Alt må være balanse, og for tiden er det så mye mørke, gruff og hverdagsondskap rundt om, at jeg har lyst å tenke på godhet.
Av grunner jeg ikke er helt bevisst, er det flere mennesker jeg ser for meg når jeg tenker på godhet. Aller først er mormor, så kommer Ninakanina og prinsessene, Lillingen, onkel Dima, og det bare fortsetter og fortsetter med en rekke av ansikter med lys rundt. Glade stemmer, varme smil, gode hender.
Når jeg tenker på det, er jeg egentlig velsignet på så mange måter.
Da Mamacita flyttet fra Tauro til Mijas, hadde hun med en eske med ting som hadde stått igjen etter meg. Mye har forsvunnet underveis, men noe har jeg da tatt vare på oppgjennom. Bilder av Kanina og meg på party, et lite, brodert tøyhjerte fra mormor, en rosakvarts som jeg fikk av Alex da jeg reiste fra NY og sølvdelfinen jeg fikk i gave av mine greske reserveforeldre, Toula og Platon.
En slags omvendt Pandoras eske, kan du si. Ja, jeg tror jeg vil kalle den Panakeias eske.
Ut av den strømmer min verdens godhet.
mandag, februar 26, 2007
Patologiseringen av mennesket
Milton Marx hadde noen innsigelser til blogposten Pilletrillerier og biobabbel.
Han skriver blant annet:
Mitt svar ble så langt, at jeg like gjerne publiserer det her.
Det er mulig at 200.000 vil falle inn under bipolar lidelse i følge diagnosekriteriene og at dobbelt så mange vil kunne diagnostiseres som deprimerte. Spørsmålet er hvor grensen for hva som er "sykt" skal gå, og om alle de "diagnostiserte" trenger medisin med mange og dels sterke bivirkninger.
Selvmordsforsker Arne Holte ved Folkehelseinstituttet, og flere med ham, mener at nedgangen i antall selvmord ikke har med de nye medisinene å gjøre.
Det kan være at psykologene reagerer på økt medisinbruk, fordi de i sterkere grad enn psykiaterne ser hvor nyttig samtaleterapi i ulike former kan være i behandlingen av psykiske lidelser. I tillegg synes jeg man skal vurdere hva økt medisinering gjør med samfunnet på sikt, og om vi er tjent med det. Nevroleptika gir mindre kraft og mer energi. Det vil si at man får mer energi til å pusse opp leiligheten, men mindre kraft til å gjøre noe med livet sitt og seg selv.
Det er dessuten tankevekkende at rammene for hvordan psykiske lidelser skal behandles, settes av psykiatere som både har blitt forbundet med juks av forskningsdata og uetiske bindinger til legemiddelindustrien.
Dette er medisiner som, bivirkningene i betraktning, kun bør gis ved tunge og alvorlige lidelser.
I mitt miljø er det sikkert veldig mange som kan diagnostiseres som bipolare og mye annet i henhold til dagens diagnosekriterier. (Nevnt i artikkelen kaltes lidelsen tidligere "kunstnerisk depresjon".) Spørsmålet er om vi er tjent med denne sykeliggjøringen av menneskelige personlighetstrekk.
For meg er angst og kreativitet to sider av samme sak, der angsten er den positive faktor.
Noen klarer seg helt fint uten, noen har forsøkt medisiner og ble forskrekket over personlighetsforandringene og andre bivirkninger som fulgte, noen mente de hadde nytte av medisinen, men uten at utenforstående kunne se hva godt det gjorde for dem. En venn har fått liv og helse ødelagt, en annen er død.
Jeg hadde i tillegg ei venninne som i dag sikkert er fryktelig ensom fordi antidepressiva rett og slett har gjort henne utrolig usympatisk. Da må man spørre hvor nyttig det har vært i den store sammenhengen når du ender opp venneløs, aseksuell og feit.
Prøving og feilig? Nettopp. Man vet altfor lite om både virkning og langtidsvirkning av nyere psykofarmaka. Veldig mange har fått tilleggssykdommer ved medisinering. Selv om Malt&Co mener det skyldes eskalering av grunnlidelse, er jeg slett ikke sikker på om det stemmer. Dette må forskes mer på før man kan si at det er forsvarlig å bruke disse medikamentene i økende grad. Å bruke mennesker som prøvekaniner, er i mine øyne uetisk og ignorant.
Sannheten om norsk psykiatri, er at de færreste får umiddelbar oppfølging av spesialisthelsetjenesten.
I Helsetilsynets retningslinjer for behandling av depresjon,anbefales det to forsøk med antidepressiva i primærhelsetjenesten før pasienten henvises til spesialist. I tillegg kommer et faktum at det er lange ventelister hos behandlere med trygderefusjon, og de færreste som blir medisinert får god nok oppfølging. Almennpraktiserende leger vet for lite, mye takket være "fagekspertisens" slumsete omgåelse av fakta.
Diskusjonen om hvordan psykoterapeuter i dag faktisk arbeider, har vi hatt før. Det er ikke lengre slik at man graver i barndommen. Man fokuserer på muligheter og evner. Snøen som falt i fjor dukker kun opp i de tilfeller der man ønsker å forstå handlingsmønstre som hindrer deg i å komme videre med livet.
At medikamenter er mindre giftige enn før, behøver ikke å bety at de har mindre bivirkninger. Jeg synes denne overfokuseringen på å overleve er litt oppskrytt, man må også se på hva slags livskvalitet man har på eller av medisin. Om bivirkningene overskrider de psykiske vanskene, bør det være innlysende både for behandler og pasient at her må det andre tiltak til enn å "prøve og feile". Dette fordrer at det fokuseres mer på ikke-medikamentell behandlig og mindre på biokjemiske forklaringsmodeller.
Han skriver blant annet:
For det første er det litt underlig å steile slik over tallet 200.000. Det er vel ca 3-4% av befolkningen.
Generelt regner WHO vel at det er det mangedobbelte som er deprimerte. Sånn sett harmonerer tallet med at rundt 4% kan være bipolare.
I stedet for å gråte over økt medisinbruk, burde man juble over fallende selvmordstall.
Hvem er det som skriker mest her? Har skrikhalsene økonomiske og profesjonelle motiver som ligger bak?
Ja! Etter hvert vet vi mer og mer om virkningsgraden av ren samtaleterapi. Undelig nok er det de som lever av å behandle med snakk som er mest opprørt over pillebruken.
[...]
Sannheten om norsk psykiatri er at de aller fleste som henvises til en faggruppe av lege, behandles av en annen. (henvises til psykolog, får klinisk sosionom osv. osv.). Av de som trenger gjennom til riktig behandler, feilbehandles mange.
Husk endelig at ettersom at mange psykologer og terapeuter mener at veien frem er veien tilbake, så ønsker de seg egentlig tilbake til gamle dager - den gang da flere drepte seg, og antidepressivene var bombesikre til formålet. (Leger brukte tidligere typisk trisykliske antidepressiver til å begå selvmord, ettersom de ikke hadde noe motmiddel. Overdose med SSRI (lykkepiller) gir trolig bare en helvetes diare, med oppkast og kvalme).
Mitt svar ble så langt, at jeg like gjerne publiserer det her.
Det er mulig at 200.000 vil falle inn under bipolar lidelse i følge diagnosekriteriene og at dobbelt så mange vil kunne diagnostiseres som deprimerte. Spørsmålet er hvor grensen for hva som er "sykt" skal gå, og om alle de "diagnostiserte" trenger medisin med mange og dels sterke bivirkninger.
Selvmordsforsker Arne Holte ved Folkehelseinstituttet, og flere med ham, mener at nedgangen i antall selvmord ikke har med de nye medisinene å gjøre.
Det kan være at psykologene reagerer på økt medisinbruk, fordi de i sterkere grad enn psykiaterne ser hvor nyttig samtaleterapi i ulike former kan være i behandlingen av psykiske lidelser. I tillegg synes jeg man skal vurdere hva økt medisinering gjør med samfunnet på sikt, og om vi er tjent med det. Nevroleptika gir mindre kraft og mer energi. Det vil si at man får mer energi til å pusse opp leiligheten, men mindre kraft til å gjøre noe med livet sitt og seg selv.
Det er dessuten tankevekkende at rammene for hvordan psykiske lidelser skal behandles, settes av psykiatere som både har blitt forbundet med juks av forskningsdata og uetiske bindinger til legemiddelindustrien.
Dette er medisiner som, bivirkningene i betraktning, kun bør gis ved tunge og alvorlige lidelser.
I mitt miljø er det sikkert veldig mange som kan diagnostiseres som bipolare og mye annet i henhold til dagens diagnosekriterier. (Nevnt i artikkelen kaltes lidelsen tidligere "kunstnerisk depresjon".) Spørsmålet er om vi er tjent med denne sykeliggjøringen av menneskelige personlighetstrekk.
For meg er angst og kreativitet to sider av samme sak, der angsten er den positive faktor.
Noen klarer seg helt fint uten, noen har forsøkt medisiner og ble forskrekket over personlighetsforandringene og andre bivirkninger som fulgte, noen mente de hadde nytte av medisinen, men uten at utenforstående kunne se hva godt det gjorde for dem. En venn har fått liv og helse ødelagt, en annen er død.
Jeg hadde i tillegg ei venninne som i dag sikkert er fryktelig ensom fordi antidepressiva rett og slett har gjort henne utrolig usympatisk. Da må man spørre hvor nyttig det har vært i den store sammenhengen når du ender opp venneløs, aseksuell og feit.
Prøving og feilig? Nettopp. Man vet altfor lite om både virkning og langtidsvirkning av nyere psykofarmaka. Veldig mange har fått tilleggssykdommer ved medisinering. Selv om Malt&Co mener det skyldes eskalering av grunnlidelse, er jeg slett ikke sikker på om det stemmer. Dette må forskes mer på før man kan si at det er forsvarlig å bruke disse medikamentene i økende grad. Å bruke mennesker som prøvekaniner, er i mine øyne uetisk og ignorant.
Sannheten om norsk psykiatri, er at de færreste får umiddelbar oppfølging av spesialisthelsetjenesten.
I Helsetilsynets retningslinjer for behandling av depresjon,anbefales det to forsøk med antidepressiva i primærhelsetjenesten før pasienten henvises til spesialist. I tillegg kommer et faktum at det er lange ventelister hos behandlere med trygderefusjon, og de færreste som blir medisinert får god nok oppfølging. Almennpraktiserende leger vet for lite, mye takket være "fagekspertisens" slumsete omgåelse av fakta.
Diskusjonen om hvordan psykoterapeuter i dag faktisk arbeider, har vi hatt før. Det er ikke lengre slik at man graver i barndommen. Man fokuserer på muligheter og evner. Snøen som falt i fjor dukker kun opp i de tilfeller der man ønsker å forstå handlingsmønstre som hindrer deg i å komme videre med livet.
At medikamenter er mindre giftige enn før, behøver ikke å bety at de har mindre bivirkninger. Jeg synes denne overfokuseringen på å overleve er litt oppskrytt, man må også se på hva slags livskvalitet man har på eller av medisin. Om bivirkningene overskrider de psykiske vanskene, bør det være innlysende både for behandler og pasient at her må det andre tiltak til enn å "prøve og feile". Dette fordrer at det fokuseres mer på ikke-medikamentell behandlig og mindre på biokjemiske forklaringsmodeller.
onsdag, februar 21, 2007
Hvordan har vi det i dag?
Er det slik at de fleste mennesker har ressurser i seg til til å takle livets motgang, eller ramler vi sammen og kneler i støvet når vi oppdager at livet faktisk ikke er problemfritt; - at lykke ikke oppnås uten litt strev.
Vi kan psykologisere og analysere alt som skjer oss og på den måten betrakte oss selv som deprimerte og traumatiserte på grunn av hendelser som tidligere ble betraktet som en del av et normalt liv.
Dette var temaet i en artikkel skrevet av forfatter og filosof Lars Svendsen i Samtiden for en stund tilbake.
Svendsen mener at vi ser en stadig økende tendens til å finne patologier i større og større deler av menneskets handlings-, tanke- og følelsesliv og han legger skylden for dette i det psykiatriske, diagnostiske system.
Individer i dagens samfunn skal settes i stand til å realisere seg selv i stadig større utstrekning. Et velfungerende individ betraktes som aktivt og fullt av initiativ, mens et individ som i liten utstrekning viser disse egenskapene, vil lide under en mangel. Det er derfor dette ikke minst handler om menneskesyn, om hvilke rammer vi setter for hva som er normalt og akseptabelt i det menneskelige handlings-, tanke- og følelsemønsteret.
Svendsen ser på tallene for mennesker som diagnostiseres med blant annet angst og depresjon, der det har vært en tidobling i forekomstene av diagnostisering i løpet av de siste 50 årene.
Skyldes det at vi har blitt sykere, at flere fanges opp av systemet, eller at man har utvidet kriteriene slik at en større andel faller inn under sykdomsbegrepet enn før?
Maslows pyramide, med andre ord. Det høres jo veldig idyllisk ut. Hvis WHO's definisjon for helse er totalt fravær av ubehag, tror jeg ikke jeg kjenner en eneste en som er helt frisk. Heller ikke hvis vi tar utgangspunkt i de ulike diagnosekriteriene, DSM-IV og ICD-10.
Veldig mange av oss vil passe inn under flere av kriteriene for f.eks. ADHD. Hvis du vil være frisk, er det i grunnen best å holde seg unna en lege med diagnoseskjema.
Anbefalt lesing; Iskwews Jeg er ikke lykkelig
Vi kan psykologisere og analysere alt som skjer oss og på den måten betrakte oss selv som deprimerte og traumatiserte på grunn av hendelser som tidligere ble betraktet som en del av et normalt liv.
Dette var temaet i en artikkel skrevet av forfatter og filosof Lars Svendsen i Samtiden for en stund tilbake.
Svendsen mener at vi ser en stadig økende tendens til å finne patologier i større og større deler av menneskets handlings-, tanke- og følelsesliv og han legger skylden for dette i det psykiatriske, diagnostiske system.
Stadig flere menneskelige problemer blir innlemmet i et tilsvarende voksende område for psykiske lidelser. Ut fra enkel systemteori er det lett å forklare hvorfor det er slik: Ethvert system har en iboende tendens til å forsøke å vokse. Det ligger i ethvert systems vesen å forsøke å inkorporere stadig flere instanser under seg selv.
Individer i dagens samfunn skal settes i stand til å realisere seg selv i stadig større utstrekning. Et velfungerende individ betraktes som aktivt og fullt av initiativ, mens et individ som i liten utstrekning viser disse egenskapene, vil lide under en mangel. Det er derfor dette ikke minst handler om menneskesyn, om hvilke rammer vi setter for hva som er normalt og akseptabelt i det menneskelige handlings-, tanke- og følelsemønsteret.
Svendsen ser på tallene for mennesker som diagnostiseres med blant annet angst og depresjon, der det har vært en tidobling i forekomstene av diagnostisering i løpet av de siste 50 årene.
Skyldes det at vi har blitt sykere, at flere fanges opp av systemet, eller at man har utvidet kriteriene slik at en større andel faller inn under sykdomsbegrepet enn før?
Helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter.
Verdens Helseorganisasjons definisjon av helse
Maslows pyramide, med andre ord. Det høres jo veldig idyllisk ut. Hvis WHO's definisjon for helse er totalt fravær av ubehag, tror jeg ikke jeg kjenner en eneste en som er helt frisk. Heller ikke hvis vi tar utgangspunkt i de ulike diagnosekriteriene, DSM-IV og ICD-10.
Veldig mange av oss vil passe inn under flere av kriteriene for f.eks. ADHD. Hvis du vil være frisk, er det i grunnen best å holde seg unna en lege med diagnoseskjema.
Vi søker ikke lenger Gud, en frelse, men snarere en optimalisert mental helse. Lykke er ikke bare blitt noe vi alle søker, men noe vi faktisk har en rett til. Og den som ikke realiserer en optimal lykke, er i grunnen en taper. Som filosofen Pascal Bruckner har formulert det, lever vi antagelig i det første samfunnet der mennesker føler seg ulykkelige fordi de ikke føler seg fullstendig lykkelige.
Lars F.H. Svendsen, "Patologiseringen av menneskelivet"
Anbefalt lesing; Iskwews Jeg er ikke lykkelig
tirsdag, februar 20, 2007
Pilletrillere og biobabbel
I helgen hadde A-magasinet en artikkel hvor de presenterte det faktum at noen velsmurte psykiatere mener at hele 200.000 nordmenn er bipolare og trenger stemningsstabiliserende medikamenter.
– Forekomsten av bipolar lidelse er større enn diabetes, så man kan godt kalle det en folkesykdom, sier professor i psykiatri ved Rikshospitalet, Ulrik Fredrik Malt.
– Bipolar lidelse forveksles med humørsyke, fremholder professor Fred Holsten ved Universitetet i Bergen.
Hjelpes oss.
Jeg sier oss, for det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg kanskje er litt over gjennomsnittet følelsestyrt. Sånn er jeg av natur. Det er det som gjør meg til en kreativ designer, en god venn, et tilstedeværende medmenneske. Slik er det med veldig mange jeg kjenner også
Når var det naturlige reaksjoner på livets motgang begynte å bli sykdom? Hvor ustabil må du egentlig være for å være syk? Hvor høyt oppe er hypomant, og hva er bare mye energi? Og hvor lenge må du være høyt oppe for å være syk?
Grensene utvides stadig.
Bipolar lidelse type II er bare en av de "nye" lidelsene som har blitt lansert etter at legemiddelindustrien fant en medisin mot det.
De fleste har vel fått med seg at vi har grensesprengende mange med "ADHD" her til lands. Vi fôrer utagerende barn og forvirrede voksne med amfetaminderivater for å få dem til å passe inn i systemet.
Andre nye "lidelser" er sosial angst, tidligere kjent som sjenerthet, og SAD, vinternedstemthet. Mot disse "lidelsene" kan man poppe SSRI-medikamenter. (Som forøvrig kan fremkalle hypomani, men da kaller fagekspertisen det for "eskalering av grunnlidelse") Patentene på disse er i ferd med å løpe ut. Industrien trenger et nytt marked, så en ny "folkesykdom" kommer helt som bestilt.
– Intet firma ville vært interessert i bipolar lidelse hvis ikke psykiatere skrudde opp tallet på mennesker med sykdommen. Selskapene vet at når diagnosen stilles, følger medisineringen nesten automatisk. De ønsker at humørsvingninger ses som biologisk sykdom og ikke livsaspekter folk kan gjøre noe med. Bipolar lidelse er en alvorlig sykdom, men i dag behandler man normale svingninger som bipolar lidelse. Det er alvorlig, bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke, sier professor David Healy.
Holsten sier flere barn vil få diagnosen fremover.
– Barn og ungdom har kortvarige svingninger og faller derfor utenfor dagens diagnose. Definisjonen vil nok utvides.Kunnskapen om langtidsvirkninger av stemningsstabiliserende medisiner på barn er svært liten, men de gis nå i økende grad. I USA til barn ned i to år.
I boken «The bipolar child» finner den amerikanske barnepsykiateren Demitri Papolos svaret på overdreven sparking i mors liv:
Det bipolare fosteret.
Jeg gjentar; -hjelpes oss!
– Forekomsten av bipolar lidelse er større enn diabetes, så man kan godt kalle det en folkesykdom, sier professor i psykiatri ved Rikshospitalet, Ulrik Fredrik Malt.
– Bipolar lidelse forveksles med humørsyke, fremholder professor Fred Holsten ved Universitetet i Bergen.
Hjelpes oss.
Jeg sier oss, for det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg kanskje er litt over gjennomsnittet følelsestyrt. Sånn er jeg av natur. Det er det som gjør meg til en kreativ designer, en god venn, et tilstedeværende medmenneske. Slik er det med veldig mange jeg kjenner også
Når var det naturlige reaksjoner på livets motgang begynte å bli sykdom? Hvor ustabil må du egentlig være for å være syk? Hvor høyt oppe er hypomant, og hva er bare mye energi? Og hvor lenge må du være høyt oppe for å være syk?
Grensene utvides stadig.
Bipolar lidelse type II er bare en av de "nye" lidelsene som har blitt lansert etter at legemiddelindustrien fant en medisin mot det.
De fleste har vel fått med seg at vi har grensesprengende mange med "ADHD" her til lands. Vi fôrer utagerende barn og forvirrede voksne med amfetaminderivater for å få dem til å passe inn i systemet.
Andre nye "lidelser" er sosial angst, tidligere kjent som sjenerthet, og SAD, vinternedstemthet. Mot disse "lidelsene" kan man poppe SSRI-medikamenter. (Som forøvrig kan fremkalle hypomani, men da kaller fagekspertisen det for "eskalering av grunnlidelse") Patentene på disse er i ferd med å løpe ut. Industrien trenger et nytt marked, så en ny "folkesykdom" kommer helt som bestilt.
– Intet firma ville vært interessert i bipolar lidelse hvis ikke psykiatere skrudde opp tallet på mennesker med sykdommen. Selskapene vet at når diagnosen stilles, følger medisineringen nesten automatisk. De ønsker at humørsvingninger ses som biologisk sykdom og ikke livsaspekter folk kan gjøre noe med. Bipolar lidelse er en alvorlig sykdom, men i dag behandler man normale svingninger som bipolar lidelse. Det er alvorlig, bivirkningene av stemningsstabiliserende medisiner er sterke, sier professor David Healy.
Holsten sier flere barn vil få diagnosen fremover.
– Barn og ungdom har kortvarige svingninger og faller derfor utenfor dagens diagnose. Definisjonen vil nok utvides.Kunnskapen om langtidsvirkninger av stemningsstabiliserende medisiner på barn er svært liten, men de gis nå i økende grad. I USA til barn ned i to år.
I boken «The bipolar child» finner den amerikanske barnepsykiateren Demitri Papolos svaret på overdreven sparking i mors liv:
Det bipolare fosteret.
Jeg gjentar; -hjelpes oss!
søndag, februar 18, 2007
Undercover
Det har visstnok vært litt problemer med å kommentere på bloggen min i det siste. Muligens fordi jeg har gått over til den nye versjonen av Blogger.
I den anledning har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg har moderering på kommentarer.
Meningen med det er ikke å sile ut usaklige kommentarer. De slipper jeg gjennom og lar ligge til spott og spe for seg selv.
Men ved ulike anledninger har det vært noen som har ønsket å oute meg. Ironisk nok har tre av fire tatt feil, og det pussige er at to av gangene ville vedkommende oute meg som ei jeg kjenner. En gang gjettet vedkommende rett og la ut navnet mitt og adressen min. Dette var av ymse grunner ikke ønskelig.
Jeg blogger anonymt. Hadde jeg ikke gjort det, hadde mitt fulle navn ligget på profilsiden. De som ikke har sosial intelligens nok til å forstå det eller ikke respekterer det, er lite ønsket som kommentatorer.
Alle dere andre er hjertelig velkommen:-)
I den anledning har jeg fått spørsmål om hvorfor jeg har moderering på kommentarer.
Meningen med det er ikke å sile ut usaklige kommentarer. De slipper jeg gjennom og lar ligge til spott og spe for seg selv.
Men ved ulike anledninger har det vært noen som har ønsket å oute meg. Ironisk nok har tre av fire tatt feil, og det pussige er at to av gangene ville vedkommende oute meg som ei jeg kjenner. En gang gjettet vedkommende rett og la ut navnet mitt og adressen min. Dette var av ymse grunner ikke ønskelig.
Jeg blogger anonymt. Hadde jeg ikke gjort det, hadde mitt fulle navn ligget på profilsiden. De som ikke har sosial intelligens nok til å forstå det eller ikke respekterer det, er lite ønsket som kommentatorer.
Alle dere andre er hjertelig velkommen:-)
mandag, februar 12, 2007
Uten tittel
Når livet blir kastet mot deg ingenstedsfra, hvem vil du takle det med?
Blir det noen du kan stole på? Noen som er klok. Og vil deres kjærlighet hjelpe deg å finne lyset, eller vil de gå seg bort i mørket. Vil de ta riktige valg. Eller vil den personen være uprøvd. Være ny.
Livet blir kastet mot deg ingenstedsfra. Når det gjør det, har du da noen som kan passe på deg når du snubler og faller. Og i det øyeblikket gi deg styrke til å takle frykten alene
Voksesmerter
For en stund siden så jeg en tv-dokumentar om funksjonshemmede ungdommer og deres tanker om livet og kjærligheten og sånn.
Det første som slo meg var at de hadde mer dybde i sine drømmer og formeninger enn de fleste voksne jeg kjenner.
Når du er født uten arm, med leddgikt eller med feil i hjertet og gjennomgår et titalls operasjoner før du fyller 16, gjør det naturligvis noe med deg. Livet og kjærligheten er ikke så selvfølgelig. Hver dag er fyllt av smerte, men den er også en gave.
De har en medfødt svakhet, hvilket kan synes som har gjort dem sterkere enn de fleste. Et par av dem har ikke vokst seg så høye som de normalt ville gjort, men de ruver likevel.
Jeg imponeres over store mennesker. Det underlige er at de menneskene som synes de selv er store, er egentlig ikke store i det hele tatt. Mens de som er ydmyke og ligger lavt i terrenget, vokser og vokser.
Det er ikke alle som har lyst til å vokse. Kanskje er det skummelt. Og smertefullt.
Jeg vokste 27 cm mellom 8. og 9. klasse og husker voksesmerter veldig godt. Men det var ikke centimeterne som egentlig gjorde meg større. Det var smertene.
Nå, mange år etter, er jeg i ferd med å krympe. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag som går. Jeg forsøker å finne inspirasjon rundt meg, for jeg har den ikke lengre i meg selv.
Disse unge, energiske, kjærlighetssøkende ungdommene inspirerte meg. Det er mulig at smerte ikke kan måles, men den kan lindres. Og ingenting er så lindrende som nettopp kjærlighet.
Det første som slo meg var at de hadde mer dybde i sine drømmer og formeninger enn de fleste voksne jeg kjenner.
Når du er født uten arm, med leddgikt eller med feil i hjertet og gjennomgår et titalls operasjoner før du fyller 16, gjør det naturligvis noe med deg. Livet og kjærligheten er ikke så selvfølgelig. Hver dag er fyllt av smerte, men den er også en gave.
De har en medfødt svakhet, hvilket kan synes som har gjort dem sterkere enn de fleste. Et par av dem har ikke vokst seg så høye som de normalt ville gjort, men de ruver likevel.
Jeg imponeres over store mennesker. Det underlige er at de menneskene som synes de selv er store, er egentlig ikke store i det hele tatt. Mens de som er ydmyke og ligger lavt i terrenget, vokser og vokser.
Det er ikke alle som har lyst til å vokse. Kanskje er det skummelt. Og smertefullt.
Jeg vokste 27 cm mellom 8. og 9. klasse og husker voksesmerter veldig godt. Men det var ikke centimeterne som egentlig gjorde meg større. Det var smertene.
Nå, mange år etter, er jeg i ferd med å krympe. Det blir mindre og mindre av meg for hver dag som går. Jeg forsøker å finne inspirasjon rundt meg, for jeg har den ikke lengre i meg selv.
Disse unge, energiske, kjærlighetssøkende ungdommene inspirerte meg. Det er mulig at smerte ikke kan måles, men den kan lindres. Og ingenting er så lindrende som nettopp kjærlighet.
søndag, februar 11, 2007
Takstein og tanker
Ikke at jeg gikk rundt å tenkte på det tidligere, men jeg tror jeg hadde en vag, romantisk forestilling om at hvis du har en slags nær døden-opplevelse vil du få en oppvekker som frigjør selvet på en positiv måte. Som gjør at du tar flysertifikat eller reiser jorda rundt og avslutter med et år i tibetansk kloster, frir til kjæresten, finner sannheten ved livet, går pilegrimsferd til Santiago del Compostela og lignende.
Du vet; - "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere".
Skuffende nok opplever jeg det ikke sånn. I stedet for å få en enorm appetitt på livet, har jeg snarere blitt litt lei av og redd for det. Vissheten om at det finnes enda en potensiell takstein som kan rase i hodet mitt rundt hvert eneste hushjørne har gjort meg mer engstelig og forknytt enn før.
Det å oppleve at sikkerhetsnettet har store hull som gjør at du ramler rett i betongen gir en oppvåkning med negativt fortegn. Helse- og tilsynsvernet fungerer dårlig, rettssikkerheten er fraværende og jeg har ikke det sosiale nettverket som en person i min situasjon ideelt sett burde ha.
Sannsynligvis var det dumt av meg å gå til sivilt søksmål da jeg ikke ble tilkjent pasientskadeerstatning. Ikke fordi jeg ikke har retten på min side, men fordi det er utrolig energitappende og nedverdigende å gjennomgå denne prosessen der ørten såkalte fagpersoner skal gå livet mitt etter sømmene og finne andre forklaringer enn operasjonen på min shabby helsetilstand.
Jeg utviklet ME etter en sykehusinfeksjon. ME er en nevrologisk lidelse med ulike årsaksfaktorer, der infeksjon er den primære. Det har vært stor kontrovers rundt spørsmålet om hvorvidt lidelsen også har psykologiske forklaringer.
I forhold til ME-diagnosen er det naturligvis et poeng at sykdommen i seg selv ikke psykologiseres. For meg personlig spiller det liten rolle. Om det er de store skadene jeg fikk eller det mentale traumet forbundet med hendelsen som har gitt meg så stor funksjonssvikt, er både irrelevant og uinteressant. Derfor blir jeg sint og opprørt når saksbehandlere og spesialister degraderer en psykiatrisk forklaring til å være mindre viktig enn en fysisk.
Det er igrunnen sjokkerende å se hvor lite innsikt noen leger har i menneskekroppens kompleksitet. Innimellom har jeg hatt lyst til å skrike at psykosomatikk hverken er det samme som hypokondri eller som psykisk sykdom. Mange sykdommer er psykosomatisk betinget. Hjerteinfarkt, magesår, noen allergiformer - ja sågar visse kreftsykdommer har psykosomatiske årsaker. Det vil ikke si det samme som at du kan skjerpe deg frisk eller at du innbiller deg at du er syk.
I saken Rockette mot Staten blir den nevrotiske forklaringsmodellen til stadighet trukket fram, også av dem som liksom skal være på mitt parti. Det oppleves både degenererende og invaderende. Jeg klarer simpelthen ikke å forstå at det skal spille noen rolle, så lenge ting har blitt som de har blitt, og jeg skjønner ikke fordommene som åpenbart finnes rundt dette med psyke og soma.
Er det slik at noen ser på psykosomatikk som noe pasienten selv kan klandres for? Det virker sånn. Shame on them!
Vi har alle en psyke, og psyken kan potensielt gjøre deg fysisk syk. Du skal ikke ha mindre krav på helsehjelp, forståelse eller sympati fordi du har sår på sjelen enn om du har brukket et bein.
Du vet; - "Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere".
Skuffende nok opplever jeg det ikke sånn. I stedet for å få en enorm appetitt på livet, har jeg snarere blitt litt lei av og redd for det. Vissheten om at det finnes enda en potensiell takstein som kan rase i hodet mitt rundt hvert eneste hushjørne har gjort meg mer engstelig og forknytt enn før.
Det å oppleve at sikkerhetsnettet har store hull som gjør at du ramler rett i betongen gir en oppvåkning med negativt fortegn. Helse- og tilsynsvernet fungerer dårlig, rettssikkerheten er fraværende og jeg har ikke det sosiale nettverket som en person i min situasjon ideelt sett burde ha.
Sannsynligvis var det dumt av meg å gå til sivilt søksmål da jeg ikke ble tilkjent pasientskadeerstatning. Ikke fordi jeg ikke har retten på min side, men fordi det er utrolig energitappende og nedverdigende å gjennomgå denne prosessen der ørten såkalte fagpersoner skal gå livet mitt etter sømmene og finne andre forklaringer enn operasjonen på min shabby helsetilstand.
Jeg utviklet ME etter en sykehusinfeksjon. ME er en nevrologisk lidelse med ulike årsaksfaktorer, der infeksjon er den primære. Det har vært stor kontrovers rundt spørsmålet om hvorvidt lidelsen også har psykologiske forklaringer.
I forhold til ME-diagnosen er det naturligvis et poeng at sykdommen i seg selv ikke psykologiseres. For meg personlig spiller det liten rolle. Om det er de store skadene jeg fikk eller det mentale traumet forbundet med hendelsen som har gitt meg så stor funksjonssvikt, er både irrelevant og uinteressant. Derfor blir jeg sint og opprørt når saksbehandlere og spesialister degraderer en psykiatrisk forklaring til å være mindre viktig enn en fysisk.
Det er igrunnen sjokkerende å se hvor lite innsikt noen leger har i menneskekroppens kompleksitet. Innimellom har jeg hatt lyst til å skrike at psykosomatikk hverken er det samme som hypokondri eller som psykisk sykdom. Mange sykdommer er psykosomatisk betinget. Hjerteinfarkt, magesår, noen allergiformer - ja sågar visse kreftsykdommer har psykosomatiske årsaker. Det vil ikke si det samme som at du kan skjerpe deg frisk eller at du innbiller deg at du er syk.
I saken Rockette mot Staten blir den nevrotiske forklaringsmodellen til stadighet trukket fram, også av dem som liksom skal være på mitt parti. Det oppleves både degenererende og invaderende. Jeg klarer simpelthen ikke å forstå at det skal spille noen rolle, så lenge ting har blitt som de har blitt, og jeg skjønner ikke fordommene som åpenbart finnes rundt dette med psyke og soma.
Er det slik at noen ser på psykosomatikk som noe pasienten selv kan klandres for? Det virker sånn. Shame on them!
Vi har alle en psyke, og psyken kan potensielt gjøre deg fysisk syk. Du skal ikke ha mindre krav på helsehjelp, forståelse eller sympati fordi du har sår på sjelen enn om du har brukket et bein.
lørdag, februar 10, 2007
Ikke akkurat bamsemoms
Jeg har en teori. Det vil si, jeg har to. Den ene handler om at jeg egentlig er død og har kommet til helvete (noe annet var vel ikke å forvente). Satan selv er kemner/byråkrat og setter alle nykommere til å fylle inn tall i uforståelige rubrikker i et skjema som heter RF-0002:
Den andre teorien er kanskje mer realistisk. På teknisk hos Altinn sitter den en jævel som vil kødde med meg og sørger for at alle skjemaene mine er komplett ulogiske pluss at tallene ikke stemmer uansett hvor nitid jeg fyller dem inn.
Halloooo - DET HOLDER NÅ! Det er ikke noe morsomt lengre:-(
"Post1: Samlet omsetning og uttak innenfor og utenfor mva-loven. Post 2. Samlet omsetning og uttak innenfor mva-loven. Sum av post 3,4 og 5. Avgift ikke medregnet. Post 3. Samlet uttak og inntak innenfor mva-loven. Lav avgift", etc.
Den andre teorien er kanskje mer realistisk. På teknisk hos Altinn sitter den en jævel som vil kødde med meg og sørger for at alle skjemaene mine er komplett ulogiske pluss at tallene ikke stemmer uansett hvor nitid jeg fyller dem inn.
Halloooo - DET HOLDER NÅ! Det er ikke noe morsomt lengre:-(
fredag, februar 09, 2007
Katharsis
Det vakreste jeg vet med livet er folk som funker og funkler og som formidler dette slik at det faller strimer av lys inn i de mørkeste kroker. Individer som - til tross for alt det kyniske, skitne og besudlede - evner å bevare ektheten, renheten og håpet. Noen gjør det ved sin blotte tilstedeværelse. Ved sine historiefortellinger og betraktninger, det være seg gjennom skriverier, musikk, malerier, fotografier eller film.
Forleden så jeg Il Postino for n'te gang. Jeg pleier å gjøre det når jeg trenger å børste av meg veistøvet. Det er noe ved den filmen som tydeliggjør renheten og ektheten. Kjærligheten og lidenskapen. Himmelen og havet. Alt det som gir meg eksistensgrunnlag og håp.
Øyfolkets - spesielt Marios naivitet - representerer det rene og ekte. Hans nysgjerrighet er rørende vakker i sin uskyld. Men det er også tydelig hvor skjør denne ektheten er. Hvor lite påvirkning som skal til utenfra for å svekke den, skitne den til. I filmen er dette bl.a.representert ved en kynisk politiker og arbeiderne han frakter til øya for å utbedre vannforskyningen, men også ved noe som i utgangspunktet er vakkert, nemlig vennskapet mellom poeten Neruda og postmannen Mario. Deres iboende vilje til å bevare skjønnheten. Poesien og metaforene. Selvinnsikten og kunnskapen. Som fører til kjærlighet og vennskap, men også til sorg og savn - og død.
Er det mulig å bevare renheten og ektheten der verden trenger seg på? Finnes det en måte å unngå å rive opp huden, skitne seg til, ødelegge klærne gjennom det krattet vi kaller livet - la være å dø litt for hver gang verden går i stå? Finnes det en klar fjellbekk der man kan skylles ren?
HvaHunSa skriver på sin blogg:
Gjennom ordene. Kanskje er det der katharsis skjer. Som i filmen; - gjennom poesien og metaforene.
Forleden så jeg Il Postino for n'te gang. Jeg pleier å gjøre det når jeg trenger å børste av meg veistøvet. Det er noe ved den filmen som tydeliggjør renheten og ektheten. Kjærligheten og lidenskapen. Himmelen og havet. Alt det som gir meg eksistensgrunnlag og håp.
Øyfolkets - spesielt Marios naivitet - representerer det rene og ekte. Hans nysgjerrighet er rørende vakker i sin uskyld. Men det er også tydelig hvor skjør denne ektheten er. Hvor lite påvirkning som skal til utenfra for å svekke den, skitne den til. I filmen er dette bl.a.representert ved en kynisk politiker og arbeiderne han frakter til øya for å utbedre vannforskyningen, men også ved noe som i utgangspunktet er vakkert, nemlig vennskapet mellom poeten Neruda og postmannen Mario. Deres iboende vilje til å bevare skjønnheten. Poesien og metaforene. Selvinnsikten og kunnskapen. Som fører til kjærlighet og vennskap, men også til sorg og savn - og død.
Er det mulig å bevare renheten og ektheten der verden trenger seg på? Finnes det en måte å unngå å rive opp huden, skitne seg til, ødelegge klærne gjennom det krattet vi kaller livet - la være å dø litt for hver gang verden går i stå? Finnes det en klar fjellbekk der man kan skylles ren?
HvaHunSa skriver på sin blogg:
Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.
Gjennom ordene. Kanskje er det der katharsis skjer. Som i filmen; - gjennom poesien og metaforene.
mandag, februar 05, 2007
Føkkings æ.ø,å
I går måtte jeg bytte til den nye versjonen av Blogger. Er det noen som vet hvorfor æ,ø,å og sånt ikke funker i templaten? Må jeg kode lissom?
Arrrghhh, nå mistet jeg Darlinkene mine også. De som var så fint alfabetisert og alt:-(
&føkkingsaring; - Har ikke tatt backup. Duste-Blogger.com!
Arrrghhh, nå mistet jeg Darlinkene mine også. De som var så fint alfabetisert og alt:-(
&føkkingsaring; - Har ikke tatt backup. Duste-Blogger.com!
søndag, februar 04, 2007
Hver dag er en fest, og jeg er et smykke
Unnskyld denne behnske innledingen, altså. Jeg tenkte nemlig på å skrive om ironi i dag, og så visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle begynne.
Jeg bruker mye ironi. Du kan kanskje si at det å bruke ironi er en slags overlevelsesteknikk. Det tror jeg den er for veldig mange av min generasjon (aka ironigenerasjonen). Vi er merket av en viss mangel på naivitet, optimisme og tro på tradisjonelle verdier. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er lett å ty til ironiske vendinger.
Men dette med ironi kan ofte være litt internt. Det er ikke alltid folk vil bruke ordet ironi om en ting, de synes snarere det er tragisk, for eksempel. Eller de opplever ironien som sarkasme.
Jeg bruker ofte ironi for å dekke over/ufarliggjøre frykt og sinne. Eller desillusjon.
Mye kan sies om den situasjonen jeg befinner meg i. Jeg opererte vekk en kul.(skummelt) Det viste seg at kulen var godartet. (bra!) I stedet holdt jeg på å stryke med av skader og infeksjon. (dumt)
Det har skortet litt med medisinsk hjelp i ettertid, kan man si (underdrivelse). Da jeg endelig fikk tak i den glepphendte kirurgen som opererte meg, var hans eneste tilbud arreduksjon. Det syntes jeg var litt ironisk. Jeg klarte ikke å stå oppreist, men arret ville i det minste bli pent. Kirurgen skjønte ikke hva jeg lo av. (ironisk latter)
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er redd. Og innmari sint. Jeg liker ikke meg selv noe særlig når jeg er redd og sint på en gang. Da blir jeg streng og litt ond. Det kler meg ikke. Fra naturens side er jeg nemlig et mildt og snilt vesen:-)
Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet). Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre.
Så hvordan passer da ironien inn i riktig kunnskap og handling? Ikke i det hele tatt spør du meg.
Jeg tror jeg må finne en ny overlevelsesmekanisme...
Ironi; gresk είρωνεία (eironeia). Forstillelse eller hyklersk uvitenhet, avledet fra verbet είρων (eiron), «å si».
Jeg bruker mye ironi. Du kan kanskje si at det å bruke ironi er en slags overlevelsesteknikk. Det tror jeg den er for veldig mange av min generasjon (aka ironigenerasjonen). Vi er merket av en viss mangel på naivitet, optimisme og tro på tradisjonelle verdier. Vi raver rundt i en skjærsild av tvetydigheter. Det er lett å ty til ironiske vendinger.
Men dette med ironi kan ofte være litt internt. Det er ikke alltid folk vil bruke ordet ironi om en ting, de synes snarere det er tragisk, for eksempel. Eller de opplever ironien som sarkasme.
Jeg bruker ofte ironi for å dekke over/ufarliggjøre frykt og sinne. Eller desillusjon.
Mye kan sies om den situasjonen jeg befinner meg i. Jeg opererte vekk en kul.(skummelt) Det viste seg at kulen var godartet. (bra!) I stedet holdt jeg på å stryke med av skader og infeksjon. (dumt)
Det har skortet litt med medisinsk hjelp i ettertid, kan man si (underdrivelse). Da jeg endelig fikk tak i den glepphendte kirurgen som opererte meg, var hans eneste tilbud arreduksjon. Det syntes jeg var litt ironisk. Jeg klarte ikke å stå oppreist, men arret ville i det minste bli pent. Kirurgen skjønte ikke hva jeg lo av. (ironisk latter)
Well life has a funny way of sneaking up on you
When you think everything's okay and everything's going right
And life has a funny way of helping you out when
You think everything's gone wrong and everything blows up
In your face
Ironic, Alanis Morisette
Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er redd. Og innmari sint. Jeg liker ikke meg selv noe særlig når jeg er redd og sint på en gang. Da blir jeg streng og litt ond. Det kler meg ikke. Fra naturens side er jeg nemlig et mildt og snilt vesen:-)
Sokratisk ironi er måten man som spørsmålstiller gir uttrykk for en forstilt uvitenhet (naivitet). Sokrates var absolutist. Han mente det fantes universelle verdier og normer. Han prøvde å komme frem til allmenngyldige definisjoner av begreper som godhet, sannhet og rettferdighet. Sokrates mente at riktig kunnskap (episteme) førte til riktig handling. Riktig handling førte igjen til lykke. Derfor var begrepsanalyse så viktig. Begrepsanalyse ga kunnskap, som igjen ga kunnskapsbæreren god moral og gjorde ham lykkelig. Dette bidro til å gjøre samfunnet bedre.
Så hvordan passer da ironien inn i riktig kunnskap og handling? Ikke i det hele tatt spør du meg.
Jeg tror jeg må finne en ny overlevelsesmekanisme...
lørdag, februar 03, 2007
Hva gjør vi med det?
I går la FNs klimapanel fram rapporten som fjerner all tvil. Vi kan ikke lenger stille spørsmål om klimaendringene er menneskapte eller ei. Klimaendringene er dokumentert, og det er dokumentert at vi har skylden for dem. Hva gjør vi med det?
Fortsetter vi med dagens utslipp av klimagasser, vil vi i dette århundret få en temperaturøkning på mellom 1,1 og 6,4 grader. Dette vil, i følge lederen av Unep, Achim Steiner, fundamentalt endre måten vi lever på i deler av verden. Hvis vi fortsetter som i dag, vil vi oppleve stadig hyppigere hetebølger, oversvømmelser, orkaner og tørke.
Så da er spørsmålet: Hva gjør vi med det?
Helene Bjørnøy lover at Norge skal ta sin del av ansvaret for å redusere utslipp.
Mye kan du og jeg gjøre som enkeltpersoner også. Det krever vilje til livsstilsendring; mindre forbruk og bedre forvalting av ressurser.
Hvis du synes det er vanskelig å skaffe oversikt over hva du kan bidra med, vil muligens Framtiden i våre henders nye nettforum være til hjelp.
Nettverk for livsstil og økologi er et temabasert lokallag i Framtiden i våre hender som arbeider med livsstilsspørsmål og verdivalg.
Målet for nettverket er å skape et samlingssted for folk som vil leve et bedre og mer miljøvennlig liv. Forumet er åpent for alle, og baserer seg på at brukerne bidrar med innspill og dialog. I tillegg til det åpne forumet arbeides det med et nettbibliotek med lengre artikler og bøker.
fredag, februar 02, 2007
Real Designers don't do Windows
Mac vs. Windows-debatten blir dratt opp på politisk nivå av bloggeren Devilstower på Daily Kos. Han konkluderer med at Mac-brukere er liberale mens PC-brukere er konservative, basert på fem teorier:
Den fiskal-konservative teorien: Konservative er forsiktige mennesker som alltid går etter det rimeligste produktet til formålet. Tradisjonelt har Apples datamaskiner vært dyrere enn sammenliknbare Windows-maskiner, selv om forskjellen nå er langt mindre enn tidligere.
Konformister vs. individualister-teorien: På tross av konservativ retorikk om «individets frihet» er konservative mennesker konforme og opptatt av å være som andre.- Konservative kjøper PC fordi alle andre har det, mens liberale kjøper Mac for å gi finger'n til «the man».
Hip vs. tragisk uhip-teorien Konservative er kjedelige «firkanthoder», og synes det er helt greit med grå, kjedelige PC-bokser. Liberale er estetikere, som velger Mac fordi de mener det overlegne designet sier noe om dem selv.
Kunstner vs. pølsemaker-teorien: Liberale er interessert i kunstneriske gjøremål, og flere av dem jobber i kreative yrker der en Mac er et naturlig valg. Konservative, derimot trives best med regneark og skriving av memoranda om kontorrekvisita.
Overfladisk verdi vs. dyp verdi-teorien: Konservative velger det billigste, uten å vurdere den reelle verdien av produktet. Liberale derimot, ser på det store bildet og lar seg ikke skremme av prislappen på en Mac.
Abonner på:
Innlegg (Atom)