Interludium

Jeg snakket akkurat med vår tvisynte venn Eirik. Det kommer det ofte mye fint ut av.

Kanskje snakket jeg mest, jeg vet ikke, det er noe som skjer med meg når jeg snakker med mennesker som trigger noe i meg, at jeg lytter og snakker samtidig, og jeg er egentlig ikke vant til at det er jeg som snakker mest.

Nok om det.

Vi snakket om havet, livet og kjærligheten. Hvertfall tror jeg det, det er det jeg innbiller meg hver gang jeg snakker med folk som funker, folk som trigger noe fint i meg. Og så snakket vi litt om galskap, men det er jo egentlig havet, livet og kjærligheten på en gang, er det ikke?

Jeg snakket om galskap, hvertfall. Hvor redd jeg er for den. Ikke for galskapen per se, men for å flomme så over av meg selv at folk synes det blir litt anstrengende.

Det er ganske mye av meg. Du som aldri har truffet meg live ser det, at det er ganske mye. I det virkelige livet er det mye, mye mindre. (Tilsynelatende normal. Hva nå normal måtte være)

Jeg går - som Fantomet - rundt i gatene som en vanlig mann, men inni meg flommer jeg over av noe udefinerbart, det er så mange drømmer så mange ønsker, så mye uvilje mot det konforme, at jeg tror det må være noe galt med meg. Men kanskje er det ikke det, kanskje føler du akkurat det samme?

Vi er av samme stoff som drømmer veves. Vårt lille liv er omringet av søvn
-Shakespeare-

Status quo

Jeg har ligget så lenge i forsterstilling at jeg har blitt sånn. Som et krøplet fossil, fanget i stein.

Selv når jeg tilsynelatende står oppreist er jeg sånn.

Jeg drømmer om havet, livet og kjærligheten. Om Ekko og Salmakis, om endeløse horisonter, salt hav mot solvarm hud, fri pust og duften av villtvoksende oregano, mens jeg lytter til tonene fra Café del Mar og tenker at jeg ikke er fanget i stein, men i en hamaca på Ibizas klippekant.

Når et ledd i menneskekroppen er fastlåst lenge nok, forkrøples det. Musklene rundt får ikke puste, og krymper seg i åndenød til alt som er igjen er slarkete sener og gnissende ledd som hovner opp og forkalkes og sender smertesignaler fra nerve til nerve som en tsunami i hele kroppen.

Ingen rolige bølgeskvulp her, ingen katharsis, no rest for the wicked, og alt du kan gjøre er å senke kroppen ned i et varmt bad og tenke skal/skal ikke, helt til du kommer på at det ikke er livet du er lei av, det er smerten, og så bretter du deg ut, står tilsynelatende oppreist og snakker om havet, livet og kjærligheten. Men det du egentlig sier er: vær så snill og hjelp meg. Jeg orker ikke mer

In a New York state of mind

Jeg elsker denne lodne byen
Den er skrukkete
som en detektivroman
og larmete og halvfeit og sotete
Øyelokk skjermer
det harde krasse
svarte blikket
-Frank O'Hara-

Amor Fati

Rett nedenfor der jeg bor, i den lille parken ved den krappe svingen, står det et majestetisk tre.
Siden jeg ikke var noe særlig opptatt av botanikk på skolen (i naturfag hadde vi en helt utenomjordisk energidrepende lærer med monoton, nesten hypnotisk stemme, jeg skulle noen ganger ønske at jeg hadde tatt opp stemmen hans på bånd for senere bruk til de endeløse søvnløse nettene, men det er for sent å tenke på nå, finnes det i det hele tatt lydbånd lengre?), vet jeg ikke sikkert hva slags tre det er, men jeg tror det kan være en eik. Eller poppel. Det ser litt poplete ut, når jeg tenker meg om. (Sånn blir ressonnementene når jobben din er å visualisere ord.)

Jeg tror denne eika eller poppelen alltid har vært så majestetisk, jeg husker den fra barndommen fra de endeløse, fortærende søndagsmiddagene hos Konsulen av Verden og resten av den dysfunksjonelle slekta. De var så lange de søndagene at jeg nesten ikke holdt dem ut, (like langdryge og energidrepende som naturfagtimene). Jeg hadde stive, kløete klær på, og jeg har siden hatet alt som kan minne om kjole og kløete stive klær, - gi meg utvasket bomull og kasjmir når det skal være, det kan ikke være meningen at man skal gå rundt å føle seg stiv og kløete her i verden, særlig ikke når det er så mye annet som plager en uten at man kan gjøre noe med det.

Treet tar seg best ut om vinteren, den mørke, snirklete strukturen i barken, de begeistrede lange greinarmene som brer seg ut som å omfavne livet (™selveste), og strekker seg så mektig mot himmelen at det er nesten så du glemmer støyen og eksosen fra E6 nedenfor (er det E6 eller E18? Jeg vet ikke så mye om veier heller, når jeg tenker meg om, det er i det hele tatt veldig mye jeg ikke vet noe om, men jeg vet hvor drepende forurensing og støy kan være, for dette opplever jeg på egne greiner og noen ganger får jeg lyst å lenke meg fast midt i veibanen, på E6 eller E18, og si til folk at de må slutte å støye og forurense sånn)

For noen år siden, jeg tror det kan ha vært i 2007, begynte majesteten å henge litt med greinene. Noen av dem brakk, noe hadde skjedd, det var sterk vind hele våren og sommeren i 2007 og treet hadde rett og slett blitt for stort for seg selv. Vokst seg ut av verden og livet, som om det ikke kjente sin egen begrensning.

Fordi dette er et tre, og fordi dette treet var så majestetisk, var hjelperne raskt på pletten med jernstenger. De kjørte stive, harde, glatte stenger inn i den majestetiske kroppen, løften greinarmene, tjoret stengene fast. Det så utrolig smertefullt ut, jeg gråt litt av medfølelse da jeg gikk forbi, og for første gang hørte jeg støyen og kjente eksoslukten fra E6 (eller E18, jeg er for lat til å google, det vil avbryte skriveflyten.)

Året etter ble det klart at jernstengene ikke hadde funket i lengden, treet var ikke lenger majestetisk, det så svekket og smerteridd ut. Du kjører ikke jernstenger inn i en smerteridd kropp uten at kroppen tar skade av det.

Velforeningen, som består av en over gjennomsnittet ressurssterk gruppe mennesker, gikk sporenstreks til aksjon, fikk utredet en rapport som kunne fortelle at treet hadde masser av liv i seg, det var bare blitt for stort for seg selv.

Man kuttet grenene, formet treet om til noe helt annet enn det var tenkt til å være, og lot det stå der som en skygge av seg selv (eller som på selvets skyggeside) som en slags enerverende påminnelse om at dette er hva som skjer når du vokser deg ut av alle tenkte grenser, man skal ikke tenke at 'The sky is the limit' når man er tenkt til å leve på jorden.

Jeg gråt litt hver gang jeg gikk forbi og så treet stå der på selvets skyggeside. Etterhvert sluttet jeg å gå den veien, jeg gikk lange omveier for å slippe, helt til i år, da den andre veien ble for støyende og forurenset og savnet dessuten for stort, ville jeg se om min gamle venn fremdeles holdt stand i den lille parken ved den krappe svingen.

Og, javisst!, treet står der, med grønne,friske skudd som delvis skjuler de amputerte armene, og jeg kan se at treet er like majestetisk om enn ikke like stort, det står der og strutter og strekker de friske skuddene utover og oppover som for å omfavne sin egen skjebne.

Amor fati
-André Bjerke-
Ikke som en cæsar gjorde, 

skal du med et sverd bevæbne 

deg mot verden, men med ordet; 

Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier: 

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig 

ser du at den gjenforener 

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket 

hjelper deg som dine venner. 

Dine nederlag er rike 
gaver,
lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet 

av å bli din skjebne verdig 
vite:
Dette har jeg villet. 

Alt som skjer meg skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes 

grønne skog er gjennomvandret:

Intet vil jeg anderledes.

Intet ønsker jeg forandret.



(Dette er hverken en eik eller en poppel, men ei bjørk. Så vet du det, hvis du som meg sov eller tegnet i botanikktimene)

Anbefaling

Siden jeg er så tom for egne ord for tida, anbefaler jeg å lese f.eks. denne hos Drops of Dreams.

αγάπη

Det heter at gammel kjærlighet ikke ruster. Det tror jeg på. Jeg tror at når man har opplevd Kjærligheten™, den virkelige, er det ingenting som kan forvitre den. Ikke hat, ingen narsissistiske sjarlataner, ikke skuffelser, ikke svik. Den ene kjærligheten du har opplevd, om du er så heldig å ha opplevd den mener jeg, veier opp for alt annet.

Jeg er så heldig at jeg har opplevd den.

Jeg opplever den stadig vekk, igjen og igjen, kanskje fordi jeg fremdeles er venn med ham jeg opplevde den med. En forutsetning for dette vennskapet er sannsynligvis at vi lever ganske langt fra hverandre riktignok, men det har jeg ikke lyst å tenke på. Jeg har lyst å tenke på alle de årene denne kjærligheten hevet meg i været som en svimmel sol. De skinnende, magiske øyeblikkene. Følelsen av å være så ekte og til stede og elsket at jeg nesten ikke trodde det var sant. Jeg har aldri følt meg så trygg og elsket, før eller siden. Bare det å ha hatt en lang periode av livet da man er trygg og elsket er et enormt privilegium. Det må jeg ikke glemme her på den motsatte siden.

Det er rart at vi tenker "Ingenting varer evig" mest om ting vi er redd skal ta slutt, men om de leie tingene tenker vi at "hva om det aldri tar slutt". Det tror jeg vi gjør best i å slutte med.

Jeg er ellers som et fluepapir på narsissistiske sjarlataner. Det tror jeg også at jeg skal slutte å være. Fra i dag av.

Dette vil jeg at du skal vite hvis du ikke har elsket ennå: Du har det i deg! Du må bare vurdere om du vil være åpen for den. Kjærligheten™. For den er så fabelaktig, men også så smertefull at i et svakt øyeblikk, og dem har jo vi mennesker ganske mange av,vil du sannsynligvis komme til å føle at du ikke holder den ut.

Hold den ut og hold av. Den varer evig. Ikke ruster den heller.

All is love - Love is all


αγάπη=agape

Fra første sekund

Fra det øyeblikket jeg tittet inn fra snøføyka og så deg sitte der i sofaen som om ingenting hadde hendt, som om alt var ved det normale, som om verden var i vater, som om alt var kjent, trygt og behagelig.

Det var jo ikke det! Det raste i meg, gnistret rundt oss, i ild og i skygger, - merket du ikke det? Jeg tenkte på deg i alle døgnets tider og gjentok inne i meg det jeg skulle komme til å ha lyst til å si hver gang jeg så deg sitte der gjennom de lange, seige ukene:

Jeg har lyst å hoppe opp i fanget ditt og hviske hemliser, snuse deg i halsgropen, høre stemmen din helt nære; -holde hånden mot hjertet ditt og passe på at det aldri mer går i stykker.

I steden går jeg bare og kjenner på deg, på energien din. I øyekroken vet jeg alltid hvor du er. Jeg hører det er du som går i trappen. Du som sitter i stuen og snakker med noen. Du som kommer rundt hjørnet.

Energien din når frem lenge før deg. Den er brennende, varm og kjent. Når jeg møter blikket ditt føler jeg at vi deler en hemmelighet, og jeg har lyst å spørre om hvilken av dem det er.

Vi som drømmer tegner rette linjer på hvite ark når det er lyst, men om natten sender vi rundinger og kruseduller til og fra og smiler til hverandre i mørket

R.I.P. Guru

Ingenting

Jeg skulle skrive meg inn i hjertet ditt med en vakker historie om da jeg krysset den spanske mesaen i en gammel, åpen sportsbil - rød! - med flagrende hår og bekymringsfritt sinn. Alternativt en klok og innsiktsfull post om det epistemologiske kausalitetsprinsippet i Kants kategoriske imperativ. Men så ble det ikke sånn. Enda jeg hadde skjenket meg et glass Farris, satt på Café del Mar Vol. 14 og inntatt favorittplassen ved vinduet - den med utsikt ned mot seilbåtene på Kongen og solen som sakte siger ned bak Nesoddlandet.

Det er som om hele meg fylles av ingen ting. Et stort, tomt, hult rom av ingenting.

Inne i hodet mitt begynte jeg på en lengre utlegning om livets små mysterier. Om hvordan det har seg at noen ganger i livet treffer man dette ene mennesket i folkemengden og kjenner hvordan alle de andre fades ut og blir utydelige. Da jeg skulle skrive om det, ble det bare til ingenting - poohff - på vei til tastaturet.

Ingenting.

Jeg skulle til å snakke om at livet ikke bygger på logikk, men erfaring. At livet i seg selv er irrasjonelt, naturen så lunefull - menneskene så irrasjonelle, at det knapt finnes noe som kan beregnes som sannsynlig. Eller usannsynlig.

Da jeg skulle gripe fast i resten av den tanken, var det ingenting igjen av den.

Jeg venter på at den andre døren skal åpnes. Den som visstnok åpnes når èn lukkes. I mellomtiden leter jeg håpefullt etter exit-skiltet. Og tenker at i akkurat dette øyeblikket savner jeg absolutt alt som savnes kan.

En ganske alminnelig onsdag i februar

Og det er noe som gnager i sjela di som om du var 14 år igjen og gråter på trikken på vei til stallen og en varm trøstende mule fordi han du trodde elsket deg høyere enn sola og månen og himmelen og havet på en gang dumpet deg til fordel for hun med pupper og tvilsomt rykte i C-klassen. Bylandskapet farer forbi tåket av tårer og gryende desillusjon og du tror du er på vei til en trøstende varm mule mot kinnet, men i virkeligheten er du på vei ut av uskylden inn i kynismen, der drømmer bare er drømmer og realiteten den totale parametrale motsetning.

Du er stor jente nå. Tørk tårene og knytt nevene!



Photo: PostSecret

Kolbein Falkeid og meg

Den jeg engang har vært
kan plutselig og intenst savne meg
som når jeg har vært ute og reist
og vender hjem
til mitt eget opplyste hus om natten
griper dørhåndtaket
og kjenner blodet fryse i årene
Låsene som mine nøkler passer til
er skiftet ut
Avstanden til døden er den samme