? Næsj. Blått liker jeg også godt

11. Hvor mange signaler går det før du svarer når telefonen ringer?
Det hender det kan ta litt tid

12. Hva skal ditt barn hete?
Hvis jeg hadde en datter skulle hun hete Yaya. Eller Lykke. Bah! Det går ikke an å planlegge slikt uten å kjenne barnet først vel?

13. Hva er det viktigste i livet?
Kjærlighet, frihet, samhold.

14. Favorittmat
Æsj mat... Jeg liker best sjokolade

15. Sjokolade eller vanilje?
Ja takk

16. Liker du å kjøre fort?
Ja!

17. Sover du med kosedyr?
Hold grisespørsmålene Deres for Dem selv

18. Hvilken bil var din første bil?
Foruten en russebil (Fiat varevogn 78-modell) jeg var deleier i, har jeg aldri eid noen

19. Om du fikk treffe hvem du ville - hvem ville du helst møte, død eller levende?
Dalai Lama

20. Favorittdrikk?
Vann. Og cognac

21. Hvilket stjernetegn er du?
Skytten

22. Spiser du enden på broccoli?
Nei

23. Om du kunne få nøyaktig hvilken jobb du ville - hva ville det være?
Jeg vet at noen mener det ikke er en skikkelig jobb, men jeg skulle gjerne vært malerinne.

24. Om du kunne farge håret i hvilken farge du ville, hvilken ville det være?
Svart. Skikkelig ravnsvart. Men det kler jeg ikke gitt

25. Er glasset halvtomt eller halvfullt?
Glasset er for lite

26. Favorittfilm(er)?
Stort sett alt av Jarmusch og Cohen-brødrene.

27. Skriver du uten å se på tastaturet?
Ærr'u gæærn. Jeg er designer. Og blond. Jeg bruker mest musa

28. Hva finnes under din seng?
Hybelkaniner

29. Hva er ditt favorittall?
26

30. Favorittsport å se på?
Nei

31. Kaffe eller is?
Kaffe med is.

32. Frase/ord du anvender ofte?
"Sånn kan man også si det."

Jeg tafser, unnskyld - tagger EarlGrey og Eirik

Violetta skymningar

Det er noen som skal ha det til at det å våkne tidlig er et tegn på at man begynner å bli gammel. Jeg velger å tro at sjelen min er på jordomseiling. Akkurat nå befinner den seg i New Dehli. Hvertfall tidssonemessig. Men hjertet og tankene er her. I relativ stillstand. På utskytningsrampen i Oslo.

Jeg har Thomas Dybdahl og Edith Södergran som selskap.

Slett ikke det verste man kan gjøre:
- Å sitte ved vinduet og betrakte verden gjennom flere gråtoner før de fiolette morgentimer trer inn. Mens Thomas synger om Solitude og allting er en våken drøm.

Dette blir en fin dag, tror jeg...

...vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, oskuldsögon, himmelspannor, tunga bränningar och förflugna fåglar, vi äro de minst väntade och de djupast röda, tigerfäckar, sprängda strängar, stjärnor utan svindel...

Rock star

Det hender jeg overdriver og det hender jeg underdriver. Uten at det er løgn eller drama av noe slag. Sannhet med modifikasjoner, alternativt selvironi, kalles det.
Hvis jeg for eksempel påstår at jeg har fått kjempepupper etter å ha gått opp i vekt, betyr det egentlig bare at b-cupen har begynt å stramme litt. Ingen skade skjedd (Med mindre jeg er invitert på blinddate med en veldig puppeglad mann. Men det er jeg ikke, og det hadde vel uansett ikke gjort så stor skade?).

Verre er det når andre overdriver på mine vegne.

I anledning mitt erstatningskrav til Norsk Pasientskadeerstatning har jeg fått innsyn i alle legejournalene mine. Blant annet en epikrise fra en splitter gal psykiater jeg var hos en gang på 90-tallet.
Man kan jo undres hva en psykiatri-journal fra 1996 gjør i en sak om en sykehustabbe i 2004, men slik funker altså systemet. Alle dine tidligere vondter skal granskes og vurderes av folk som ikke kjenner deg og som ikke har forutsetning til å få et korrekt bilde av sykehistorien din, slik at de kan forkaste søksmålet ditt som sludder og skylde på noe annet. En influensa i 1994, en eksistensiell krise i 1997. Alt kan brukes.

Psykiateren, la oss kalle henne dr. Ruth, har omskrevet det at jeg reiste mye i ungdomsårene samt forsøkte ulike (lettere) illegale substanser til å bli: "Rockette har en fortid med utsvevende livsførsel og omfattende narkotikabruk".

Jaggu. Det får meg nesten til å høres litt interessant og rocka ut. Kate Moss og Keith Richards kan slenge seg i veggen.

Dr. Ruth er en sånn skikkelig satt, grå mus som sannsynligvis ikke har opplevd så mye her i livet. Da kan man kanskje mene at et par stripesnortinger er omfattende narkotikabruk og at åtte år på loffen er selve definisjonen på et utsvevende liv. Men jeg lurer på om dama ikke har en aldri så liten dramatiserende personlighetsforstyrrelse.

Legens overbevisning er ikke alltid i samsvar med pasientens virkelighet, med andre ord. Da er det betryggende å vite at Legeforeningen nå ønsker å begrense bruken av legejournaler i forsikringssaker.

Jeg undres over hvordan saksbehandlere hos NPE har ressonert når de konkluderer med at det ikke finnes sammenheng mellom operasjonsskader/ sykehusinfeksjon og ME.
De tror sikkert jeg har partajet hjerne og kropp ut av funksjon og først fått reaksjonen tilfeldigvis samtidig med en operasjonsskade 17 år etter.

Nuvel. Så har jeg i det minste et frynsete rykte jeg kan kokettere med overfor lettsjokkerte folk.

Teenage angst has paid off well / Now I'm bored and old.
-Nirvana-

Stein i skoa

Det er ikke alltid jeg er like mild og bedårende kan man trygt si, så da Norsk Gallup ringte midt i verste sendetid for hormonene mine og ville vite hva jeg mener om Telenors automatiske "Servicetelefon" (jeg er nesten overbevist om at Telenor Kundeservice står som eksempel under oxymoron i ordlista. Skal sjekke senere), kastet jeg meg over anledningen til å få ut litt damp.

Men æsj - kjeeedelig. NG har ikke svaralternativer for hva jeg egentlig mener om den føkkings-jävla-automatiske-kuk-telefonen til Telenor. Så jeg fant opp mine egne svaralternativer, og da lo vi godt både NG-dama og jeg.

Jaja - funker det også:-)

Ta deg ei pille, dr. Holsten!

Er du premenstruell, spilleavhengig, har tidlig sædavgang eller generelt føler deg litt lei, står legemiddelindustrien klar med en pille. Lykkepille, faktisk. Sammen med en forklaringsmodell om at hvis du er litt ute og sykler, har du en kjemisk ubalanse i hjernen.
Medikamentene det er snakk om heter på fagspråket Selective Serotonine Re-uptake Inhibitors/ SSRI.

Det er aldri dokumentert at lave nivåer av serotonin i hjernen fører til depresjon, - eller PMS, eller spillegalskap, eller noe av det andre. Utsagnet om kjemisk ubalanse er en markedsstrategi, ikke en vitenskapelig sannhet. Allikevel kan du se en anerkjent psykiater påstå - i beste sendetid - at bruk av antidepressiva er adekvat behandling mot spilleavhengighet fordi gamblere har en tilstand som minner om OCD, og følgelig har en "kjemisk ubalanse" i hjernen. Han sier ikke noe om at SSRI faktisk kan utløse maniske tilstander, at de kan gi alvorlige bivirkninger og at de er avhengighetsskapende.
Samme psykiater ble sist sett i Brennpunkt-dokumentaren "Dette er ikke korrupsjon".

Man kunne kanskje forsvare denne pille-mot-alt-som-er-ille-praksisen, om medikamentene hadde vært relativt ufarlige. Det er de ikke. På langt nær: 1 | 2 | 3 | 4

Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis. Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde psykobabbel – en slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til biobabbel – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs.
-David Healy-

Å vente på at det skal skje et mirakel

Dette skrives ikke i dyp desperasjon eller selvmedlidenhet.

For de som ikke kjenner meg så godt, vil det kanskje synes sånn, men hadde du truffet meg med jevne mellomrom ville du visst at jeg ler mye, at jeg har måter å takle situasjonen på, at jeg gledes over mangt, at jeg har folk som funker rundt meg. Og at jeg på veldig mange måter priser meg lykkelig og vet at jeg har privelegier som ikke er andre i min situasjon forunt.

Dette skrives ikke for at noen skal synes synd på meg;

- Dette skrives i søken etter veier ut og opp.

Det heter seg at det viktigste ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg er den første til å innrømme at jeg kanskje ikke tar det optimalt bra.
Mye av tiden, energien og tankevirksomheten min går med til å finne andre metoder til å takle det, komme ut av det, - over det. Jeg bakser og kaver for å finne på noe lurt. Og så lurer jeg litt på hvordan andre ville taklet min situasjon.

En god venn sa en gang til meg at han ikke skjønte hvordan jeg taklet alt dette, at han synes jeg er utrolig sterk, at han ikke visste hvordan han ville taklet det selv - om han overhodet ville taklet det.
Jeg vil gjerne ta til meg det han sa og putte det i stolthetsekken, men for det meste får jeg så mange signaler på at jeg ikke takler dette riktig, at jeg ikke tenker positivt nok, at jeg burde la det ligge og komme meg videre, at jeg kjemper mot vindmøller.

Når det er sagt, vil jeg gjerne understreke at jeg ser på meg selv som overlevende, ikke offer. Rasjonelt sett vet jeg at jeg har hatt ekstrem uflaks og at ingen egentlig/direkte kan lastes for hvordan ting har blitt. Aller minst meg selv. Jeg er nå en gang slik innrettet at jeg har blitt bittelitt selvkritisk. Det skyldes ikke min natur, men at jeg rett og slett har fått det fortalt litt for mange ganger at jeg etterhvert har begynt å tvile på om mitt liv egentlig er verdt så veldig mye.
Altså; misforstå meg rett - intellektuelt sett VET jeg at jeg er verdig, at jeg har konsekvens, at jeg er et bra menneske. At jeg ikke kan lastes for den situasjonen jeg har havnet i. Men det føles som alt er min skyld. At jeg er dum, vanskelig og sær.

Må egentlig noen lastes og tvinges til å ta ansvar for at andre skal komme seg videre? Ikke nødvendigvis. Men jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i at det er lettere å komme over vanskelige ting hvis noen ber om unnskyldning og forsøker å bote på skaden som har skjedd, selv om intensjonen ikke var å skade.

Mye skjer ved uhell og i vanvare, men fritar det utøveren for ansvar?
La oss si at du kjørte på noen med bilen din og vedkommende fikk en skade for livet som ville få konsekvenser for hvordan han kunne leve livet sitt videre. At drømmene hans måtte forkastes, livssituasjonen revurderes og verdiprioriteringer omkalfatreres. Hvis det var noe du kunne gjøre for å lette vedkommendes situasjon, ville du ikke da gjort det?

Uansett hvor mye vi ønsker å tro det, er vi ikke vår egen lykkes smed. Lykken krever deltagelse, ingen kan smi den helt alene.
Sjebnen gir og sjebnen tar. Ikke alltid med positiv balanse. Det kan føles veldig urettferdig. Clouet er å ikke la negativiteten knekke spiriten. Å gi opp er ingen løsning. Hvertfall ikke for meg. Jeg er altfor sulten på livet.

De religiøse vender seg til gud, de alternative til aura-rensing, noen flykter inn i rus, drømmerier eller andre former for selvfornektelse.
Dette er ikke aktuelle alternativer for min del. Men hvordan i helvete snur jeg spiralen når den er så jævlig ytrestyrt?
Gode råd mottas med takk.

En kriger som blir offer for urettferdighet, søker som oftest ensomheten for ikke å vise sin smerte til andre. Det er en atferd som både er god og dårlig på samme tid. Én ting er å la hjertet lege sine egne sår, en annen å tilbringe hele dagen i dyp meditasjon, i frykt for å virke svak.

Inne i oss finnes det en engel og en demon, og deres røster lyder svært likt. Stilt overfor en vanskelighet, nører demonen opp under denne ensomme samtalen, og prøver å vise hvor sårbare vi er. Engelen får oss til å reflektere over våre holdninger, og til tider trenger den et annet menneskes munn for å bli hørt. En kriger veier ensomheten opp mot avhengigheten.
-Paulo Coelho, Håndbok for lysets krigere-

Friskehus

Dagsavisen skriver i dag at utmattede får ikke behandling. Artikkelen handler om myalgisk encephalopati/ME, og hvordan man faller gjennom alle stoler i behandlingssystemet.

Kort fortalt er ME en nevrologisk utmattelsestilstand som utløses av infeksjoner, vaksinasjoner, miljøgifter/forgiftninger (også cellegiftkurer) og fysiske skader (ulykker, operasjoner). Kjennetegnet er at man blir fort utmattet i muskulatur og sentralnervesystem selv av minimal anstrengelse og aktivitet.
Stadig flere får diagnosen, og anslag tyder på at mellom 9.000 og 18.000 nordmenn er rammet.

Beate har beskrevet "Pasientene i ingenmannsland" så bra på sin blogg, at jeg skal ikke gå mer inn på det her.

Det tankevekkende er at sykehusene vil ikke behandle pasienter med kronisk tretthetssyndrom. Flere opptreningssentre sier konsekvent nei til pasientgruppen. Sykehjemmene er heller ikke begeistret. (Her kan jeg legge til at det er ikke fastlegene heller. ME er for krevende for deres allerede overbelastede hverdag)
Pasientombudet i Oslo mener ME-pasienter blir stemoderlig behandlet i Norge, både på pleie- og behandlingssiden. Han får støtte av flere leger som har spesialisert seg på lidelsen. I juni kom en rapport om ME fra Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten. Rapporten stadfestet at pasienter med ME har en svært alvorlig sykdom og at behandlingstilbudet er dårlig.

Det er en konklusjon sikkert alle ME-pasienter kan skrive under på.
Jeg har ofte tenkt at man kunne trenge "friskehus". Ikke bare for ME-pasienter, men sikkert en rekke andre pasientgrupper også. Et sted der man kan få hjelp til å mestre de ulike symptomene og hverdagen på best mulig måte.
ME er en stor belastning også for familie og venner, i tillegg til å gi en rekke tidvis skremmende symptomer for pasienten.
Jeg tror at pleie, rehabilitering og behandling i trygge omgivelser, der man slipper stresset ved å være belastning, redselen for symptomene og maset om å komme seg til og fra utredninger og behandlinger, ville ført til raskere og bedre restitusjon.

Det var en gang, på Liberty Island...

Sludder og pølsevev

Jeg burde vel egentlig skrevet noe om rikets tilstand og denne eksluderingsministeren som tidligere var mest kjent for å synes at det er greit med feminister bare de er pene og svenske. Men jeg orker ikke.
Det var ikke dette jeg ba om da jeg i fjor kreket meg ut av sykesengen (som den trygdeslask jeg var) for å gjøre min borgerplikt.
Egentlig synes jeg vi skal lage pølser av Hanssen, sperre Carl Ivar&Co inne i atomreaktoren på Kjeller, sende hele SV til Israel for å plukke appelsiner og utrope Gerd Liv til president.

Det blir muligens litt usaklig, dessuten beskriver Marie Simonsen mye bedre hvor skapet står. Så her kommer en liten trudelutt om kjærligheten i stedet.

Forleden fant jeg nemlig definisjonen på kjærlighet ett eller annet sted. Jeg har naturligvis allerede glemt hvor, men her er den altså:

Kjærlighet er det som skjer når du treffer på noen som imøtekommer dine nevrotiske behov.

Jepp.

Velferdsstaten, my ass II

2006 vil bli et rekordår for pasientskader. I fjor utbetalte Norsk pasientskadeerstatning(NPE) totalt 437 millioner kroner til skadelidte.
I år vil feilbehandlete pasienter få erstatning for over en halv milliard kroner, men kun en brøkdel av dem som har krav på erstatning søker.

Om lag 70 prosent av sakene ender med avslag i førsteinstans. Den generelt høye avslagsprosenten skyldes at NPE ikke ser sammenheng mellom behandlingen og skaden. Man kan videre anke til Pasientskadenemda som omgjør ca. 20% av NPEs vedtak. Av de som avslutningsvis velger å ta saken opp i sivilt søksmål er det hele 40% som får medhold av tingretten.

Er det nødvendig å gjøre det så vanskelig?
I følge lovverket skal NPE være et nøytralt forvaltningsorgan for pasienters rettigheter. De opererer helt etter lovverket. Eller rettere sagt, de behandler lovverket slik det faller seg heldig for NPE. Det er ikke rom for nyanser eller menneskelige variasjoner.

Hvis du får amputert en arm ved et uhell i helsevesenet og ikke lengre kan skjøtte jobben din som snekker, har du krav på erstatning for tapt arbeidsinntekt samt dekning av utgifter til legebehandlinger og hjelpemidler. Men du har ikke krav på erstatning for det emosjonelle traumet.
At du ikke lengre kan stryke kona di over kinnet er ikke noe statens lovverk ser på som et problem. Hvis du blir veldig sliten av konstante fantomsmerter, er ikke dette noe som vurderes som årsakssammenheng. For fantomsmerter er ikke en fysisk, men en nevrologisk reaksjon som hverken kan ses på røntgen eller blodprøver. At det er en kjent sak at amputerte har disse smertene medregnes ikke.

Grunnen til at man konsekvent nekter for å gi erstatning for slike viderverdigheter (alt som ikke er av direkte synlig eller praktisk art er viderverdigheter), er at man ikke ønsker "Amerikanske tilstander" i kongeriket Norge.
Og midt i denne frykten for amerikanske tilstander har vi mistet retten til pasientvern.

Nye tall viser at over 40 prosent av de som taper saken sin i NPE og som bringer saken inn for retten vinner frem. Enten i form av at de får medhold i retten eller ved at NPE inngår forlik.

NPE må nå tåle sterk kritikk fra mange advokater som mener de i mange tilfeller tolker regelverket mye strengere enn det domstolene gjør.
NPE praktiserer blant annet en regel som sier at gruppen pasienter som blir skadet fordi diagnosen de får ikke er riktig, ikke nødvendigvis har krav på erstatning.

Det samme gjelder følgesskader. For eksempel er det en kjent risiko for hematomer (blødninger/blodansamlinger) under et lapraskopisk inngrep. Blir hematomet infisert, er ikke dette en følge av svikt i helsetjenesten, men hematomet. Likeledes er det en kjent sak (for alle andre leger enn NPEs, som ikke ser årsakssammenhengen) at alvorlige infeksjoner kan føre til postinfektuøs utmattelse. Eller at man kan bli alvorlig syk etter store doser antibiotika. Dette vurderes heller ikke som erstatningsgrunnlag, fordi skaden er en følge av en infeksjon som igjen var en følge av et hematom, som igjen er en skade som må være rimelig å forvente under et lapraskopisk inngrep. Så altså er ikke dette en skade som har oppstått under behandling i helsetjenesten, men hjemme hos deg selv. (Hei, følg med da!)

Ane Sofie Tømmerås satt på Stortinget da pasientskadeloven ble utarbeidet. Nå er hun blitt advokat og sier at den virkeligheten hun møter i forhold til pasienters krav på erstatning er en annen enn det intensjonen med loven var.
I innstillinga fra Stortinget står det at man skal fokusere på pasientens skade og at man i praksis skal bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering enn det som har vært gjort tidligere. Men slik fungerer det dessverre ikke i dag.

Man har en paragraf i Pasientskadeloven §2, tredje ledd som sier: Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom. Videre i §3: Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

Men disse paragrafene kommer sjelden til utnyttelse, har blitt meg fortalt fra høyeste hold. Det er en pynte-lov. Ubrukelig jåleri. Litt som den nipsgjenstanden du fikk av svigemor julen -95 som ikke passer inn i stua di, men som du likevel setter fram hver gang hun kommer på besøk.

Den paragrafen er altså der selv om den aldri blir brukt. Så vi i det minste kan late som om vi er litt amerikanske på papiret. Selvom vi altså ikke ønsker å ha Amerikanske tilstander.

Forstå det den som kan.

Nordstafett: Det beste jeg vet

Jeg var midt i en lang tirade om takstein, viderverdigheter og korrupte pilletrillere da Carmen ba meg fortelle om Det beste jeg vet. 

Det var som om tiden stanset et splittet sekund. Hele kroppen begynte å boble; - sprudle som en nyåpnet flaske champagne, faktisk. Slik må en femåring som får lov å velge blant hele verdens godterier og fylle lommene føle seg. Hvor begynne? Det beste jeg vet er så uendelig mye.... 

 - Humanisme, rettferdighet, fellesskapsfølelse er ting jeg verdsetter; Mennesker som vet hva som er de virkelige viktige tingene i livet. Noen mennesker er sånn at de ved sin blotte tilstedeværelse fyller omgivelsene med noe lunt, varmt og trygt. De er best. Jeg elsker disse øyeblikkene sammen med folk som funker; når gleden er størst og ingenting viktig og sjelen flyter i en langsom strøm. Nesten som i en sonate av Satie, et dikt av Södergran - eller et maleri av Degàs. 

- Jeg forføres av kunst og musikk som gir mening, liker å se det gode seire, kjenne duften av ekte lavendel, sjokolade som smelter på tungen, den andre slurken cognac (du vet den som brer seg varmt innvendig). Café con leche slik Pepe serverer den på torget i Mijas; kruttsterk og med go'blunk til. Nakne sommernattbad, gå barføtt i duggvått gress, kiling i nakken, å hoppe fra Panter'n, drikke champagne av en mannekropp, danse på bordet, sykle i høstregnet, lage engler i sneen, kline med noen som kan det, koseelske i halvsøvne, snuse i en kjærestes halsgrop, le uhemmet, glede noen, søleslafse saftig vannmelon, forundringspakker, gode bøker. Se solnedgangen i Oia og soloppgangen fra en hvilken som helst balkong med hyggelig selskap... 

- Mellommenneskelig varme, ekthet, fine øyne, åpne blikk og sinn, vakre sjeler, å treffe et annet menneske helt hjemme. Noen som er reale, åpne og litt rare og som forstår hvem jeg er og hvor jeg kommer fra og som likevel, eller nettopp derfor, omfavner meg... 

- Å bli omfavnet er godt. Jeg elsker klemmer; Velkomstklemmer, gjensynsklemmer, stikkete skjeggeklemmer. Og spesielt silkemyke barneklemmer. Noen ganger kommer de små prinsessene til venninnen min med klemmer og tegninger av hjerter og blomster. Da tenker jeg at de er det beste jeg vet. 

- Havet er vakkert. Særlig Middelhavet, for det er så blått. Blått er ekspensasjonens og frihetens farge. Jeg kan sitte i timesvis og se på havet. Lytte til bølgene som slår mot stranden. Salt hav mot solvarm hud.... Mmmm! Dessuten; på båttur i Middelhavet hender det ofte at delfiner slår følge. Jeg er veldig begeistret for delfiner. En gang leste jeg en historie om delfinen Filippo som reddet en gutt fra å drukne i Adriaterhavet. Gutten hadde falt overbord fra farens båt og var i ferd med å forsvinne i bølgene. Da kom Filippo og dyttet gutten forsiktig med snuten - opp til overflaten og mot faren. 

 - Det er noe helt eget med gode, varme historier. Slike historier som skaper glede og håp. De er jeg veldig begeistret for. Noen ganger kan jeg betrakte fremmede mennesker og flette historier rundt dem. Som en dag da jeg så et ektepar i 70-årene komme ut fra frisøren. Han hjalp henne på med kåpen og tok en godt tak i hånden hennes. Så leide de hverandre nedover gaten som nyforelskede tenåringer mens de vekslet varme blikk og hemmelighetsfulle smil. De har hemmeligheter som er bare deres. Det er vakkert... 

 - Gåtefullhet, mirakler&mysterier, former&farger, lys&skygge, spennende strukturer, vakre vendinger: "Å, disse fiolette morgentimer / når tiden ennå er en våken drøm / og gleden går i store, blanke stimer / igjennom sinnets klare understrøm..." 

 - Det er vidunderlig å vite at verden er full av mirakler og fine mennesker og at noen av dem er i min sfære. Jeg elsker mennesker som funkler og brenner for noe og som har konsekvens og engasjement. Elsker vennene mine, Onkel Dima, Ninafina og Mamacita. Og mormor som ikke er her lenger men som lever i hjertet mitt. I hjertet mitt har jeg mange fine skatter. De funkler om kapp med hverandre. Verdifulle gaver som jeg har lovet å forvalte med omtanke. De skattene er mitt eksistensgrunnlag. Uten dem var jeg ingenting... 

 Kort fortalt: - Det aller beste jeg vet er kjærlighet.

Stafettpinnen gis videre til Andreas. Han beskriver seg selv som Kommunist, datanerd og blindesaksaktivist! Det hadde vært spennende å høre hvordan Drømmesamfunnet ser ut i hans tanker.

Balansekunstneren

En av disse vidunderlig vakre høstdagene. Solen står lavt på knallblå himmel, luften blank og klar som et nyvasket vindu. En perfekt dag for Satie, Garbarek og Madame Callas. For kontemplasjon og kreativ visualisering. En dag for rette linjer på hvite ark, åpne horisonter, varme tanker og gode minner.

Allikevel.

Jeg lengter alltid et annet sted. Så lenge jeg kan huske har jeg drømt meg vekk fra egentligheten.
Dette kunne like gjerne vært en perfekt dag for Aretha Franklin, fjas og rundinger og krusseduller til og fra og uhemmet latter. Men noen ganger blir det enten slik eller sånn. I dag er det sånn. Slik er innen rekkevidde. Er ikke det greit da?

Khalil Gibran sier det så mye bedre:

Din sorg er din glede uten maske. Den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med dine tårer. Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede. Når du er lykkelig, skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som før har gitt deg lykke. Sorgen og gleden er uadskillelige. Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng.

Bortebane

Er du fremdeles like kresen?
Kresen?, spør jeg og ser forbauset på ham. Jeg er ikke kresen i det hele tatt! Men jeg vet at jeg ikke kan forandre folk, det var derfor. Og jeg kan ikke forandre meg - hvertfall ikke på det området. På alle andre områder, men ikke det. Derfor hadde jeg håpet at kanskje du kunne gjøre det. At du ønsket endring. Det hadde vært så fint. Som den ultimate tillitserklæring.

Han er en veldig bra mann. As good as they get. På alle måter unntatt en; han er veldig forsiktig med å vise entusiasme, følelser, engasjement. Og det fikser jeg ikke. Jeg forsøkte ganske lenge. Jeg visste jo at han satte pris på meg, men jeg trenger bevis, åpenhet, modighet. Tilstedeværelse.

Nå tror du kanskje jeg er en sånn oppmerksomhetssyk, liten prinsesse? Ikke egentlig. Det er bare at jeg ble født med energi og temperament inn i et altfor møblert hjem med altfor lav takhøyde. Det var ikke rom for å vise følelser hverken på den ene eller andre måten. Faktisk ble ethvert følelsesutbrudd sett på som noe plagsomt. Vi måtte være pragmatiske og så inn i helvete beherskede at jeg var ved å forgå.
Det finnes situasjoner der jeg ikke klarer å beherske meg. Følelsene må ut, og ikke bare det - de må bli møtt og akseptert også.

Å vokse opp i det miljøet var litt som å være fanget i en stat der alle snakker et annet språk. Jeg hadde mitt eget, men ingen å snakke det med. Så jeg forsøkte etter beste evne å formidle behov på gebrokkent vis og å etterleve de andres skikker. Men jeg lærte meg aldri nyansene.
Gjennom hele oppveksten behersket jeg meg, tok meg sammen, sparte på entusiasmen. Etterhvert visste jeg ikke lengre hvem jeg var eller hva jeg sto for.
Jeg trodde det skulle være lett å slå seg løs da jeg ble voksen nok til å velge mitt eget miljø, men slik var det ikke. Jeg var knyttet sammen som en eneste stor blåknute.

Av en eller annen merkelig grunn tiltrekkes jeg mennesker som er litt sånn som familien min. Kanskje fordi det er noe kjent, eller kanskje ønsker jeg ikke å forkaste muligheten for at jeg kan bli litt likere dem; - at livet er tryggere og mer behagelig i deres sfære. Det er bare at jeg har måttet kompromisse litt for mye. Hvis folk ikke kan møte meg midtveis, orker jeg simpelthen ikke å strekke min egen strikk over på deres banehalvdel. Jeg har stivnet. Det er ikke mer elastisitet igjen. På det området er jeg ganske kompromissløs.

Selvom jeg forstår at når han sender meg tøyse-meldinger er det et uttrykk for at han savner meg, vil jeg at han viser meg det. Det kommer sannsynligvis ikke til å skje. Han er altfor redd for å inngi forventninger. Eller å briste en demning.

Noen ganger får jeg så utrolig lyst å riste slike mennesker og rope ut: Øøøy - slå deg løs! Vær til stede her og nå. Du behøver ikke å tenke på konsekvensene, hører du! Entusiasme for spillet blir ikke tatt som et løfte om cup-seier. Jeg vil bare at du kommer over på min banehalvdel littegrann. Det er ikke farlig. Faktisk har vi det mye morsommere her.
Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!

Når du spiller det spillet der menn er menn, får jeg alltid bortebane. Du tar fra meg ballen og ber meg bite i det gule gresset; men var ikke vi på samme lag?
Her flyr jeg, ingen følger meg, men du vil ikke bruke vingene.
Jeg drømmer om en omgang i øvre divisjon, hvor gresset er grønnere og menn er menn med ballfølelse
Cathrine Grøndal