Nadejda Sokolova blir, om norske myndigheter får det som de vil, kastet ut av landet fordi hun i en periode mens hun var gift ukependlet mellom hennes og mannens bosted og studie og jobbsted, og fordi staten mener at hun i forbindelse med dette ikke oppga informasjon om at hun var ukependler.
torsdag, januar 24, 2008
Kronerulling for Nadejda Sokolova
Støtt Undres oppfordring om å bidra i kronerulling for at Nadejda kan få prøvet saken for en domstol!
onsdag, januar 23, 2008
Tilnærmet fysisk utfoldelse
Det hender man har litt problemer med å forholde seg til første person entall. Noen ganger er det nemlig sånn at første person entall-rollen er litt krevende. Da må man ty til avstand. Avstand kan for eksempel erverves ved utstrakt bruk av man. Livet forklares i slike tilfeller best om det står skrevet i kursiv.
Vår heltinne har vært i Møte. Med dr Økseskaft pluss to til.
Slike (møteivrige) er ikke videre opptatt av å møte andres behov, underlig nok. Altså - de andre; som for eksempel mennesker som er rammet av energisvik og har problemer med å forholde seg til mer enn en person ad gangen.
Slike har alltid kontorer med lysstoffrør. Muligens for at de skal kunne lese Boka bedre.
Andre, som for eksempel mennesker med energisvikt, får litt problemer i rom med lysstoffrør. Det gjør vondt i øynene, vondt i pannebrasken, og er ganske ueffent.
Det er ikke så lett å oppfatte alt om man befinner seg i et rom som er opplyst av lysstoffrør og med flere mennesker som snakker på en gang. Men det hender at man oppfatter litt. Og det kan være mer enn nok. For eksempel kan man lære at "Folk med ME er så engstelige for å utforske grensene sine - så redde for å utfolde seg fysisk".
Selv om man har svikt i energien sin, eller kanskje nettopp derfor, blir man lett litt opprørt over all forutinntattheten som finnes i kontorer med lysstoffrør.
Sinne gir akkurat nok adrenalin til en real utfoldelse.
Man kan lett komme til å oppdra slike.
Forhåpentligvis vil ens utforsking av grenser og tilnærmede fysiske utfoldelse komme andre til gode ved en senere anledning.
Vår heltinne har vært i Møte. Med dr Økseskaft pluss to til.
Slike (møteivrige) er ikke videre opptatt av å møte andres behov, underlig nok. Altså - de andre; som for eksempel mennesker som er rammet av energisvik og har problemer med å forholde seg til mer enn en person ad gangen.
Slike har alltid kontorer med lysstoffrør. Muligens for at de skal kunne lese Boka bedre.
Andre, som for eksempel mennesker med energisvikt, får litt problemer i rom med lysstoffrør. Det gjør vondt i øynene, vondt i pannebrasken, og er ganske ueffent.
Det er ikke så lett å oppfatte alt om man befinner seg i et rom som er opplyst av lysstoffrør og med flere mennesker som snakker på en gang. Men det hender at man oppfatter litt. Og det kan være mer enn nok. For eksempel kan man lære at "Folk med ME er så engstelige for å utforske grensene sine - så redde for å utfolde seg fysisk".
Selv om man har svikt i energien sin, eller kanskje nettopp derfor, blir man lett litt opprørt over all forutinntattheten som finnes i kontorer med lysstoffrør.
Sinne gir akkurat nok adrenalin til en real utfoldelse.
Man kan lett komme til å oppdra slike.
Forhåpentligvis vil ens utforsking av grenser og tilnærmede fysiske utfoldelse komme andre til gode ved en senere anledning.
søndag, januar 20, 2008
Det fundamentalfysiske paradigmet kontra fuzzy logic
Catchy overskrift, ikke sant? Nå tenker du kanskje at jeg skal komme med lange utredninger om kvantemekanikkens doble avhengighet mellom fysikk og filosofi? Ikke det? Nei, da har du helt rett.
Jeg skal skrive om havet, kunsten og kjærligheten i steden. Om det å være menneske, hverken mer eller mindre. Og kanskje aller mest om å være bare menneske, erkjenne sine begrensninger og ovenikjøpet leve godt med det.
Har du sneiet noen sorte hull, skjønner du at du ganske kjapt at du ikke er så smart som først antatt. Det kan oppleves ganske fortærende, men egentlig er det helt greit. Vi er alle dumme og kloke på hver vår måte. Heri ligger nemlig svaret på alt det som gjør livet magisk, vidunderlig og vanskelig; -alt avhenger av hverandre for å kunne fungere og dermed eksistere. Er ikke det fint? Det vil si at du aldri behøver å føle deg alene, for også i ensomhetsfølelsen ligger det fellesskap. Du deler den følelsen med millioner av andre.
Jeg har alltid likt å omgås veldig forskjellige mennesker. Sosialisering med parametrale motsetninger føles berikende, lærerikt og frigjørende. Frigjørende fordi kategoriene blir visket ut der mange forskjellige individer møtes. I slike situasjoner kan det virke som om folk er mer opptatt av å finne felles plattformer enn å markere forskjeller.
Da jeg var på reisefot, havnet jeg stadig borti mennesker med totalt ulike referanserammer enn meg selv. På mange måter er det dette og ikke alle de fantastiske stedene jeg har vært, som gjør reisetiden til mitt vakreste minne. At jeg kunne treffe mennesker helt hjemme selv om vi kom fra forskjellige verdener. At jeg fant lærdom, forståelse og aksept der jeg kanskje forventet avvisning.
Bloggeverdenen er også et sånt sted, synes jeg, der ulike mennesker finner felles plattform. Her kan man treffe mennesker man kanskje aldri ville dumpet over i det virkelige livet. Få impulser, ha meningsutvekslinger og splitter nye tanker.
For meg som har levd uten så mange sosiale arenaer de siste årene, er dette uvurdelig. Jeg føler behov for å takke. Til alle som byr på seg selv, som engasjerer seg, inkluderer og bidrar til dette fine fellesskapet.
LuvvYa all
Jeg skal skrive om havet, kunsten og kjærligheten i steden. Om det å være menneske, hverken mer eller mindre. Og kanskje aller mest om å være bare menneske, erkjenne sine begrensninger og ovenikjøpet leve godt med det.
Har du sneiet noen sorte hull, skjønner du at du ganske kjapt at du ikke er så smart som først antatt. Det kan oppleves ganske fortærende, men egentlig er det helt greit. Vi er alle dumme og kloke på hver vår måte. Heri ligger nemlig svaret på alt det som gjør livet magisk, vidunderlig og vanskelig; -alt avhenger av hverandre for å kunne fungere og dermed eksistere. Er ikke det fint? Det vil si at du aldri behøver å føle deg alene, for også i ensomhetsfølelsen ligger det fellesskap. Du deler den følelsen med millioner av andre.
Jeg har alltid likt å omgås veldig forskjellige mennesker. Sosialisering med parametrale motsetninger føles berikende, lærerikt og frigjørende. Frigjørende fordi kategoriene blir visket ut der mange forskjellige individer møtes. I slike situasjoner kan det virke som om folk er mer opptatt av å finne felles plattformer enn å markere forskjeller.
Da jeg var på reisefot, havnet jeg stadig borti mennesker med totalt ulike referanserammer enn meg selv. På mange måter er det dette og ikke alle de fantastiske stedene jeg har vært, som gjør reisetiden til mitt vakreste minne. At jeg kunne treffe mennesker helt hjemme selv om vi kom fra forskjellige verdener. At jeg fant lærdom, forståelse og aksept der jeg kanskje forventet avvisning.
Bloggeverdenen er også et sånt sted, synes jeg, der ulike mennesker finner felles plattform. Her kan man treffe mennesker man kanskje aldri ville dumpet over i det virkelige livet. Få impulser, ha meningsutvekslinger og splitter nye tanker.
For meg som har levd uten så mange sosiale arenaer de siste årene, er dette uvurdelig. Jeg føler behov for å takke. Til alle som byr på seg selv, som engasjerer seg, inkluderer og bidrar til dette fine fellesskapet.
LuvvYa all
lørdag, januar 19, 2008
Inn i bane
Nietzsche skal ha sagt at den som vet hvorfor han lever, kan holde ut et nesten hvilket som helst hvordan.
Jeg lever fordi jeg er en sta jævel. Og fordi jeg har en lengsel og glede i meg som vanskelig lar seg slukke.
Det har vært nære på flere ganger i løpet av disse årene siden søttende-føkkings-august 2004 at jeg ikke har tolerert hvordan livet mitt har vært. Jeg har telt mine mantra og lyttet til arrogante besservissere som skal ha det til at jeg må akseptere situasjonen min. Som har ment og syntes og ellers snakket sludder.
Altså; jeg har lyttet, men jeg har ikke fulgt deres råd.
Fra nå av lytter jeg kun til meg selv, mine erfaringer og min intuisjon når det handler om min helbred.
Du kan fortelle meg at det jeg opplever er placeboeffekt, at jeg somatiserer, at om jeg bare hadde smurt meg med tålmodighet og fulgt dine råd ville jeg uansett blitt bedre, men jeg hører deg ikke. Du er som en sånn irriterende støy på linja.
Dine meninger er ugyldige for meg. Din åpenbare ignoranse irriterer meg. Talk to the hand!
For første gang på veldig, veldig lenge kan jeg virkelig kjenne energien som en gang gjorde meg til et levende medmenneske. Jeg er ikke lenger en vissen kvast, jeg er en spirende groe.
Selv smertene, hvor altoverskyggende de er, kan jeg tåle. Så lenge jeg kjenner energien. Livsgnisten. Håpet.
Hvem er du til å fortelle meg at det jeg opplever ikke er reellt? Du har ikke opplevd det, og jeg tviler på at du hadde klart så mye som en dag i mine sko.
Jeg frir hjertet fra hat og tankene fra bekymringer. Jeg skal leve enklere, gi mer og forvente mindre.
Det er nå det begynner. Jeg er endelig på kurs. Into orbit.
Jeg lever fordi jeg er en sta jævel. Og fordi jeg har en lengsel og glede i meg som vanskelig lar seg slukke.
Det har vært nære på flere ganger i løpet av disse årene siden søttende-føkkings-august 2004 at jeg ikke har tolerert hvordan livet mitt har vært. Jeg har telt mine mantra og lyttet til arrogante besservissere som skal ha det til at jeg må akseptere situasjonen min. Som har ment og syntes og ellers snakket sludder.
Altså; jeg har lyttet, men jeg har ikke fulgt deres råd.
Fra nå av lytter jeg kun til meg selv, mine erfaringer og min intuisjon når det handler om min helbred.
Du kan fortelle meg at det jeg opplever er placeboeffekt, at jeg somatiserer, at om jeg bare hadde smurt meg med tålmodighet og fulgt dine råd ville jeg uansett blitt bedre, men jeg hører deg ikke. Du er som en sånn irriterende støy på linja.
Dine meninger er ugyldige for meg. Din åpenbare ignoranse irriterer meg. Talk to the hand!
For første gang på veldig, veldig lenge kan jeg virkelig kjenne energien som en gang gjorde meg til et levende medmenneske. Jeg er ikke lenger en vissen kvast, jeg er en spirende groe.
Selv smertene, hvor altoverskyggende de er, kan jeg tåle. Så lenge jeg kjenner energien. Livsgnisten. Håpet.
Hvem er du til å fortelle meg at det jeg opplever ikke er reellt? Du har ikke opplevd det, og jeg tviler på at du hadde klart så mye som en dag i mine sko.
Jeg frir hjertet fra hat og tankene fra bekymringer. Jeg skal leve enklere, gi mer og forvente mindre.
Det er nå det begynner. Jeg er endelig på kurs. Into orbit.
onsdag, januar 16, 2008
Vil du være med så heng på!
Esquil og Ivers smeller i gang Bloggidol 2008.
Første avstemning er på mandag (21. januar). I tiden frem mot helga vil informasjon dukke opp i bloggidol-bloggen - blant annet hvem som skal leke jury, hvilke kategorier vi skal konkurrere i, detaljer om gjennomføring og et aldri så lite regelverk.
Les mer på Bloggidolbloggen
søndag, januar 13, 2008
Her kommer dummedummedummedum
Jeg kom til å tenke på det da jeg leste en post inne hos Avil. Om å se og bli sett. Om kulturelle signaler og evnen til å se seg selv i møte med andre.
Noen ganger får jeg nemlig en intens følelse at jeg ikke helt klarer å følge de sosiale spillereglene på nett. Min ellers høyst fungerende evne til å sosialisere og kommunisere funker definitivt ikke like bra i den virtuelle verden som i den relle.
Det er noe med fravær av kroppsspråk og blikkontakt som rett og slett setter meg litt ut av spill.
Det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke klarer å henge med på. Og det burde kanskje være helt greit? Kanskje er det flere som kjenner på denne usikkerheten innimellom.
I den virkelige verden lever jeg greit med alle dumme ting jeg sier og gjør takket være en solid dose selvironi som er åpenbar også for de jeg omgås. Men på nettet har jeg liksom ikke muligheten til å justere meg selv på samme måte som ellers. Eller sende ut de rette signalene.
Fordi jeg jobber med design og visuell kommunikasjon, burde jeg kanskje i større grad visualisere hvem jeg er, for eksempel gjennom blog-skinnet. I steden har jeg valgt å visualisere hvem jeg ønsker å være; mer leken, mer nysgjerrig, mer drømmende.
Jeg savner naiviteten og uskylden. Den ungdommelige nysgjerrigheten. Og da er det kanskje også greit med følelsen av å være litt dum innimellom?
Noen ganger får jeg nemlig en intens følelse at jeg ikke helt klarer å følge de sosiale spillereglene på nett. Min ellers høyst fungerende evne til å sosialisere og kommunisere funker definitivt ikke like bra i den virtuelle verden som i den relle.
Det er noe med fravær av kroppsspråk og blikkontakt som rett og slett setter meg litt ut av spill.
Det er så mye jeg ikke forstår, så mye jeg ikke klarer å henge med på. Og det burde kanskje være helt greit? Kanskje er det flere som kjenner på denne usikkerheten innimellom.
I den virkelige verden lever jeg greit med alle dumme ting jeg sier og gjør takket være en solid dose selvironi som er åpenbar også for de jeg omgås. Men på nettet har jeg liksom ikke muligheten til å justere meg selv på samme måte som ellers. Eller sende ut de rette signalene.
Fordi jeg jobber med design og visuell kommunikasjon, burde jeg kanskje i større grad visualisere hvem jeg er, for eksempel gjennom blog-skinnet. I steden har jeg valgt å visualisere hvem jeg ønsker å være; mer leken, mer nysgjerrig, mer drømmende.
Jeg savner naiviteten og uskylden. Den ungdommelige nysgjerrigheten. Og da er det kanskje også greit med følelsen av å være litt dum innimellom?
tirsdag, januar 08, 2008
Det blå huset
En gang drømte hun om å sitte ved havet og male virkeligheten blå. Gikk rundt med noe ufødt og udefinerbart inni seg som hun ikke helt visste hvordan å gripe fatt; - en slags lengsel.
Hun tegnet intrikate drømmebilder med kullstift og guache, skrev små, sære dikt og enda særere fortellinger som ble deklamert for et måtelig engasjert publikum. Hun forsøkte å finne sin egen bevegelse, sine egne dansesteg. Formet rare skulpturer i metall, malte på tekstil, plast og glass. Lukket øynene og formet bløt leire mellom hendene. Forsøkte å sanse formen frem, mens hun tenkte for seg selv: "Kunsten er fri, så hvorfor kan ikke jeg være det?!"
Hun fant ikke noe uttrykk, alt sprikte i alle retninger. Hennes stemme var ikke hennes. Ikke streken, ikke vendingene, ikke formen. Så hun la det hele til side og lette etter det andre steder. En liten bit der, et fragment her. Små, sarte skår av fullkommenhet og lykke.
Hun har alltid vært på vei. Søkt noe, eller flyktet, kanskje aller mest det siste.
Kanskje er det nettopp søken og flukt som er selve meningen, men hun ønsker seg inn i øyeblikket. Det vil si, hun har øyeblikket. Det er øyeblikket som ikke har henne. Sånn kan det også forstås...
Noen av oss blir ikke født til kunsten, vi må la kunsten fødes i oss.
Å leve er en kunst i seg selv, ikke sant, og noen ganger er det for mange kritikere og for liten heiagjeng på sidelinja. Eller inni oss selv.
Hun tegnet intrikate drømmebilder med kullstift og guache, skrev små, sære dikt og enda særere fortellinger som ble deklamert for et måtelig engasjert publikum. Hun forsøkte å finne sin egen bevegelse, sine egne dansesteg. Formet rare skulpturer i metall, malte på tekstil, plast og glass. Lukket øynene og formet bløt leire mellom hendene. Forsøkte å sanse formen frem, mens hun tenkte for seg selv: "Kunsten er fri, så hvorfor kan ikke jeg være det?!"
Hun fant ikke noe uttrykk, alt sprikte i alle retninger. Hennes stemme var ikke hennes. Ikke streken, ikke vendingene, ikke formen. Så hun la det hele til side og lette etter det andre steder. En liten bit der, et fragment her. Små, sarte skår av fullkommenhet og lykke.
Hun har alltid vært på vei. Søkt noe, eller flyktet, kanskje aller mest det siste.
Kanskje er det nettopp søken og flukt som er selve meningen, men hun ønsker seg inn i øyeblikket. Det vil si, hun har øyeblikket. Det er øyeblikket som ikke har henne. Sånn kan det også forstås...
There is surely nothing other than the single purpose of the present moment. A man's whole life is a succession of moment after moment. If one fully understands the present moment, there will be nothing else to do, and nothing else to pursue.
Hagakure, via "Ghost Dog - The Way of the Samurai"
Noen av oss blir ikke født til kunsten, vi må la kunsten fødes i oss.
Å leve er en kunst i seg selv, ikke sant, og noen ganger er det for mange kritikere og for liten heiagjeng på sidelinja. Eller inni oss selv.
onsdag, januar 02, 2008
Ηχώ
Jeg har en greie med nips og pynt og souvenirer. Liker ikke. Får kvelningsfornemmelser.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.
Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.
Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.
Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.
Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.
Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.
Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.
Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?
Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)
Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.
Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!
Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.
Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.
Men, allikevel; jeg har fragmenter av boblehjertet mitt stående på bokhylla. Bilder. Av mormor. Venner med kjærester og barn. Bilder av happy times. Klare bilder med smilende fjes knipset i lykkelige stunder.
Ett bilde skiller seg litt ut. Det er mørkt og kornete. Har en litt sånn dagenderpå-feel. Ansiktene er alvorlige og litt slitne og veldigveldig unge. Eukalyptusblader over hodene. Klær og hår i krøllete kaos blant puter og tepper. I bakgrunnen skimtes blått hav og en liten, turkis fiskebåt med rødt halvmåneflagg i masten.
Bildet må alltid stå der hvor jeg kan se det. Det spiller ingen rolle hvor mange som synes det er kjempesært at det fremdeles står der. Det har ikke med de to menneskene på bildet å gjøre, det har med tiden og stedet. Øyeblikket.
Tid og rom. Tiden eksisterer jo egentlig ikke før den har passert, og den har passert til gangs, men det øyeblikket vil alltid være med meg. Jeg har aldri vært så mye på en gang, og kommer heller aldri til å bli. Dronning av verden, innehaver av ultimat lykke og ungdom på et av de vakreste stedene som finnes og uten en bekymring i hverken hjerte eller hode.
Det var på den tiden boblehjertet mitt oppstod. Jeg trenger bildet for å minne meg om det. Det er veldigveldig viktig.
Glem mannen på bildet, det er ikke han det dreier seg om. Det handler om hvor stort og vakkert alt kan være. Og hva som er størst av alt og egentlig er innen rekkevidde selv om det ikke føles sånn.
Vi kan godt kalle mannen på bildet Ekko. Akkurat i dag føles det både riktig og viktig å kalle ham det. Ekko. Det ringler i ørene mine.
Her er noe kanskje litt kjedelig og leksikalt du ikke visste om meg, og muligens heller ikke har noen interesse av å vite; Jeg har vært gift. Jepp, fru Rockette, værsågo, kan jeg hjelpe deg?
Ikke for at det var så veldig fruete og moderlig, liksom. Jeg var 21 og giftet meg på en brygge ved Akvariebukten, iført sarong og med hibiscus i håret. Kjæresten min, som var danser, hadde fremdeles kostymet på fra kveldens show. Prince. Bare med enda vakrere øyne. (Jeg husker jeg tenkte det var bra det ikke var på den kvelden de hadde "How to Marry a Millionaire"-showet der han spilte MM. Bittelitt turnoff med den blonde parykken og løspuppene.)
Vi var veldigveldig unge og veldiveldigveldig forelsket. Alle vennene våre var der. Og halve landsbyen. Vi drakk yeni raki og spiste börek. Folk festet gullmynter på klærne våre mens vi danset. Røde silkebånd holdt ringene våre og oss sammen. Alle lo og var glade i hverandre. Feiret kjærligheten. Høyrøstet, brautende, syngende, gnistrende, dansende. Akkurat sånn som kjærlighet skal feires.
Det var noe av det mest fantastiske jeg noen gang har vært med på. Slik burde flere gifte seg; på impuls og uten det minste planleggingsstyr og konvensjoner, mens du elsker mer enn himmelen, solen, havet og universet på en gang. Det gir mening. Det gjør noe veldig fint med deg, og selv om du ikke skulle få noe som helst til å fungere senere... Så har du i det minste minnet fra brygga, ikke sant. Dessuten slapp du taler - og polonese!
Kunne ha fortalt
om dager på kaikanten
om balansegangen der
om solskinnsdypet som snor seg
og aldri snakker i gåter
men løser dem
-Falkeid-
Ηχώ - Ekko var egentlig en (kvinnelig) nymfe. Hun var forelsket i den vakre Narkissos, men når han ikke gjengjeldte hennes kjærlighet ble hun så hentæret av lengsel at alt som var igjen av henne var stemmen i form av et ekko.
Bildet jeg har fortalt om ble tatt der den greske mytologien forteller at en annen nymfe, Salmakis, levde. Hun ble så forelsket i Hermafroditios at hun ba Olympens guder om å smelte dem sammen til ett individ.
Den røverhistorien skal jeg (kanskje) fortelle en annen gang.
tirsdag, januar 01, 2008
2008!
Hoi, alle bloggerbyere! Splitter nytt år, nye muligheter. Velkommen til 2008, måtte det bli et aldeles strålende for dere alle sammen.
Jeg vet ikke hvordan det er for dere, men for ustrukturerte mennesker som meg føles det greit å ha noen terskler, porter og innganger som fordrer til ettertanke og endringer. Følgelig har jeg nyttårsforsetter.
I bloggesammenheng vil det komme til å bety at jeg skal bli litt flinkere til å fullføre setninger og meninger, i det minste der det angår samfunnsmessige ting. Jeg uttrykker meg aldri så uklart som når jeg uttaler meg på instinkt. Mens jeg skriver, foregår det en masse logiske koblinger oppe i hodet mitt som aldri finner veien til tastaturet. Da er det bare Iskwew og et par til som forstår hva jeg mener, og jeg ender opp med å tråkke på tær. Det er virkelig ikke meningen, og jeg håper at de hvis tær jeg tråkker på tar seg bryet med å arrestere meg.
Ikke for at jeg tror det vil komme til å være hovedvekt av samfunnsengasjerte poster det nye året. Det er vel ganske åpenbart at denne bloggen ikke akkurat tilhører "demokratiets nye muskler".
I det nye året skal jeg juge, skryte og leke mer. Jeg skal ta frem min indre fjortis så ofte det lar seg gjøre. (oj, der skremte jeg vekk mine siste to lesere)
Det høres sikkert fryktelig narssissistisk ut. Det har noe med at jeg har tilbrakt tre og halvt år med å dø. I den senere tiden har jeg imidlertid hatt såpass mange nær livet-opplevelser, at jeg tror jaggu 2008 blir et bedre år enn på lenge.
De siste ukene har vært et kappløp med meg selv tilbake til livet. Jeg har funnet en heksedoktor av en kiropraktor som har pumpet meg full av energi. Eller hvertfall såpass mye energi man kan forvente at en skranten kropp klarer å motta. Jeg har lagt på meg fire sårt trengte kilo og aspirerer til å bli småtjukk og kjekk til bikinisesongen.
Foreløpig er jeg mye sliten og ofte gretten, men det er på en annen måte enn i ME-tåka. Jeg håper det er en positiv ting.
Nå har jeg veldig lyst til å åpne opp for miraklene i livet. For det minst ventede og dypest røde.
En annen ting jeg har lyst å gjøre noe med i året som kommer, er å bli mer aktiv i kommentarfeltene. Jeg må bare beklage at jeg ikke har vært den ivrigste der. Alle DarLinkene skal vite at det dere skriver om blir satt stor pris på, og jeg gleder meg til å høre hva dere har å fortelle fremover.
PeACe&Love til dere alle sammen. Keep passing the open windows!
Jeg vet ikke hvordan det er for dere, men for ustrukturerte mennesker som meg føles det greit å ha noen terskler, porter og innganger som fordrer til ettertanke og endringer. Følgelig har jeg nyttårsforsetter.
I bloggesammenheng vil det komme til å bety at jeg skal bli litt flinkere til å fullføre setninger og meninger, i det minste der det angår samfunnsmessige ting. Jeg uttrykker meg aldri så uklart som når jeg uttaler meg på instinkt. Mens jeg skriver, foregår det en masse logiske koblinger oppe i hodet mitt som aldri finner veien til tastaturet. Da er det bare Iskwew og et par til som forstår hva jeg mener, og jeg ender opp med å tråkke på tær. Det er virkelig ikke meningen, og jeg håper at de hvis tær jeg tråkker på tar seg bryet med å arrestere meg.
Ikke for at jeg tror det vil komme til å være hovedvekt av samfunnsengasjerte poster det nye året. Det er vel ganske åpenbart at denne bloggen ikke akkurat tilhører "demokratiets nye muskler".
I det nye året skal jeg juge, skryte og leke mer. Jeg skal ta frem min indre fjortis så ofte det lar seg gjøre. (oj, der skremte jeg vekk mine siste to lesere)
Det høres sikkert fryktelig narssissistisk ut. Det har noe med at jeg har tilbrakt tre og halvt år med å dø. I den senere tiden har jeg imidlertid hatt såpass mange nær livet-opplevelser, at jeg tror jaggu 2008 blir et bedre år enn på lenge.
De siste ukene har vært et kappløp med meg selv tilbake til livet. Jeg har funnet en heksedoktor av en kiropraktor som har pumpet meg full av energi. Eller hvertfall såpass mye energi man kan forvente at en skranten kropp klarer å motta. Jeg har lagt på meg fire sårt trengte kilo og aspirerer til å bli småtjukk og kjekk til bikinisesongen.
Foreløpig er jeg mye sliten og ofte gretten, men det er på en annen måte enn i ME-tåka. Jeg håper det er en positiv ting.
Nå har jeg veldig lyst til å åpne opp for miraklene i livet. For det minst ventede og dypest røde.
En annen ting jeg har lyst å gjøre noe med i året som kommer, er å bli mer aktiv i kommentarfeltene. Jeg må bare beklage at jeg ikke har vært den ivrigste der. Alle DarLinkene skal vite at det dere skriver om blir satt stor pris på, og jeg gleder meg til å høre hva dere har å fortelle fremover.
PeACe&Love til dere alle sammen. Keep passing the open windows!
Abonner på:
Innlegg (Atom)