Änglar, visst fins dom

Klikk deg inn til Hjorthen og se selv! ...and pay it forward.
Kos deg masse på spa, Delirium. God bedring og hell og lykke.

By my side

Jeg fant en gammel INXS-video hos PMS (tusen takk, georgeous), og kom plutselig til å huske min all time favorite-låt som jeg fikk lyst å dele. INXS er for vakkert til å glemmes.



Når jeg hører denne blir jeg voksvarm i boblehjertet mitt, jeg lukker øynene og sitter plutselig splitter naken på Papagayo-stranden mens Atlanterhavet skyller inn over nakne føtter, og kjenner varmen av solen, fra vennene mine, fra minnene herfra til evigheten og verden rundt, og tenker at om jeg åpner øynene nå står Ekko der med glitter i øynene og ler mot meg, og aldri skal noe noensinne komme til å røre sjela mi som akkurat denne dagen, denne sangen, dette minnet. All is well.

Jag har ett enda ord för allt, och det är kärlek

Karma-error

Dette forklarer jo en del...
Jeg smører meg med patience og prøver igjen om noen dager!

The Order of Interbeing/ Hvert skritt er fred

Jeg har fortalt om mormor, ikke sant? Mormor som sa at ethvert menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med kjærlighet og respekt.
Mormor pleide også utbryte: "Er det noe rart det blir krig i verden", hver gang kusinene mine, søsteren min og jeg kranglet. (Hvilket var ganske ofte) Vi skjønte ikke hvordan verdenskrigene kunne ha noe med oss å gjøre, så slike utsagn fniste vi litt av. Da ble det i det minste fred og fordragelighet i den mormorske heim en stakket stund.

Nylig leste jeg boken "Hvert skritt er fred" av den vietnamesiske Thích (lærer) Nhất Hạnh omigjen. Boken er en rekke påminnelser om hvordan vi kan gjøre hverdagen og verden bedre gjennom bevisstgjøring av oss selv og våre handlinger.
I den anledning hadde jeg tenkt å skrive litt om sommerfugleffekter og Random Acts of Kindness. Om hvordan hver enkel av oss kan lære å leve med oppmerksomhet og glede, og derigjennom faktisk direkte bidra til fred på jorden.
Jeg skulle vise eksempler, snakke litt om Dalai Lama og Gandhi og slike, og om viktigheten av å stoppe opp, sanse og "klemme et tre". Men så ble jeg litt nummen.

Selv om forsøket på å skape fred i verden gjennom indre forvandling er vanskelig, er det den eneste måten. Kjærlighet, medfølelse og uselviskhet er det grunnleggende element for fred. Når disse egenskapene er utviklet hos et menneske, er han eller hun i stand til å skape en atmosfære av fred og harmoni. Denne atmosfæren kan utvides fra enkeltmennesket til hennes familie, fra familien til samfunnet, og etterhvert til hele verden
-Dalai Lama-

Det høres enkelt ut sånn sort på hvitt, ikke sant? Men vi vet jo alle hvor vanskelig dette er. Det skal så lite til før vi føler de onde tingene i oss. Sjikane, urettferdighet, arroganse, ignoranse; - disse tingene er mye lettere å møte med harme enn med ro.

Og kanskje er det noe med hverdagens hektiske puls som gjør oss ute av stand til å huske at vi har mulighet til å møte verden med kjærlighet. Kanskje trenger vi flere påminnelser. Signaler som ber oss stoppe opp, puste, smile og tenke på alt vi har å være takknemlig for.

I noen buddistiske tradisjoner bruker de tempelklokker som påminnelse for å vende seg til nuet. Hver gang tempelklokken ringer, stopper praten. De stanser tankeflommen og vender tilbake til stillheten. Puster dypt, smiler og nyter øyeblikket.

Jeg tror vi trenger en slags tempelkokker i vår hektiske hverdag. For å samle oppmerksomheten rundt freden istedet for å la den virre rundt i støy og kaos.

Så i dag skal jeg starte mitt eget lille eksperiment. Min valgte tempelklokke er trikken. Hver gang jeg hører trikken skrense nede i svingen, skal jeg trekke pusten, nyte øyeblikket og tenke på alt jeg har å være takknemlig for. Jeg skal smile til fremmede, la andre gå foran meg i køen, hjelpe en gammel dame med bæreposen og sende varme tanker til alle som måtte trenge det.

Hvert skritt er fred. Og det vi retter oppmerksomheten mot, blir det mer av. Sørg for at det er positive ting!



Peace&Love

Finale i Bloggidol 2008

Så er det klart for finale i Bloggidol 2008. Temaet for kvartfinalen er "Skrivekurs".

Finalistene er:

1 Victoria
2 Eirin
3 Randi
4 Hjorthen
5 Delirium
6 Truls
7 Sigurd
8 Swazi
9 Grøftekanten
10 Virrvarr
11 Wildcard 1: Jokke
12 Wildcard 2: Frøken Makeløs


Jeg er grundig imponert av måten folk har løst oppgavene på underveis. Vel blogget, allihopa.
Takk for innsatsen til alle. Og lykke til, alle finalister!

I tilfelle du lurte

A jordmorMatja bor på Frogner.

VG ødelegger kronikk

Lørdag publiserte VG en kronikk av Vegard Bruun Wyller, en av de fremste ekspertene på Myalgisk encefalopati (ME) her i landet.

Kronikken, Sykdomsmekanismer ved ME, handler om hvordan ny forskning antyder genetisk disposisjon ved utmattelsestilstander. Den tar også for seg symptomer, biologiske funn, stressrespons-dysfunksjon samt en god del om "skyttergravskrigen" som foregår mellom faggrupper i debatten om ME.

Debatten preges av aktører som anser de biologiske funnene hos ME-pasienter for gjensidig eksluderende. [...] Denne skyttergravskrigen, der begge parter henter ammunisjon fra en nærmest dogmatisk reduksjonisme (psyke vs soma), fremmer hverken vitenskapelig innsikt eller gode helsetjenester.

Wyller advarer mot denne skyttergravstendensen og oppfordrer fagekspertisen til å forene krefter i en søken etter helhetlige og intergrerte forklaringsmodeller.

Han skriver om forskningen på Rikshospitalet der de fokuserer på den delen av det autonome nervesystemet, sympaticus, som kompenserer for ytre belastninger. Deres forskning tyder på at ME-pasienter lider av en vedvarende stressrespons. Dette får uheldige konsekvenser for en rekke organsystemer.

Wyllers poeng er at det finnes kroppslige stressreaksjoner (eks. infeksjoner og skader), såvel som mentale, og at det derfor blir feil å snakke om ME som en utelukkende somatisk eller psykisk lidelse. Det er den genetiske og individuelle evnen til å takle stress/ infeksjoner/ skader som er avgjørende for om et menneske utvikler ME eller ikke.

De viktigste utløsende årsakene synes å være infeksjoner som kyssesyke eller mykoplasma-lungebetennelse, dramatiske livshendelser, dødsfall i nær familie, samt kroppslige påkjenninger som kirurgiske inngrep og ulykker.

Han mener det ikke er noe kontroversiellt over å avvise markerte skiller mellom kropp og sjel. Det er i samsvar med med moderne hjerneforskning - at både mentale og kroppslige prosesser kan bidra til sykdomsutvikling. Det er for eksempel allment akseptert at dødsfall i nær familie øker risikoen for visse kreftformer, samtidig som livsførsel og arvelig disposisjon selvfølgelig også har betydning.

Kronikken er på en helside. I en liten bisetning, der Wyller snakker om sammenheng psyke og soma, sier han at adferdsterapi og kognive teknikker kan synes å hjelpe fordi det fremmer tankemønstre som påvirker sympaticus.

Ut fra denne lille bisetningen har VG klart å blåse opp et bilde av Phil Parker, grunnleggeren av The lightning process (LP) over en femtedel av siden, med underteksten: "Artikkelforfatteren skriver at han forstår hvordan psykologiske teknikker som The Lightning Process kan fungere" (Her bør jeg kanskje skyte inn at det råder stor uenighet rundt effekten av The lightning Process)

VG har tidligere publisert en rekke ukritiske artikler om "Lynprosessen". At de bruker Wyllers kronikk til å selge LP ytterligere, finner jeg betenkelig. Spesielt fordi Wyller tidligere har gitt uttrykk for at han ikke tror på snarveier ut av utmattelsestilstander.

Mange ME-pasienter gjør litt mer enn de egentlig orker på gode dager, dermed får de store svingninger i helsetilstanden. Aktiviteten bør økes gradvis og etter en plan. Wyller viser til at psykiske forhold kan bidra til sykdomsutviklingen. Grunnen er at tanker og følelser påvirker andre kroppslige prosesser, også på cellenivå. Flere alternative behandlingsmåter lover resultater innen ME, men Wyller er forsiktig med å anbefale noe som ikke er prøvd vitenskapelig.
-VG 16. september 2007-

Jeg blir litt vrang av VGs form for propaganda. Eller anyones form for propaganda om "revolusjonerende" behandlingsmetoder. Når du har vært tappet for energi og inaktiv i flere år, sier det seg selv at du ikke er oppe og hopper etter et todagers-kurs i tanketeknikker.

Underlig nok skjønner ikke alle det. Siden lørdag har jeg blitt kontaktet av syv (velmenende) bekjente som vil vite hvorfor jeg ikke prøver LP. De snakker om Phil Parker som "den ledende i verden på ME", og hvordan kan jeg vite at LP ikke fungerer når jeg ikke er interessert i å forsøke? Og så synes de jeg er veldig negativ og at jeg bare kan ha det så godt, og kanskje er det fordi jeg er så negativ at jeg ikke har blitt frisk. *spissformulert*

Naturligvis er det en fordel at ME belyses, men at VG ødelegger en ellers informativ kronikk ved å pushe omdiskuterte behandlingsmetoder på denne måten gjør ikke akkurat de ME-rammedes situasjon lettere.

Ellen V. Piro i Norges ME-forening sier det slik i Budstikka:

- Vi er veldig bekymret over det presset som blir lagt på disse pasientene av velmenende venner, familie og pasienter som har gjennomført Lightening-prosessen. Denne behandlingen er ikke for alle. Oppfølgingsstudier i England viser også dette.
Nå frykter hun at ryktene om enda en mirakelkur skal føre til falske forhåpninger og unødvendig press på desperate pasienter.
- Det er ikke det at vi er negative. Det er flott at mange syke mennesker får hjelp og blir bedre, men man skal være klar over at man ikke får noen garanti og at det ikke er ufarlig.

Arrrghhh!

Hvert #$%&føkkings#&%$ år det samme; Jeg sier til Anka, den smarte regnskapsfe, at jeg skal klare momsregnskapet selv. Hvor #$%&føkkings#&%$ vanskelig kan det være å ta det jeg har fakturert av moms og trekke fra det jeg har betalt i moms, taste det ned og svisje inn på Altinn?
Veldig vanskelig, viser det seg, hver #$%&økkings#&%$ gang!

Jeg har brukt opp familiearven i ekstratimer i matte, jeg har vært selvstendig næringsdrivende i 9 år og før det var jeg leder med budsjettansvar hos flere arbeidsgivere. Men jeg klarer altså ikke å få momsregnskapet mitt til å stemme med Altinns kriterier for hva den vil godta.

Øyner jeg en utvei? Nederst på #$%&føkkings#&%$ skjema RF-0002 er det et felt med "Tilleggsopplysninger/ forklaring til avvik i postene over"
Noen som har en god forklaring jeg kan skrive ned her? Selv har jeg bare kommet opp med: "Jeg er dummedummedummedum", alternativt; "Jeg kan tegne, og burde strengt tatt ikke forklare noen ting som helst", eller "My dog ate my regnskap".

Jeg har forsøkt å spørre Mac'en min, men den vil helst bare kreere og leke.
Touchscreen med forklarende ikoner og illustrasjoner jeg kan klikke på i steden for å regne ut ting selv, hadde vært kult...

Katt uten mus/ Touchscreen
by tifrere

Post scriptum: Det har kommet meg for øre at fristen for innlevering av mva-regnskap er flyttet til 10. mars. Jeg har sannsynligvis ikke skjønt noe mer innen den tid, men er jeg riktig flink kan det hende jeg klarer å bitche nok om det slik at noen forbarmer seg over meg :-D

PPS: Så flink er jeg til å bitche at jeg allerede har fått tilbud om hjelp. *klappe selv på skulderen*

En Frognerfittes bekjennelser

Jeg leser Alexia Bohwims Frognerfitter.
Det var i utgangspunktet ikke en bok jeg hadde tenkt å lese. Av forskjellige grunner. Først og fremst fordi det ante meg at boka handler om en tid som for min del ligger best bortgjemt i arkiv fjorten.

Men så var det altså denne bloggposten hos HHS. Ikke bare posten, men diskusjonen. Begge deler overrasket meg litt. Det var mye akking over Bohwims utseende, om dopbruken på Frogner er annerledes enn annet rusmisbruk, eller at Bohwim skulle mene at det var det. Om Frognerfolk tror de er bedre eller annerledes enn annet folk, eller at de ikke skulle ha kjennskap til verden utenfor Frogner.

Jeg hadde også lest intervjuet i Magasinet, men kjente ikke igjen artikkelen i diskusjonen som pågikk. Der ramlet mange foraktfulle og stigmatiserende kommentarer, og det slo meg at det er som vi har levd i paralelle universer. Som om vi har levd totalt ulike liv og lest helt forskjellige artikler. Helt til fr. Martinsen sa:

Hun sier ikke i boka at dopbruket er så anderledes, snarere tvert i mot kanskje. Det virker forbløffende likt. Men dermed syns jeg det er interessant å peke på.

Hvem er egentlig bedre til å fortelle en historie enn den som selv har levd den?

Er historien interessant for andre? Det kan jeg ikke svare på, jeg er neppe objektiv i så henseende. Men hvorfor skulle denne historien være mindre interessant fordi den blir fortalt av et menneske fra Frogner som ovenikjøpet har silikonpupper - og strippestang i stuen?

For oss som var tenåringer og senere bytryner i Oslo på 80- og 90-tallet, ble folk stort sett delt inn i to typer. Det var ikke så mye snakk om østkant og vestkant, det dreide seg om streitingene og oss andre. Røkla som hang på barer hver dag og tilsatte kroppen i overkant mye kjemikalier hverken den eller sjela hadde godt av.
Vi gjorde ikke det fordi vi "vokste opp i overflod og kjedsomhet". Vi gjorde det fordi vi ikke følte oss hjemme noe sted, fordi vi var forvirra, relasjonsløse, desillusjonerte, i opposisjon, selvdestruktive, fulle av savn, tomme for illusjoner, blinde for ambisjoner, sultne på kjærlighet... Stryk det som ikke passer.
Jøjje, var dere ikke tilstede på 80-tallet?

Oslo er som en liten, provinsiell landsby. På 80 og 90-tallet var faktisk hele Europa bittelite. Du traff de samme menneskene om du var på hipp bar i Oslo eller om du var på en hipp bar i Barcelona; Vanlige, spenningssøkende folk, finansmoguler, horer, halliker, kriminelle, artister og andre kulturpersonligheter, - om hverandre. Alle var på hils etter utallige felles fylleopplevelser.

Det ligger mye klokskap i skade, og så langt synes jeg Frognerfitter er en historie som bør fortelles, på den ene eller andre måten. Alexia Bohwim gjør det bra nok. Og bedre på egen hånd, enn gjennom en journalist i Dagbladet som helst vil styre historien ut fra egen forutinntatthet. Jeg vil heller anbefale å se intervjuet med forfatteren i Store studio, om du ønsker et riktigere bilde av henne.

For en stund tilbake skrev jeg en post om det å skue hunden på hårene, og hvordan andre folks fordommer er med på å kue oss alle inn i bleke kopier av oss selv.

Hvorfor er det sånn at vi behandler et originalt dokument eller maleri med varsomhet og omsorg, mens et originalt menneske ofte blir presset inn i en norm så det ender opp som en dårlig kopi?

Foranledningen var blant annet et litt ugjenkjennelig intervju med venninna mi i Aftenposten og ett med meg selv i nevnte Magasinet. Det er ganske utrolig hvordan journalister kan fortelle sin versjon av sannheten, og vi som lesere adopterer vinklingen. Det er kanskje noe å tenke på neste gang du bestemmer deg for å ikke like et menneske du leser om i avisen.

Det spiller kanskje ingen rolle for Alexia Bohwim hva du og jeg synes om henne, men om bokens hovedperson Billie har snev av henne i seg, vil jeg tro at det faktisk vil såre litt å bli forhåndsdømt. Og overhodet ikke få cred for at hun forsøker å fortelle en historie som, alt tatt i betraktning, fortjener å bli fortalt.

Anbefalte poster: Mangel på koherens mellom image og utsagn | lotten bruker lebestift og svart kajal | Blikket på Alexia Bohwim | Jeg har lest Frognerfitter