Rockettefonen lever sitt eget liv. Den har en mengde funksjoner, bare noen av dem har jeg giddet å sette meg inn i. (Bruksanvisninger er for pingler!)
Jeg kan synce den med Mac'en min, ha telefonkonferanse, motta og sende mail, ta og sende bilder og filmsnutter, spille inn og av musikk, sms'e og surfe på internett. Jeg kan sogar ringe med den. Men å få den til å sette på tastelås automatisk, det har jeg ikke funnet ut av.
Jeg er litt distre, så det er sjelden jeg husker å låse tastene helt selv. (Undertegnede er av den typen du kan se sitte på morgentrikken midtvinters iført tøfler, med søppelposen ved siden av seg og mascara på bare det ene øyet) Så ligger telefonen der i lommen min da, og lyst-ringer folk helt på måfå. I dag hadde den tydeligvis valgt Ubesvarte anrop-listen.
Etterhvert fikk jeg en rekke telefoner fra folk som hadde vært med meg og trasket rundt på Frogner-bygda. Trask-trask-trask. Først ringte Mocca og spurte hvem Otto-hunden er og om hunden liker det når jeg snakker så fjollete med den. Så ringte mr. X som hadde blitt forstyrret i arbeidet av gjentatte opprigninger men ingen i andre enden. Sist ut var en lettere hysterisk Mamacita som hadde fått en endeløs traske-beskjed på svareren. Hun trodde jeg hadde blitt alvorlig syk og ikke kunne snakke, og jeg må da skjønne at jeg ikke kan utsette henne for sånt når hun befinner seg i helt den andre enden av Europa og ikke kan hjelpe meg, dessuten hadde hun ringt og ringt og bare fått opptatt...
Jøjje. Det skal bli en interessant telefonregning tenker jeg:-/
mandag, februar 27, 2006
I det mørke hjørnet
Noe av det aller første jeg tenkte om ham var at han sensurerer seg selv. Gjør seg utilgjengelig ved å bagatellisere sin egen konsekvens i verden. Han bruker nesten all sin energi på å unngå å skape så mye som en liten flik av forventninger til sin person.
Det eneste som skiller det livet han lever fra det livet han drømmer om, er frykt.
Mens noen mennesker helt uhemmet breier seg ut og forsyner seg av det livet byr på, er det andre som krøller seg sammen til små, runde baller i nyttesløse forsøk på å forsvinne. Og fordi de liksom insisterer på å være usynlige, lar vi dem være det.
Noen ganger får jeg lyst til å pakke dem opp og brette dem ut i lyset.
Det er underlig i grunnen, hvordan kjærligheten behøves mest der den er minst tilgjengelig.
Det eneste som skiller det livet han lever fra det livet han drømmer om, er frykt.
Mens noen mennesker helt uhemmet breier seg ut og forsyner seg av det livet byr på, er det andre som krøller seg sammen til små, runde baller i nyttesløse forsøk på å forsvinne. Og fordi de liksom insisterer på å være usynlige, lar vi dem være det.
Noen ganger får jeg lyst til å pakke dem opp og brette dem ut i lyset.
Det er underlig i grunnen, hvordan kjærligheten behøves mest der den er minst tilgjengelig.
The world has no room for cowards. We must all be ready somehow to toil, to suffer, to die. And yours is not the less noble because no drum beats before you when you go out to your daily battlefields, and no crowds shout your coming when you return from your daily victory and defeat.
- Robert Louis Stevenson -
lørdag, februar 25, 2006
Dette er ikke en blogg
Jeg er egentlig ikke her
Du har ikke sett meg
I går så jeg på Skavland. Det er ikke så ofte jeg gjør det. (Nei, jeg skammer meg ikke. Det er bare så sjelden jeg får det med meg, for jeg sovner tidlig. Også på fredagskvelder. Jada, jeg begynner å bli gammel)
Først av alt må jeg bare få si en ting. Dorthe Skappel, jeg synes du er ei flott dame altså, men alle kan se at du har sprøytet inn botox. Å nekte for det blir litt som om Øystein Hedstrøm skulle sittet i studio og nektet for at han har hentesveis.
(Sånn. Puh, takk. Det måtte bare ut.)
Nok om det og til sakens kjerne. En av gjestene var ekspert på dinosaurer(!), og var kommet i studio for å snakke om fugleinfluensaen. For dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på, ignorant som jeg er: Fugleinfluensaen er jo først og fremst dødelig for fuglene. Og hva skjer om alle fuglene dør? Jo, da vil det for eksempel komme enorme insektssvermer og ødelegge store avlinger. (Et eksempel på dette har vi fra vår egen tid da Mao bestemte at man skulle skremme livet av småfuglene i Kina tidlig på 60-tallet.)
Ikke bare er fuglene nyttige. Tenk hvor trist det vil være å våkne om morgenen uten fuglekvitter. Eller en båttur uten måkeskrik. Frognerparken blir fylt av killer-ekorn og kjempefrosker. Ikke fullt så koselig å mate dem... De tamme småspurvene som spiser smuler utenfor 7-eleven på Th. Heftyes plass blir erstattet med svære rotter.
Brrr. Gi vaksinene til pippippene nå!
Anyway. Programmet sluttet med at "De nye gitarkameratene" sang en versjon av Hallelujah som knocked my socks off. Jeff Buckley - sleng deg i veggen! Dette er desidert noe av det vakreste jeg har hørt - ever!
Konklusjon på min TV-kveld: Dorthe Skappel er dårlig til å juge. Fugler er kule. Og Espen Lind burde egentlig ikke åpne kjeften med mindre han synger.
Du har ikke sett meg
I går så jeg på Skavland. Det er ikke så ofte jeg gjør det. (Nei, jeg skammer meg ikke. Det er bare så sjelden jeg får det med meg, for jeg sovner tidlig. Også på fredagskvelder. Jada, jeg begynner å bli gammel)
Først av alt må jeg bare få si en ting. Dorthe Skappel, jeg synes du er ei flott dame altså, men alle kan se at du har sprøytet inn botox. Å nekte for det blir litt som om Øystein Hedstrøm skulle sittet i studio og nektet for at han har hentesveis.
(Sånn. Puh, takk. Det måtte bare ut.)
Nok om det og til sakens kjerne. En av gjestene var ekspert på dinosaurer(!), og var kommet i studio for å snakke om fugleinfluensaen. For dette hadde jeg faktisk ikke tenkt på, ignorant som jeg er: Fugleinfluensaen er jo først og fremst dødelig for fuglene. Og hva skjer om alle fuglene dør? Jo, da vil det for eksempel komme enorme insektssvermer og ødelegge store avlinger. (Et eksempel på dette har vi fra vår egen tid da Mao bestemte at man skulle skremme livet av småfuglene i Kina tidlig på 60-tallet.)
Ikke bare er fuglene nyttige. Tenk hvor trist det vil være å våkne om morgenen uten fuglekvitter. Eller en båttur uten måkeskrik. Frognerparken blir fylt av killer-ekorn og kjempefrosker. Ikke fullt så koselig å mate dem... De tamme småspurvene som spiser smuler utenfor 7-eleven på Th. Heftyes plass blir erstattet med svære rotter.
Brrr. Gi vaksinene til pippippene nå!
Anyway. Programmet sluttet med at "De nye gitarkameratene" sang en versjon av Hallelujah som knocked my socks off. Jeff Buckley - sleng deg i veggen! Dette er desidert noe av det vakreste jeg har hørt - ever!
Konklusjon på min TV-kveld: Dorthe Skappel er dårlig til å juge. Fugler er kule. Og Espen Lind burde egentlig ikke åpne kjeften med mindre han synger.
fredag, februar 24, 2006
Atsjo! -navlelo
Jeg var ganske ukjent med blogg-universet. Det var i julen og jeg kjedet meg kanskje litt. Kanskje følte jeg meg litt ensom. Jeg husker ikke helt.
Uansett - det hele begynte med litt betraktninger om meg og mitt. Fortalt fra min egen navle, kan man si. Det kunne like gjerne/mye heller vært notert ned i en skrivebok. Jeg visste ikke at noen kunne finne meg med mindre de hadde url-en. Til min store overraskelse var det folk som fant meg uansett, og da en av navlebeskuelsene mine ble tolket som et politisk manifest, var det kjørt. Da måtte jeg liksom tenke meg om før jeg skrev. Jeg var den nye jenta i klassen som ikke visste hvordan ting fungerte.
Plutselig begynte jeg å legge merke til ting rundt meg på en helt annen måte i tilfelle det var noe jeg kunne blogge om. Og det var ikke så mye de fine eller viktige tingene. Nei, det var småting - som irriterte meg og skremte meg. Jeg har i grunnen aldri reflektert noe særlig over alle irritasjonsmomentene i hverdagen. Det er forbløffende faktisk, hvor mye irritasjon som tilsynelatende har blitt filtrert ut i underbevisstheten min. Jeg har blitt en gretten, gammel dame av å blogge. Det irriterer meg mest.
Carl I Hagen irriterer meg, andre dumme harry-folk likeså; folk som skriver gramatisk dårlig eller på dialekt, mødre som okkuperer hele fortauet med barnevogner eller cafe-bordene med skrikunger, fjåse-damer, sterk parfyme, skråsikre fjols, tegneseriene i Dagsavisen, Aftenposten (generelt), folka i kollektivet over gangen som hiver alle pizzaeskene sine utenfor resykleringskassen fordi det ikke er plass oppi (ja, jeg begynner visst å bli gammel), naboens årelange oppussingsbråk, - lista er lang. Jeg synes det er skummelt med folk med sykkelhjelm, fru Bjerche over gaten og Gro Harlem Brundtland skremmer vettet av meg, karikatur-tumultene, at FrP har fått så stor oppslutning, og jeg har allerede begynt å grue meg til 17-mai toget som alltid minner meg om hardcore fascisme. (Jada, jeg vet det er søte små barn med flagg og ikke uniformerte menn med gevær som marsjerer i gatene, men likevel...) I tillegg har jeg i større grad enn tidligere begynt å notere meg informasjon jeg strengt tatt ikke behøver å vite. F.eks. at fulle maur alltid faller over på høyre side, at det går seks snurr på en champagnekorkståltråd, at sommerfugler smaker med føttene og at 90% av alle kvinner går til høyre med en gang de kommer inn i et varehus. (ingen vet hvorfor)
Enten må jeg slutte å blogge, ellers må jeg trappe opp terapien betraktelig.
Åpenbart...
Uansett - det hele begynte med litt betraktninger om meg og mitt. Fortalt fra min egen navle, kan man si. Det kunne like gjerne/mye heller vært notert ned i en skrivebok. Jeg visste ikke at noen kunne finne meg med mindre de hadde url-en. Til min store overraskelse var det folk som fant meg uansett, og da en av navlebeskuelsene mine ble tolket som et politisk manifest, var det kjørt. Da måtte jeg liksom tenke meg om før jeg skrev. Jeg var den nye jenta i klassen som ikke visste hvordan ting fungerte.
Plutselig begynte jeg å legge merke til ting rundt meg på en helt annen måte i tilfelle det var noe jeg kunne blogge om. Og det var ikke så mye de fine eller viktige tingene. Nei, det var småting - som irriterte meg og skremte meg. Jeg har i grunnen aldri reflektert noe særlig over alle irritasjonsmomentene i hverdagen. Det er forbløffende faktisk, hvor mye irritasjon som tilsynelatende har blitt filtrert ut i underbevisstheten min. Jeg har blitt en gretten, gammel dame av å blogge. Det irriterer meg mest.
Carl I Hagen irriterer meg, andre dumme harry-folk likeså; folk som skriver gramatisk dårlig eller på dialekt, mødre som okkuperer hele fortauet med barnevogner eller cafe-bordene med skrikunger, fjåse-damer, sterk parfyme, skråsikre fjols, tegneseriene i Dagsavisen, Aftenposten (generelt), folka i kollektivet over gangen som hiver alle pizzaeskene sine utenfor resykleringskassen fordi det ikke er plass oppi (ja, jeg begynner visst å bli gammel), naboens årelange oppussingsbråk, - lista er lang. Jeg synes det er skummelt med folk med sykkelhjelm, fru Bjerche over gaten og Gro Harlem Brundtland skremmer vettet av meg, karikatur-tumultene, at FrP har fått så stor oppslutning, og jeg har allerede begynt å grue meg til 17-mai toget som alltid minner meg om hardcore fascisme. (Jada, jeg vet det er søte små barn med flagg og ikke uniformerte menn med gevær som marsjerer i gatene, men likevel...) I tillegg har jeg i større grad enn tidligere begynt å notere meg informasjon jeg strengt tatt ikke behøver å vite. F.eks. at fulle maur alltid faller over på høyre side, at det går seks snurr på en champagnekorkståltråd, at sommerfugler smaker med føttene og at 90% av alle kvinner går til høyre med en gang de kommer inn i et varehus. (ingen vet hvorfor)
Enten må jeg slutte å blogge, ellers må jeg trappe opp terapien betraktelig.
Åpenbart...
tirsdag, februar 21, 2006
OL-form og SMS-tommel
Undertegnede har immunforsvar som en langrennsløper. Selv om jeg har voktet meg vel for å omgå snufsete mennesker og bite i medaljelignende gjenstander klarte jeg å pådra meg en influensa. Hedenjeremiameg. Ikke kunne jeg snakke eller spise, ikke orket jeg å ha besøk, lese, se på film eller cruise på nett. Takk og lov for SMS. Uten tekstemuligheter hadde jeg vært helt uten kontakt med omverdenen.
Jeg hadde ligget til sengs i tre dager da jeg endelig klarte å kreke meg opp til Åge i kiosken for å kjøpe halspastiller.
"Ey, det var da en frisk Rockette", sa Åge og smilte fra øre til øre som bare Åge kan. Jeg så mistenksomt på ham og trodde han kødda. Men det gjorde han ikke. Så fikk jeg øye på meg selv i speilet ved siden av luken. Til min store forbauselse hadde jeg roser i kinnene og store, blanke øyne.
(Jeg er litt anemisk utseende til vanlig og får ikke roser i kinnene om jeg så går fra Majorstua til Kobberhaughytta i 30 kalde og tilbake igjen. Ikke for at jeg noen gang har forsøkt altså. Faktisk er den eneste gangen jeg har vært i nærheten av Kobberhaugshytta da jeg havnet på nachspiel i en rød stue ved marka. Vi tok taxi til og fra, og - æh, det er lenge siden, så jeg husker ikke lokalisasjonen så nøye. Men jeg kan med 100% sikkerhet si at jeg ikke hadde roser i kinnene da heller.)
Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri får noe særlig sympati når jeg er forkjølet. Jeg ser faktisk friskere ut enn når jeg er mitt sedvanlige bleke selv.
Nuvel, influensaen er på returen. Stemmen funker, hals og nese er i ferd med å åpne seg, og leddene knaker bare litt når jeg beveger meg. Så - foruten en utslitt tastetommel er alt ved det gamle.
Jeg håper det er lenge til neste influensa, men når det skjer vil jeg ha sympati - røde roser til tross!
Du skal ikke kjenne lusa på gangen. Det kan være at lusa innimellom er litt dårlig til beins. Og tett i nesa.
Jeg hadde ligget til sengs i tre dager da jeg endelig klarte å kreke meg opp til Åge i kiosken for å kjøpe halspastiller.
"Ey, det var da en frisk Rockette", sa Åge og smilte fra øre til øre som bare Åge kan. Jeg så mistenksomt på ham og trodde han kødda. Men det gjorde han ikke. Så fikk jeg øye på meg selv i speilet ved siden av luken. Til min store forbauselse hadde jeg roser i kinnene og store, blanke øyne.
(Jeg er litt anemisk utseende til vanlig og får ikke roser i kinnene om jeg så går fra Majorstua til Kobberhaughytta i 30 kalde og tilbake igjen. Ikke for at jeg noen gang har forsøkt altså. Faktisk er den eneste gangen jeg har vært i nærheten av Kobberhaugshytta da jeg havnet på nachspiel i en rød stue ved marka. Vi tok taxi til og fra, og - æh, det er lenge siden, så jeg husker ikke lokalisasjonen så nøye. Men jeg kan med 100% sikkerhet si at jeg ikke hadde roser i kinnene da heller.)
Nå skjønner jeg hvorfor jeg aldri får noe særlig sympati når jeg er forkjølet. Jeg ser faktisk friskere ut enn når jeg er mitt sedvanlige bleke selv.
Nuvel, influensaen er på returen. Stemmen funker, hals og nese er i ferd med å åpne seg, og leddene knaker bare litt når jeg beveger meg. Så - foruten en utslitt tastetommel er alt ved det gamle.
Jeg håper det er lenge til neste influensa, men når det skjer vil jeg ha sympati - røde roser til tross!
Du skal ikke kjenne lusa på gangen. Det kan være at lusa innimellom er litt dårlig til beins. Og tett i nesa.
torsdag, februar 16, 2006
Å selge katta i sekken
Når det kommer til yrket mitt er jeg utrolig nøye og kritisk. Og jeg er sjokkert over å se hvor mye slurv og uvitenhet som eksisterer. Dessverre er det alt for mange dilletanter som tilbyr "design" uten å ha så veldig peiling. Visst er det billig - men det er virkelig ikke bra!
Greit nok at design er subjektivt og tidvis overpriset. Greit nok at mye er fint selvom det ikke er gjennomført. Men god design dreier seg mye om detaljer. Og god design er - tro det eller ei - god økonomi. For kunden.
Forleden mottok jeg en bilde-CD fra en kunde. De hadde betalt en fotograf en stor slump penger for å avbilde de ansatte og lage morsomme collager av disse. Bildene var dystre i fargen. Lyssettingen var feil, etterbehandlingen slurvete gjort. Fotografiene så faktisk ut som de var tatt av tanta mi - med et billig digitalkamera. (For ordens skyld: min tante Mia er ingen bedre eller dårligere amatørfotograf enn de fleste av oss...)
Et par dager før det ble jeg kontaktet av en fyr som skulle ha originallogoen til en annen kunde. Han ville ha logoen i gif/web-format selvom den skulle brukes til trykk. (Dette er nesten helligbrøde. Farger blir feil og objektet ujevnt i kantene) Han hadde ikke engang software til å åpne originalformatet. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at fyren var programmerer som lekte seg litt med design. Jeg sier ikke at at en programmerer ikke kan ha estetisk sans, men det meste av det jeg har sett laget av folk som tenker i 1-er og 0-er ser ikke bra ut.
Her et eksempel på hvordan det kan se ut om noen driver med "design", økonomi og data - samtidig... Not nice.
Poenget med design er å visualisere et produkts/firmas kredibilitet og profesjonalitet. Man kan kalle det jåleri, men selv er jeg litt usikker på om jeg ville kjøpt noen tjenester overhodet av dette firmaet.
Design er ikke kvantefysikk, men det er likevel ikke alle som kan drive med det. Øye for design har med medfødt talent å gjøre (som så mye annet) og kan ikke tillæres. Det kan ikke engang fakes.
Skomaker bli ved din lest. Å tilby tjenester du ikke mestrer er bedrag. Uansett hvor billig du gjør det.
Greit nok at design er subjektivt og tidvis overpriset. Greit nok at mye er fint selvom det ikke er gjennomført. Men god design dreier seg mye om detaljer. Og god design er - tro det eller ei - god økonomi. For kunden.
Forleden mottok jeg en bilde-CD fra en kunde. De hadde betalt en fotograf en stor slump penger for å avbilde de ansatte og lage morsomme collager av disse. Bildene var dystre i fargen. Lyssettingen var feil, etterbehandlingen slurvete gjort. Fotografiene så faktisk ut som de var tatt av tanta mi - med et billig digitalkamera. (For ordens skyld: min tante Mia er ingen bedre eller dårligere amatørfotograf enn de fleste av oss...)
Et par dager før det ble jeg kontaktet av en fyr som skulle ha originallogoen til en annen kunde. Han ville ha logoen i gif/web-format selvom den skulle brukes til trykk. (Dette er nesten helligbrøde. Farger blir feil og objektet ujevnt i kantene) Han hadde ikke engang software til å åpne originalformatet. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at fyren var programmerer som lekte seg litt med design. Jeg sier ikke at at en programmerer ikke kan ha estetisk sans, men det meste av det jeg har sett laget av folk som tenker i 1-er og 0-er ser ikke bra ut.
Her et eksempel på hvordan det kan se ut om noen driver med "design", økonomi og data - samtidig... Not nice.
Poenget med design er å visualisere et produkts/firmas kredibilitet og profesjonalitet. Man kan kalle det jåleri, men selv er jeg litt usikker på om jeg ville kjøpt noen tjenester overhodet av dette firmaet.
Design er ikke kvantefysikk, men det er likevel ikke alle som kan drive med det. Øye for design har med medfødt talent å gjøre (som så mye annet) og kan ikke tillæres. Det kan ikke engang fakes.
Skomaker bli ved din lest. Å tilby tjenester du ikke mestrer er bedrag. Uansett hvor billig du gjør det.
lørdag, februar 11, 2006
Bar navle og godt tildekket personlighet?
Dagblad-Magasinet har i dag en av disse artiklene. En sånn hvor tre venninner sitter fnisende på kafé og snakker om hva alle kvinner gjør. I dette tilfellet hva kvinner gjør når de krangler. Og det er etter sigende å furte og holde tilbake sex.
Artikkelen baserer seg på en undersøkelse MMI har foretatt om nordmenns kranglevaner. Og Magasinet har altså samlet den sedvanlige jentegjengen på trendy kafé for å snakke om det.
Urk!
Hvorfor kan de ikke for en gangs skyld intervjue de andre jentene? De grepa jentene uten gardinfarger i blikket og skapet fullt av sko. Jentene som vokste opp klatrende i trær, bannet høylydt når de måtte gå i kjole, drømte om å bli brannmenn og ønsket seg Apachesykkel framfor minisykkel med sommerfugler på. De som ikke bruker sex som pressmiddel. Hverken på den ene eller andre måten.
Noe sier meg at det hadde vært kulere å ta med de damene på brun bar og gi dem et par reale konjakker og spalteplass. Befriende mye kulere. Både for journalisten og leserne.
Ut med bar navle og godt tildekket personlighet - inn med grepa meninger og høy sigarføring!
Statistikker viser oss i grunnen bare at om et menneske står med en fot i fryseboksen og den andre på en glødende plate, har hun det i gjennomsnitt ganske bra.
-Fay Weldon i "Hunndjevelen"-
Artikkelen baserer seg på en undersøkelse MMI har foretatt om nordmenns kranglevaner. Og Magasinet har altså samlet den sedvanlige jentegjengen på trendy kafé for å snakke om det.
Urk!
Hvorfor kan de ikke for en gangs skyld intervjue de andre jentene? De grepa jentene uten gardinfarger i blikket og skapet fullt av sko. Jentene som vokste opp klatrende i trær, bannet høylydt når de måtte gå i kjole, drømte om å bli brannmenn og ønsket seg Apachesykkel framfor minisykkel med sommerfugler på. De som ikke bruker sex som pressmiddel. Hverken på den ene eller andre måten.
Noe sier meg at det hadde vært kulere å ta med de damene på brun bar og gi dem et par reale konjakker og spalteplass. Befriende mye kulere. Både for journalisten og leserne.
Ut med bar navle og godt tildekket personlighet - inn med grepa meninger og høy sigarføring!
Statistikker viser oss i grunnen bare at om et menneske står med en fot i fryseboksen og den andre på en glødende plate, har hun det i gjennomsnitt ganske bra.
-Fay Weldon i "Hunndjevelen"-
fredag, februar 10, 2006
Kjemisk lykke?
Inspirert av medblogger Hjorten's bloggpost om hyperaktive barn og Jakten på diagnosene, fikk jeg lyst til å reflektere litt rundt dette med legenes kobling til legemiddelindustrien, diagnosesetting og økende bruk av medisiner.
For det har jo faktisk blitt slik at menneskelig adferd i økende grad blir patologisert. Hva skyldes det at stadig flere blir diagnostisert med psykiske forstyrrelser og adferdsproblemer? Er vi i ferd med å sykeliggjøre naturlige reaksjoner på livets smerte, og er dette i så fall en positiv utvikling? Er det forsvarlig å medisinere vanskelige barn, sjenerte mennesker og premenstruelle kvinner med medikamenter som potensielt sett er veldig skadelige?
På midten av 90-tallet eksploderte salget av en ny type antidepressiva; selektive serotoninin re-opptakshemmere, SSRI - også kalt Lykkepiller. Det ble antatt at medikamentene hadde færre og mindre alvorlige bivirkninger enn eldre tricykliske antidepressiva. Gjennom denne antagelsen legitimerte man bruk av medikamentene - ikke bare mot tunge depresjoner, men også mot sorgreaksjoner, stressrelaterte lidelser, mot PMS og ved røykeslutt. Det man unnlot å informere om ved lanseringen av det første SSRI-medikamentet Seroxat her i Norge, var at medikamentene bød på ubehagelige bivirkninger, selvmordsfare og avhengighetsproblematikk. Nylig kom det fram at Statens legemiddelverk hadde tilbakeholdt denne informasjonen i 15 år.
Dette har ført til at et 10.000-talls mennesker lever med skader og avhengighetsproblematikk etter (unødvendig) bruk av antidepressiva.
Medisinsk framskritt eller ren markedsføringsstrategi?
"Sosial angst" er eksempel på en ny diagnose ingen hadde hørt om før legemiddelindustrien sa de hadde en medisin mot det. Nå kan man kanskje si at det å være veldig sjenert kan være veldig hemmende for livsutfoldelsen for noen, og om man kan ta en liten pille - hva så?
Vel, jeg vil påstå at det er uheldig sett utfra flere faktorer. For det første er altså ikke medisinene ufarlige, for det andre frarøver de mennesket å vokse gjennom motgang. Før var vi forberedt på å leve med livets mangfold. Nå er vår kultur forandret og livets mangfold ser ut til å ha blitt målgrupper for legemiddelindustrien.
Disse pillene gir mer energi men mindre kraft. Man skulle tro at disse to begrepene har samme betydning, men slik er det ikke. Man får mer energi til f.eks. rydde i sokkeskuffen, men mindre kraft til å forandre livet sitt.
"Lykkepiller" har blitt mer et markedsføringskonsept enn legemiddel. Man har lansert en teori om at mennesker med psykiske lidelser mangler et signalstoff i hjernen; Serotonin. Hvis nivået av serotonin er feil, vil vi ikke fungere som vi skal. Tilføres stoffet blir alt som det skal være.
- Selective serotonine reuptake inhibitors er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av depresjon på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Tanken om biologisk psykiatri spekket med “vitenskap” om hjernefunksjoner, har forført en hel faggruppe. Termen SSRI stammer dog ikke fra vitenskapen, men fra legemiddelindustriens markedsføring. Prof. Edward Shorter
En av verdens fremste eksperter på SSRI, David Healy avviser teorien om at lavt serotonin-nivå fører til depresjon:
-Man har aldri klart å påvise forstyrrelser av serotonin-nivået hos deprimerte mennesker. Vi vet ikke hva som forårsaker depresjon, men vi vet at SSRI påvirker serotonin-nivået. Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis, sier Healy.
Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde “psykobabbel”. – En slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til “biobabbel” – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs.
Hva nå?
Nylig kunne avisene melde at det er registrert nedgang i salget av antidepressive medisiner, for første gang på mange år. Fra 1960-tallet har bruken av AD økt hvert eneste år. Helt fram til 2005. Det skyldes sannsynligvis ikke at folk har blitt mindre deprimerte, men forhåpentlig at både leger og pasienter er i ferd med å gjennomskue legemiddelindustriens kyniske bedrag.
(Kilder: MotKur: NRK Puls, BBC og The Guardian)
For det har jo faktisk blitt slik at menneskelig adferd i økende grad blir patologisert. Hva skyldes det at stadig flere blir diagnostisert med psykiske forstyrrelser og adferdsproblemer? Er vi i ferd med å sykeliggjøre naturlige reaksjoner på livets smerte, og er dette i så fall en positiv utvikling? Er det forsvarlig å medisinere vanskelige barn, sjenerte mennesker og premenstruelle kvinner med medikamenter som potensielt sett er veldig skadelige?
På midten av 90-tallet eksploderte salget av en ny type antidepressiva; selektive serotoninin re-opptakshemmere, SSRI - også kalt Lykkepiller. Det ble antatt at medikamentene hadde færre og mindre alvorlige bivirkninger enn eldre tricykliske antidepressiva. Gjennom denne antagelsen legitimerte man bruk av medikamentene - ikke bare mot tunge depresjoner, men også mot sorgreaksjoner, stressrelaterte lidelser, mot PMS og ved røykeslutt. Det man unnlot å informere om ved lanseringen av det første SSRI-medikamentet Seroxat her i Norge, var at medikamentene bød på ubehagelige bivirkninger, selvmordsfare og avhengighetsproblematikk. Nylig kom det fram at Statens legemiddelverk hadde tilbakeholdt denne informasjonen i 15 år.
Dette har ført til at et 10.000-talls mennesker lever med skader og avhengighetsproblematikk etter (unødvendig) bruk av antidepressiva.
Medisinsk framskritt eller ren markedsføringsstrategi?
"Sosial angst" er eksempel på en ny diagnose ingen hadde hørt om før legemiddelindustrien sa de hadde en medisin mot det. Nå kan man kanskje si at det å være veldig sjenert kan være veldig hemmende for livsutfoldelsen for noen, og om man kan ta en liten pille - hva så?
Vel, jeg vil påstå at det er uheldig sett utfra flere faktorer. For det første er altså ikke medisinene ufarlige, for det andre frarøver de mennesket å vokse gjennom motgang. Før var vi forberedt på å leve med livets mangfold. Nå er vår kultur forandret og livets mangfold ser ut til å ha blitt målgrupper for legemiddelindustrien.
Disse pillene gir mer energi men mindre kraft. Man skulle tro at disse to begrepene har samme betydning, men slik er det ikke. Man får mer energi til f.eks. rydde i sokkeskuffen, men mindre kraft til å forandre livet sitt.
"Lykkepiller" har blitt mer et markedsføringskonsept enn legemiddel. Man har lansert en teori om at mennesker med psykiske lidelser mangler et signalstoff i hjernen; Serotonin. Hvis nivået av serotonin er feil, vil vi ikke fungere som vi skal. Tilføres stoffet blir alt som det skal være.
- Selective serotonine reuptake inhibitors er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av depresjon på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!”
Tanken om biologisk psykiatri spekket med “vitenskap” om hjernefunksjoner, har forført en hel faggruppe. Termen SSRI stammer dog ikke fra vitenskapen, men fra legemiddelindustriens markedsføring. Prof. Edward Shorter
En av verdens fremste eksperter på SSRI, David Healy avviser teorien om at lavt serotonin-nivå fører til depresjon:
-Man har aldri klart å påvise forstyrrelser av serotonin-nivået hos deprimerte mennesker. Vi vet ikke hva som forårsaker depresjon, men vi vet at SSRI påvirker serotonin-nivået. Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis, sier Healy.
Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde “psykobabbel”. – En slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til “biobabbel” – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs.
Hva nå?
Nylig kunne avisene melde at det er registrert nedgang i salget av antidepressive medisiner, for første gang på mange år. Fra 1960-tallet har bruken av AD økt hvert eneste år. Helt fram til 2005. Det skyldes sannsynligvis ikke at folk har blitt mindre deprimerte, men forhåpentlig at både leger og pasienter er i ferd med å gjennomskue legemiddelindustriens kyniske bedrag.
(Kilder: MotKur: NRK Puls, BBC og The Guardian)
torsdag, februar 09, 2006
Cursum Perficio
Jeg har trange sko og gnagsår på høyre hæl. Og venstre. Hvis jeg kjenner etter tror jeg sannelig også at jeg har en stein i skoa. Og akkurat nå, mens sneen ligger som et uforsonlig, knugende teppe over hele byen, skulle jeg ønske jeg kunne skru tiden tilbake.
Det går en Nemesis gjennom alles liv.
Alt jeg har er i imperfektum. Minner; bilder og lukter ligger lagret i harddisken rett bak pannebrasken. Det kiler.
Der ligger blått hav og luktene av urter, salt sjø og solvarm hud. Smaken av fyldig rødvin, pastizio og vannmelon. Frappe om morgenen, bouzouki i bakgrunnen. Knallerter som støyer forbi.
Jeg havnet på Samos ved ren tilfeldighet. De beste tingene i livet skjer ofte på slump. Og de verste, men det er en annen historie. Mai 1986. Alexis bar, Samos by. Det var siste dagen, hvertfall som jeg husker, at jeg var uthvilt og relativt ubekymret.
Det går en Nemesis gjennom alles liv.
Alt jeg har er i imperfektum. Minner; bilder og lukter ligger lagret i harddisken rett bak pannebrasken. Det kiler.
Der ligger blått hav og luktene av urter, salt sjø og solvarm hud. Smaken av fyldig rødvin, pastizio og vannmelon. Frappe om morgenen, bouzouki i bakgrunnen. Knallerter som støyer forbi.
Jeg havnet på Samos ved ren tilfeldighet. De beste tingene i livet skjer ofte på slump. Og de verste, men det er en annen historie. Mai 1986. Alexis bar, Samos by. Det var siste dagen, hvertfall som jeg husker, at jeg var uthvilt og relativt ubekymret.
onsdag, februar 08, 2006
Nyblond og håpefull
Så har jeg endelig blitt blondine igjen, og det var sannelig på tide. Mitt år som brunette har ikke vært det minste festlig, og nå som jeg sitter her med honningstriper i håret, tenker jeg at det er nå moroa begynner.
Dette helvetesåret hvor bare det å komme seg i dusjen har vært et svare strev, har gjort en liten ting som det å gå til frisøren til et stort evenement. Catrine frisør svinser rundt med vante hender, byr på te og slarver om dette og hint. Så langt, så vel. Men så kommer tiden under varmelampen. (For de uinvidde: dette er for å få finere solstriper. Trur eg) Fy søren så kjedelig det er å sitte der. På tannlege- eller legekontoret har de i det minste National Geographic eller Illustrert Vitenskap man kan bla i. Hos frisøren er det glansede damemagasiner. Det ene er til forveksling lik det andre. Hvordan få et bedre sexliv, bli kvitt magefettet/rynkene/solskadene, hva slags jeansrompe har du, her er årets kuleste støvletter, o.s.v. *Gjesp* Alternativet er å sitte å stirre på seg selv i speilet. Med den idiotiske plasthetten på hodet og lyset som faller ned over ansiktet så nesen og posene under øynene dine får Kåre Valebrokk til å likne en glamormodell i sammenligning, er det tross alt bedre å bla i et blad. Dagens utvalgte ble Kamille. De har i det minste dritkule TV-reklamer. Du vet; den med Linn Skåber og hun andre som berter: "seriøst, ass. så mye tekst det er i dette bladet a'. ingen som leser lenger skjønner du. nei, og så mange matoppskrifter. det er ingen som spiser lenger heller".
Nuvel. Jeg fant en test. "Er du shopoholiker?" Jeg visste jo egentlig svaret på det, men jeg tok testen allikevel. Jeg er Shopofob! "Du tar heller en rotfylling enn å fly i butikker, og siste mote interesserer deg midt i ryggen. Men pass på så du ikke blir for sjuskete".
Jepp.
Alt i alt. Jeg tror det blir en morsommere tilværelse fremover. Som blondine. Uten de store shoppingutskeielsene. Det passer meg i grunnen bra:-)
Dette helvetesåret hvor bare det å komme seg i dusjen har vært et svare strev, har gjort en liten ting som det å gå til frisøren til et stort evenement. Catrine frisør svinser rundt med vante hender, byr på te og slarver om dette og hint. Så langt, så vel. Men så kommer tiden under varmelampen. (For de uinvidde: dette er for å få finere solstriper. Trur eg) Fy søren så kjedelig det er å sitte der. På tannlege- eller legekontoret har de i det minste National Geographic eller Illustrert Vitenskap man kan bla i. Hos frisøren er det glansede damemagasiner. Det ene er til forveksling lik det andre. Hvordan få et bedre sexliv, bli kvitt magefettet/rynkene/solskadene, hva slags jeansrompe har du, her er årets kuleste støvletter, o.s.v. *Gjesp* Alternativet er å sitte å stirre på seg selv i speilet. Med den idiotiske plasthetten på hodet og lyset som faller ned over ansiktet så nesen og posene under øynene dine får Kåre Valebrokk til å likne en glamormodell i sammenligning, er det tross alt bedre å bla i et blad. Dagens utvalgte ble Kamille. De har i det minste dritkule TV-reklamer. Du vet; den med Linn Skåber og hun andre som berter: "seriøst, ass. så mye tekst det er i dette bladet a'. ingen som leser lenger skjønner du. nei, og så mange matoppskrifter. det er ingen som spiser lenger heller".
Nuvel. Jeg fant en test. "Er du shopoholiker?" Jeg visste jo egentlig svaret på det, men jeg tok testen allikevel. Jeg er Shopofob! "Du tar heller en rotfylling enn å fly i butikker, og siste mote interesserer deg midt i ryggen. Men pass på så du ikke blir for sjuskete".
Jepp.
Alt i alt. Jeg tror det blir en morsommere tilværelse fremover. Som blondine. Uten de store shoppingutskeielsene. Det passer meg i grunnen bra:-)
tirsdag, februar 07, 2006
Blame it on the victim
VG meldte nylig at en voldtektsdom kan bli opphevet fordi offeret har posert i et pornomagasin. Bladet publiserer også et "intervju" som forteller hvor glad hun er i røff sex med badboys, at hun er ekshibisjonist, elsker å strippe, og at hun stadig sjekker gutter for å ha sex med dem.
Den ene voldtektsforbryteren kom over artikkelen mens han satt i fengsel, og kontaktet umiddelbart advokat for å få gjennopptatt saken sin.
At mannen ønsker å utnytte situasjonen for å slippe ut av fengsel er en sak, men at Gjenopptagelseskommisjonen for straffesaker vurderer den, er noe helt annet. I utgangspunktet kommer ikke kommisjonen på banen med mindre det foreligger nye bevis i en sak. At ei jente poserer naken i et blad tre år etter hun ble voldtatt, kan neppe betegnes som "nye bevis".
Det kan synes som voldtektsmenn i Norge har et svært sterkt rettsvern. Øvre strafferamme for voldtekt er 15 år, men den brukes så godt som aldri. Av de ca. 9 000 voldtekter som forekommer årlig, anmeldes bare mellom 300 og 400. Av disse blir to tredjedeler henlagt på grunn av bevisets stilling. I 1994 forekom kun 57 domfellelser, og til trass for en strafferammen, var gjennomsnittlig straff på 2,5 år.
Det finnes flere myter og fordommer rundt voldtekt. At kvinner selv har skylden, at voldtekt begås på grunn av menns ustyrlige sexbehov og at mange kvinner leverer inn falske anmeldelser er noen av dem.
Når skal man forstå at voldtekt er verre enn tortur og drap? En voldtektsforbrytelse rammer flere sider av ens personlige frihet, rettskaffenhet, moral og karakter og er en alvorlig krenkelse mot ens frihet til å bestemme over egen seksualitet. Ofrene påføres en lang rekke skadevirkninger både fysisk og psykisk. De psykiske følgene er ofte både omfattende og langvarige, og kan gi seg utslag bl.a. i angst, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse og sosial isolasjon.
Man behøver ikke å ha studert psykologi for til en viss grad forstå de ulike måtene voldtatte kvinner reagerer på. Menneskesinnet er komplekst. Noen blir redde og sky, andre "tar kontroll" over egen sexualitet og lever ut denne med sterke virkemidler for å veie opp for den følelsesmessige destruksjonen.
En voldtekt er noe man aldri blir ferdig med. På hvilken måte en kvinne velger å leve med traumene etter en voldtekt, burde være irrelevant for overgripernes straff.
DIXI | Stopp volden mot kvinner
Den ene voldtektsforbryteren kom over artikkelen mens han satt i fengsel, og kontaktet umiddelbart advokat for å få gjennopptatt saken sin.
At mannen ønsker å utnytte situasjonen for å slippe ut av fengsel er en sak, men at Gjenopptagelseskommisjonen for straffesaker vurderer den, er noe helt annet. I utgangspunktet kommer ikke kommisjonen på banen med mindre det foreligger nye bevis i en sak. At ei jente poserer naken i et blad tre år etter hun ble voldtatt, kan neppe betegnes som "nye bevis".
Det kan synes som voldtektsmenn i Norge har et svært sterkt rettsvern. Øvre strafferamme for voldtekt er 15 år, men den brukes så godt som aldri. Av de ca. 9 000 voldtekter som forekommer årlig, anmeldes bare mellom 300 og 400. Av disse blir to tredjedeler henlagt på grunn av bevisets stilling. I 1994 forekom kun 57 domfellelser, og til trass for en strafferammen, var gjennomsnittlig straff på 2,5 år.
Det finnes flere myter og fordommer rundt voldtekt. At kvinner selv har skylden, at voldtekt begås på grunn av menns ustyrlige sexbehov og at mange kvinner leverer inn falske anmeldelser er noen av dem.
Når skal man forstå at voldtekt er verre enn tortur og drap? En voldtektsforbrytelse rammer flere sider av ens personlige frihet, rettskaffenhet, moral og karakter og er en alvorlig krenkelse mot ens frihet til å bestemme over egen seksualitet. Ofrene påføres en lang rekke skadevirkninger både fysisk og psykisk. De psykiske følgene er ofte både omfattende og langvarige, og kan gi seg utslag bl.a. i angst, konsentrasjonsvansker, skyldfølelse og sosial isolasjon.
Man behøver ikke å ha studert psykologi for til en viss grad forstå de ulike måtene voldtatte kvinner reagerer på. Menneskesinnet er komplekst. Noen blir redde og sky, andre "tar kontroll" over egen sexualitet og lever ut denne med sterke virkemidler for å veie opp for den følelsesmessige destruksjonen.
En voldtekt er noe man aldri blir ferdig med. På hvilken måte en kvinne velger å leve med traumene etter en voldtekt, burde være irrelevant for overgripernes straff.
DIXI | Stopp volden mot kvinner
søndag, februar 05, 2006
Det er så trendy at
Kamerat K jobber i en stor og surrete bedrift, som bruker mye energi (og sikkert også penger - tid er som kjent penger) på store og surrete prosjekter og omleggingsprosedyrer.
Den siste hyperinnovative surreideen er at de ansatte ikke lenger skal kalles ansatte. Eller ved navn. De skal kalles "Ressurser". Altså; jobber du på servicekontoret kan du for eksempel risikere å bli ressurs nr. T395487. Ikke Tore Andersen, serviceansatt. Jobber du ute er du ikke tekniker eller installatør, du er "Feltressurs".
Hva er egentlig ideen bak dette? Ikke nok med at de flyttet ut på Fornebu, i komplett åpne kontorlokaler der visjonen var at ingen skulle ha sin faste plass sannsynligvis med en misforstått idé om å skape et dynamisk miljø, men nå skal de ansatte (unnskyld "ressursene") anonymiseres. Nøytraliseres. Robotifiseres.
Nå har sikkert alle skjønt at det er Telenor jeg snakker om. Og som alle vet er mange av Telenors påfunn rimelig idiotiske.
Har du noen gang forsøkt å ringe Telenor "Kundeservice"? Da kommer du til en robottelefon, (muligens Ressurs T430855), og må svare på en rekke inadekvate spørsmål og høre på en rekke irrelevante opplysninger før du kan taste inn et telefonnummer du kan nås på om "telefontjenesten" ikke ga deg svar på det du lurte på. Og da har du brukt ca. 10 minutter tellerskritt.
Fortsett slik, Telenor og dere har snart hverken kunder eller "ressurser"
Den siste hyperinnovative surreideen er at de ansatte ikke lenger skal kalles ansatte. Eller ved navn. De skal kalles "Ressurser". Altså; jobber du på servicekontoret kan du for eksempel risikere å bli ressurs nr. T395487. Ikke Tore Andersen, serviceansatt. Jobber du ute er du ikke tekniker eller installatør, du er "Feltressurs".
Hva er egentlig ideen bak dette? Ikke nok med at de flyttet ut på Fornebu, i komplett åpne kontorlokaler der visjonen var at ingen skulle ha sin faste plass sannsynligvis med en misforstått idé om å skape et dynamisk miljø, men nå skal de ansatte (unnskyld "ressursene") anonymiseres. Nøytraliseres. Robotifiseres.
Nå har sikkert alle skjønt at det er Telenor jeg snakker om. Og som alle vet er mange av Telenors påfunn rimelig idiotiske.
Har du noen gang forsøkt å ringe Telenor "Kundeservice"? Da kommer du til en robottelefon, (muligens Ressurs T430855), og må svare på en rekke inadekvate spørsmål og høre på en rekke irrelevante opplysninger før du kan taste inn et telefonnummer du kan nås på om "telefontjenesten" ikke ga deg svar på det du lurte på. Og da har du brukt ca. 10 minutter tellerskritt.
Fortsett slik, Telenor og dere har snart hverken kunder eller "ressurser"
lørdag, februar 04, 2006
Peace, love&understanding
Hva er allverdens rikdom? Når jeg ser meg om, er det bare to ting som har verdi: kjærlighet og godhet.
Hver dag uten kjærlighet er en tapt dag
-Khayyam-
torsdag, februar 02, 2006
Gretne gubber og sure kjærringer
I hele mitt yrkesaktive liv har jeg fundert over dette med regnskapsførere. Kan det være slik at de er litt surere og mer rigide enn andre folk? Og i så fall; hva skyldes det?
Fra jeg var avisbud i pur ungdom og vi måtte stå i stramt geledd for å få utlevert våre hardt ervervede småpenger hos hr. Ragnvald med den strenge minen (han så ut som han ofret sin førstefødte da han rakte oss sjekken), og fram til kontakten jeg har med kundenes regnskapsførere i dag, har jeg til gode å treffe på en jovial og imøtekommende økonomiansvarlig.
I går fikk jeg vite av en kunde at regnskapsføreren hans hadde sagt at han ikke burde betale meg før jeg fikk påført 'MVA' etter organisasjonsnummeret på fakturablankettene mine. (Ok, så har jeg glemt det, men altså, - ærlig talt)
For noen måneder siden ringte en rasende regnskapsfører meg kl. 8(!) om morgenen og skjelte meg ut fordi jeg hadde så fancy skrift på fakturaen at han ikke klarte å lese organisasjonsnummeret mitt. (men telefonnummeret, som er satt i nøyaktig samme font, hadde han åpenbart klart å tyde...) Jeg tror han skrek til meg i 10 minutter før jeg la på og mailet organisasjonsnummeret til kunden. Regnskapføreren ringte meg opp igjen for å informere meg om at han var dritt lei av designere som skulle være så hippe og kule at det ikke gikk an å lese hva som står på brevarkene deres.
De ansatte i offentlige etater er skåret over samme lest, tror jeg. Da momsen skulle betales i 2005, lå jeg på sykehus. Jeg ringte kemnerkontoret og ba om utsettelse og rentefritak. Nei, jeg måtte nok skrive en skriftlig søknad. Jeg fikk avslag på den, og etter jeg hadde betalt moms og klekkelige renter noen måneder for sent, fikk jeg beskjed om at jeg måtte levere momsregnskap seks ganger i året heretter for jeg hadde misligholdt betalingsansvaret mitt. Jeg sendte da en søknad om å få slippe det, og mottok en oversikt over momsbetalingene mine siden 2002. Da jeg ringte for å få vite hvorfor de hadde sendt meg den oversikten, ble jeg fortalt at jeg burde da forstå at søknaden var innvilget. Sant nok, ved nærmere ettersyn, så jeg at momsbetalingene for 2005 var oppført som 'Årlig'. Burde jeg ha forstått det? Beklager, men jeg skjønner ikke logikken.
Jeg mistenker at dette er mennesker som stjeler godterier fra småbarn og mishandler kattunger på fritiden. Det er iallefall vanskelig å forestille seg at de kan ha et tilfredsstillende sexliv. Uten at jeg skal fundere noe særlig over dét...
Folk ser gjerne på kreative mennesker som drømmere i en drømmeverden, og anklager dem for å ikke være i stand til å møte virkeligheten. Men den fundamentale forskjellen på kritikeren og den kreative er at den sistnevnte kan forandre verden.
- Fra "Tusen veier til kreativitet" av David Baird-
Fra jeg var avisbud i pur ungdom og vi måtte stå i stramt geledd for å få utlevert våre hardt ervervede småpenger hos hr. Ragnvald med den strenge minen (han så ut som han ofret sin førstefødte da han rakte oss sjekken), og fram til kontakten jeg har med kundenes regnskapsførere i dag, har jeg til gode å treffe på en jovial og imøtekommende økonomiansvarlig.
I går fikk jeg vite av en kunde at regnskapsføreren hans hadde sagt at han ikke burde betale meg før jeg fikk påført 'MVA' etter organisasjonsnummeret på fakturablankettene mine. (Ok, så har jeg glemt det, men altså, - ærlig talt)
For noen måneder siden ringte en rasende regnskapsfører meg kl. 8(!) om morgenen og skjelte meg ut fordi jeg hadde så fancy skrift på fakturaen at han ikke klarte å lese organisasjonsnummeret mitt. (men telefonnummeret, som er satt i nøyaktig samme font, hadde han åpenbart klart å tyde...) Jeg tror han skrek til meg i 10 minutter før jeg la på og mailet organisasjonsnummeret til kunden. Regnskapføreren ringte meg opp igjen for å informere meg om at han var dritt lei av designere som skulle være så hippe og kule at det ikke gikk an å lese hva som står på brevarkene deres.
De ansatte i offentlige etater er skåret over samme lest, tror jeg. Da momsen skulle betales i 2005, lå jeg på sykehus. Jeg ringte kemnerkontoret og ba om utsettelse og rentefritak. Nei, jeg måtte nok skrive en skriftlig søknad. Jeg fikk avslag på den, og etter jeg hadde betalt moms og klekkelige renter noen måneder for sent, fikk jeg beskjed om at jeg måtte levere momsregnskap seks ganger i året heretter for jeg hadde misligholdt betalingsansvaret mitt. Jeg sendte da en søknad om å få slippe det, og mottok en oversikt over momsbetalingene mine siden 2002. Da jeg ringte for å få vite hvorfor de hadde sendt meg den oversikten, ble jeg fortalt at jeg burde da forstå at søknaden var innvilget. Sant nok, ved nærmere ettersyn, så jeg at momsbetalingene for 2005 var oppført som 'Årlig'. Burde jeg ha forstått det? Beklager, men jeg skjønner ikke logikken.
Jeg mistenker at dette er mennesker som stjeler godterier fra småbarn og mishandler kattunger på fritiden. Det er iallefall vanskelig å forestille seg at de kan ha et tilfredsstillende sexliv. Uten at jeg skal fundere noe særlig over dét...
Folk ser gjerne på kreative mennesker som drømmere i en drømmeverden, og anklager dem for å ikke være i stand til å møte virkeligheten. Men den fundamentale forskjellen på kritikeren og den kreative er at den sistnevnte kan forandre verden.
- Fra "Tusen veier til kreativitet" av David Baird-
onsdag, februar 01, 2006
Om “kjödets lust och själens obotliga ensamhet”
Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne;
- For å være sky og fjern - men også modig og nær.
Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.
Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.
Jeg gjør meg selv mindre. Jeg har ingen røtter som holder meg forankret, men likevel er jeg ikke fri. Min utilhørighet er det eneste som ruver i tilværelsen. Som en lang og mørk skygge strukket fra en stadig forsvinnende kropp. Det er den som holder meg fast – fanger meg i mørket. Min skygge fanger meg. Det høres jo på en måte flott ut. Så har jeg likevel en trygghet og forankring.
Kanskje kan jeg ikke elske… Ikke meg selv, ikke andre. Hva om jeg ikke evner kjærlighet?
Kjærlighet - essensen til alt liv. Noen kaller det gud, andre allah, buddah eller shiva – det underet som jeg aner fjernt i horisonten og kaller kjærlighet. Min erfaring så langt har vist at det er for lite kjærlighet i verden. Mye eros, men lite agape.
Jeg har klamret meg til begjæret som til en illusjon av kjærlighet. Å begjære kan alle, men å elske…
Kanskje er jeg emosjonelt degenerert.
Thesevs utførte heltedåder og drepte Minotauren på Kreta. Ariadne hjalp ham gjennom labyrintene med sin røde tråd. Uten takk forlot han henne gråtende og strandet på Naxos.
Livet kan være svikefullt.
Forleden kjøpte jeg en diktsamling av Cathrine Grøndahl; “Det har ingenting med kjærlighet å gjøre”
At det er bedre å ha elsket og tapt enn ikke å ha elsket i det hele tatt, står for meg som en av livet største løgner. En av de som vi klamrer oss til for ikke å opphøre og eksistere.
Hvis kjærlighet er liv, - er frykten for livet større enn den for døden?
Jeg er redd for å trå mennesker for nær – for å briste en demning. Samtidig lengter jeg etter samhold, harmoni og en viss form for orden. Ikke fulkommen lykke. Jeg vil kjenne at jeg lever - at det rister litt i fundamentet.
Man kan ikke le all sin latter før man har grått all sin gråt. Jeg er en Sareptas krukke…. Av tårer – Av latter. Men jeg har en stein i skoa, og den lar seg ikke fjerne så lett. Jeg kaller meg selv Ariadne. Jeg søker livet. Balansen. Og kjærligheten.
- For å være sky og fjern - men også modig og nær.
Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.
Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.
Jeg gjør meg selv mindre. Jeg har ingen røtter som holder meg forankret, men likevel er jeg ikke fri. Min utilhørighet er det eneste som ruver i tilværelsen. Som en lang og mørk skygge strukket fra en stadig forsvinnende kropp. Det er den som holder meg fast – fanger meg i mørket. Min skygge fanger meg. Det høres jo på en måte flott ut. Så har jeg likevel en trygghet og forankring.
Kanskje kan jeg ikke elske… Ikke meg selv, ikke andre. Hva om jeg ikke evner kjærlighet?
Kjærlighet - essensen til alt liv. Noen kaller det gud, andre allah, buddah eller shiva – det underet som jeg aner fjernt i horisonten og kaller kjærlighet. Min erfaring så langt har vist at det er for lite kjærlighet i verden. Mye eros, men lite agape.
Jeg har klamret meg til begjæret som til en illusjon av kjærlighet. Å begjære kan alle, men å elske…
Kanskje er jeg emosjonelt degenerert.
Thesevs utførte heltedåder og drepte Minotauren på Kreta. Ariadne hjalp ham gjennom labyrintene med sin røde tråd. Uten takk forlot han henne gråtende og strandet på Naxos.
Livet kan være svikefullt.
Forleden kjøpte jeg en diktsamling av Cathrine Grøndahl; “Det har ingenting med kjærlighet å gjøre”
'Hvorfor har du tatt meg i hendene og hevet meg i været som en svimmel sol, i et skinnende svakt øyeblikk, og siden latt meg henge her mellom timenes hvite knoker?
Vet du ikke at du har den harde solas sorteste skygge og at den aldri vil lyse fred over ditt minne eller brenne inne med mitt'
At det er bedre å ha elsket og tapt enn ikke å ha elsket i det hele tatt, står for meg som en av livet største løgner. En av de som vi klamrer oss til for ikke å opphøre og eksistere.
Hvis kjærlighet er liv, - er frykten for livet større enn den for døden?
Jeg er redd for å trå mennesker for nær – for å briste en demning. Samtidig lengter jeg etter samhold, harmoni og en viss form for orden. Ikke fulkommen lykke. Jeg vil kjenne at jeg lever - at det rister litt i fundamentet.
Man kan ikke le all sin latter før man har grått all sin gråt. Jeg er en Sareptas krukke…. Av tårer – Av latter. Men jeg har en stein i skoa, og den lar seg ikke fjerne så lett. Jeg kaller meg selv Ariadne. Jeg søker livet. Balansen. Og kjærligheten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)