Ingen dager er like. Det tenker jeg ofte på. Og at tiden egentlig ikke eksisterer før den har passert. Jeg forsøker å notere min egen tid ned så det blir en mening med det hele.
Så var et år gått siden undertegnede ble innbygger i Bloggopolis. Det har vært et lærerikt år, og jeg har blitt "kjent" med mange flotte mennesker jeg kanskje aldri hadde vært så heldig å treffe i det virkelige livet. Jeg har fått innsyn i andres tanker, meninger og tilværelser. Det har vært både berikende og spennende.
I desember 2005 hadde jeg såvidt stablet meg på bena etter lengre tids sykdom. Hodet mitt var ganske tåkete, og jeg følte behov for å få orden på tankene mine - og å kick-starte skriveferdighetene som hadde ligget brakk hele den tiden. Naturligvis kunne jeg ha skrevet for meg selv, men jeg opprettet en blogg på den store verdensveven i stedet. For å være ærlig trodde jeg ingen ville finne meg her.
Det skal innrømmes at jeg ikke forstod helt hvordan det hele fungerte. Jeg noterte meg at mange kjente hverandre, men jeg skjønte ikke helt hvordan. Det tok ganske lang tid med smuglesing i andres blogger før jeg deltok i kommentarfeltet. Og når jeg først gjorde det, var det på en måte jeg i ettertid har lært at ikke er helt comme il faux; - med en kort kommentar som "Jaggu" eller noe sånt. Tilgi meg - jeg visste ikke hva jeg gjorde :-) Men sånn gikk det hvertfall til at noen fant meg, og det er jeg glad for. Jeg ble på et vis inkludert i det gode selskap.
Sexy Sadie var den første til å "adoptere" meg. Takk Sadie, for alle fine tanker du har delt med meg i året som gikk. Og takk til alle dere andre som byr på dere selv og som gjør dagene lysere, mer inspirerende og mindre ensomme.
Ett år har gått, og jeg har fremdeles ikke kommet helt i bane. Men jeg er på vei. Og jeg gleder meg til å følge medbloggere inn i det nye året. Måtte det bli et fantastisk, feiende flott et for oss alle sammen!
Peace&Love
I never said I want to be alone. I only said I want to be left alone. There is a whole world of difference -Greta Garbo-
Jah, har du tenkt å gå rundt i batikkgevanter med treperler og klemme trær og sånn da eller?" Jeg hadde nettopp fortalt onkel Dima om min masterplan. Dima er en sånn skikkelig tørrvittig, besservissende jævel. Alt dette pratet om fotsoner, chakraer og chí hadde satt ham skikkelig på alerten.
Dima får meg alltid til å le. Særlig av meg selv. Og da særlig meg selv i dramadronningmodus. Han satt med ryggen mot vinduet og ettermiddagssolen slik at håret som alltid stritter elektrisk ut til alle kanter så ut som en gnistrende, surrealistisk glorie. Og jeg tenkte at hvis jeg kunne male så skulle jeg malt ham sånn. På et gedigent lerret. Og henge bildet opp et sted hvor alle kunne se det.
Det er bare dét at man kan ikke male mennesker som gnistrer og lyser og brenner. Det finnes ingen maling, ingen teknikk i verden som kan yte dem rettferdighet. Som foreksempel i de få øyeblikkene da Dima plutselig blir veldig alvorlig og øynene blir to nyanser mørkere og hele ansiktet jevner seg ut. Det er et veldig troverdig ansikt.
"Vet du hva, jenta mi? Hvis du virkelig, virkelig tror på det, så blir det som du har tenkt"
Ganske ambisiøst å legge et slikt krafttak av en snuoperasjon til den tiden av året da jeg er på mitt aller svakeste tenkte jeg i mitt stille sinn mellom lyseksplosjoner på netthinna og eksosgassene flytende inn gjennom såre bihuler via vifteanlegget der jeg lå i baksetet på Mamacitas SUV mens vi sneglet oss gjennom Vålerengatunnelen på vei til julekitchpynthelvetet akkompagnert av enten Dionne Warwick eller Sølvguttene eller begge deler på en gang. Og matosen. Den sitter som limt fast inne i nesegangene selv et døgn etter jeg kom hjem til mitt eget relativt luktefrie hjem. Jeg er sliten, jeg har feber, det verker i hele meg og det føles som jeg aldri skal klare å komme meg opp i knestående igjen. Men det skal jeg. Nå er julehelvetet over. Nå er vi så langt ute i året at det ikke er noe igjen å feire. Bare tanken på at det er et helt år til neste gang, gjør at pusten flyter litt friere.
Nå begynner det. Nå er jeg klar. Nå kan lyset komme.
I dag snur solen. I tillegg skal altså verdensfred oppnås. (Kl. 16 presis til info for dere det blir noe på. Ta en ekstraomgang for meg). Også har jeg bestemt at i dag er dagen da formkurven min skal snu. Under samme teori som orgasmehippiene, har jeg bestemt meg for å fokusere på all positive energi som kan oppdrives og ha en ukuelig tro på tankens kraft.
Det er få ting jeg har et direkte hat-forhold til, men førjulstiden, jul og romjul kaster meg vanligvis inn en tilstand midt i mellom kronisk PMS og total meltdown. Jeg har ikke beskyttelse mot all stressingen rundt om. Det går rett inn i pannebrasken og kortslutter hjernen. Jeg blir hudløs og sippete.
I går tok jeg meg selv i å gråte fordi programmet Gyldne Tider hadde en kavalkade med gamle 80-tallshelter akkompagnert av We are the world. (Jah - ikke spør hvorfor. Jeg har egentlig ikke noe sentimentalt forhold hverken til Duane Loken eller 80-tallet forøvrig) I dag leste jeg en bloggpost som gjorde meg kjempeglad og måtte sippe litt, så skrudde jeg på radioen, hørte to strofer av Hallelujah før tårene begynte å renne fordi det var så vakkert.
Jeg er ikke helt god tror jeg. De siste dagene har jeg tenkt så kraftig på at jeg må klare å snu at jeg liksom er inne i en slags renselsesprosess. Slusene er vidåpne. Ut med gruffet, inn med energien og lyset!
En Blink-nabo sa så fint (fritt etter hukommelsen):
Vintersolverv er en merkedag vi bør feire. I min verden er det solen og ikke gud som gir liv.
I riktig gamle dager feiret man Saturnalia på denne tiden. De gamle romere brukte fasen til å varte opp slavene sine, fordi guden Saturn sies å ha hersket i den Gyldne tidsalderen da ingen klasseskiller eksisterte.
Et par i California oppfordrer mennesker over hele verden til å delta i en felles global orgasme for verdensfred. Den kollektive ekstasen, som skal finne sted i morgen, vil forandre energifeltet rundt jorda og bidra til fred.
Jupps - helt seriøst. Noter datoen: 22. desember 2006...
Jeg stresser noe inni hampen for å finne metoder til å slappe av. Fordi jeg ikke klarer det helt av meg selv, har jeg måtte ty til ymse teknikker med skiftende hell.
Yoga kjenner jeg godt fra før. Yoga kan man godt bedrive uten å sette seg inn i noen som helst trosretning eller filosofi. Strekk, pust og bøy, hils solen og strekk deg som katten i organiserte, langsomme bevegelser. Det er slett ikke så komplisert som det kan se ut. Men yoga funker ikke så godt alltid, så da må jeg finne på andre ting.
Jeg forsøkte først med kreativ visualisering. En metodisk forestillingsteknikk som spinner rundt hinduistiske og buddhistiske tanker om tidligere og kommende liv. Det funka dårlig. Av den enkle grunn at jeg ikke tror på hverken tidligere eller kommende liv.
Men: - her må det innrømmes at jeg har et litt romantisk forhold til østens filosofier. De har akkurat den dosen av vidunderlig mystikk og magi jeg behøver for å overleve den traurige realiteten. For eksempel sier buddhistene at om du møter Buddha på din vei, så drep ham. Med det mener de at tilværelsen skal være et mysterium, og at de som påstår å ha løst gåtene alltid tar feil.
I følge zenbuddhismen er egoet vårt den totale summen av alle våre opplevelser og kunnskaper. Det er noe vi behøver for å kunne uttrykke oss og reflektere over ting. Slik det er nå, er egoet snarere et fengsel enn en ressurs. Gjennom å bli ett med Jeg'et (gjennom opplysning) ser vi forbi egoet vårt. Vi utsletter det ikke, men kan bruke det uten å begrenses av det.
Dharma (buddhismens lære) beskriver livets egentlige lidelser som grådighet, begjær, hat og uvilje. Disse lidelsene springer ut fra uvitehet. Å få innsikt er den eneste måten å bli fridd fra lidelsen.
Man kan naturligvis ta den vestlige, GenX-ironiske innstillingen til dette og si at hva er vitsen med selvinnsikt når man bare blir deprimert av det? Det er et godt poeng. Livet er lettere å leve om man distanserer seg fra det. Når man er akkurat sånn passe tilstedeværende at man tåler tilværelsen. Men da blir man også lett sånn passe ufordragelig narsissistisk at det før eller siden vil hoppe opp og bite en i nesa.
Østens prinsipp om karma lærer oss at ethvert ord og enhver handling er et frø som vokser og bærer frukter. Frøet er ikke begynnelsen på selve handlingen, det er tanken bak handlingen. Så hvis tanken (frøet) er etisk sunn, uselvisk og ekte, vil vi få en bedre tilværelse og et lykkeligere, mer spirituelt liv. (Note to self:. Få tak i My Name is Earl=lettere og morsommere, om kanskje ikke så mye mer spirituelt liv) Altså - sagt på en vestlig måte: som vi sår, skal vi høste. Vennlighet smiler tilbake til den som gir.
Vår livsinnsikt er de store linjene tilværelsen vår følger og som gir livet en slags form. Vi kan ganske enkelt si at vi søker lykke, selv om ordet egentlig ikke har betydning før vi ser hvordan lykke manifisterer seg for oss. Men så sier en eller annen zen-luring at "Lykke er fraværet av streben etter lykke", og da er jeg tilbake til hensiktens paradoks. Hvordan slutter man å streve etter lykken?!
Akk, ja...
Om jeg fant en måte å slappe av på? Nei, ikke egentlig. Men jeg fikk i hvertfall en masse å filosofere over, og plutselig har hele dagen løpt av sted. Funker det også.
Esquil har skrevet en veldig modig post om hvordan han havnet i psykosekken før han ble korrekt diagnostisert med ME. I hans tilfelle ble sykdommen utløst rett etter eksamen og forverret av en vaksine.
For min del skjedde det etter en operasjon som gikk fryktelig galt i 2004. Kort fortalt fikk jeg massive indre blødninger som igjen førte til infeksjon. Dette ble behandlet på sykehuset. Det var først da sårene begynte å gro og musklene var i ferd med å lege seg jeg virkelig ble syk. Altså, da jeg så smått begynte å trene og jobbe litt, gikk det gradvis nedover med allmenntilstanden min. Legen mente symptomene var et tegn på den traumatiske hendelsen jeg hadde vært i gjennom, og sa det var viktig at jeg presset meg selv til å leve så normalt som mulig.
Flink pike som jeg er gjorde jeg nettopp det. Og ble sykere og sykere. Til slutt lå jeg rett ut og bare ristet. Jeg fikk ikke sove (selvom jeg svimte av innimellom), jeg fikk ikke i meg mat, den minste lyd var som skarpe klør mot hjernebarken. Lys og lukter var uutholdelig. Jeg kom meg ikke til lege, for jeg besvimte hver gang jeg forsøkte å reise meg. Til slutt ringte jeg legevakten. Legen kom, tok puls og temp, og erklærte at jeg hadde panikkanfall.
Selv om jeg syntes det var veldig rart at man kunne ha panikkanfall i over en uke i strekk, protesterte jeg ikke. Kroppen og psyken fungerer på de underligste vis, og når du ikke har sovet eller spist på en uke føler du deg uansett litt gal. Og veldig redd. Det tror jeg alle kan sette seg inn i.
Jeg husker ikke så mye av det neste halve året, men på ett eller annet vis må jeg ha klart å komme meg opp i knestående og bli såpass klar i hodet at jeg innså at dette var mer enn "bare angst".
Først sommeren 2005 ble det spekulert i om problemene mine kunne skyldes infeksjonen og ikke hendelsen i seg selv. Jeg husker ikke hvem som kom på det, men det var hvertfall ikke fastlegen min som fremdeles mente jeg hadde en hysterisk reaksjon. Hvordan det nå var ble jeg utredet utover høsten og vinteren og diagnostisert med myalgisk encefalopati.
Jeg forstår av andres historier om ME at jeg er heldig som fikk diagnosen relativt "raskt". Den senere tiden har det vært mye informasjon om ME i mediene, og man har begynt å fundere på hvorfor noen mennesker rammes. Det kan synes som om ME rammer mennesker som tidligere har levd med et ganske høyt aktivitetsnivå. Så utløses den ved en vaksine, infeksjon, ulykke eller en annen stor fysisk påkjenning. Dette er gjenkjennbart for meg. Og sånn sett har ME kanskje både en psykisk og fysisk forklaring. Det gjelder jo også andre somatiske sykdommer som f.eks. magesår og hjerteinfarkt.
Man kan ha så mange jern i ilden at den slokner. Psyke og soma fungerer sammen. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det vil det ene påvirke det andre. Men det er viktig å få konstatert hva som er grunnproblemet. Ved en psykisk lidelse er det essensielt å presse seg til å gjøre ting man egentlig ikke orker. Ved ME er det motsatt. Den kan bare hviles bedre. Alle forsøk på å forsere grenser fører til forverring av sykdommen. Det var først da jeg forkastet legenes psykiske forklaringsmodell og forholdt meg til ME-prinsippene om hvile og aktivitetsavpasning jeg begynte å bli bedre.
Jeg har en lang vei å gå, og jeg har mye å finne ut av. Dette er en reise jeg ikke var forberedt på å ta, og jeg vet at feil veivalg kan bli et spørsmål om å være eller ikke være. Det er litt skummelt.
Forble psyken min totalt upåvirket av dette, var jeg heller ikke noe særlig til menneske. Tror jeg...
Jeg gjør mine daglige mantra og tenker at i dag er det én dag mindre til alt skal bli bedre. I dag er det 833 dager siden livet, og enda flere dager siden tiden hadde verdi og en viss ro over seg. Siden urviseren gled jevnt og trutt over blanke flater.
Når sant skal sies er jeg ikke så rent lite imponert over meg selv. 833 dager fanget i mitt eget hjem - i min egen kropp, i mitt surrete hode. Hvit støy. Og jeg har fremdeles ikke bikka over. Eller kanskje har jeg det, bare at jeg vet det ikke selv. Kanskje gjør jeg de underligste ting uten å legge merke til det.
Tenk om et tre falt i skogen uten at noen var klar over det.
Tenk om hjertet plutselig slutter å slå, tenk om jeg ikke får puste mer og kveles til døde, tenk om jeg faller nå og ingen finner meg før det er for sent? Tenk om...
833 dager, 19992 timer, 1199520 minutter. Tikk-takk, det er uret på venstre side som fremdeles går. Neste minutt, neste time, neste dag...
I den tikkende stillheten er jeg som en urmaker, immun mot tiden. Jeg lever om høsten, i barneskolen, med etterbliven sommersol og plutselig ro mellom pultene, eller om våren før forelskelser og grønne bølger. Jeg griper ikke etter ord og hiver meg hodestups i en ønskebrønn med alle årets dager. Da hvisker du tre ønsker inn i min talehøyde. Og selv om jeg har hørt dem før, går de i oppfyllelse for første gang, jeg sier hver setning som om den var min siste mens hjertet slår i svime, og tiden, den går over all forstand
Ei venninne har en bror som lider av schizofreni. Han har vært på institusjon i flere år og blir ikke bedre. Pasientene går stort sett rundt på tomgang og lever på piller, junkfood, kaffe og røyk. Det blir ikke gjort nevneverdige forsøk på å aktivisere dem eller på å få dem bedre ved hjelp av sunt kosthold. (dette til tross for at nyere forskning viser at høye doser omega 3 fettsyrer kan helbrede psykiatriske lidelser). I psykiatriens øyne blir psykiske lidelser stort sett tillagt en biokjemisk forklaring. Følgelig må de medisineres. Men hva så når folk allikevel ikke blir bedre?
Det meste av av psykiske lidelser har sosiale forklaringer, og kan i liten monn kureres med medisiner, sier han til Klassekampen.
Den gjeldende oppfatningen er at psykiske lidelser er skader i hjernen som bør medisineres. Etterhvert har det imidlertid gått opp for meg at genene spiller en svært liten rolle når det gjelder psykiske lidelser. Jeg har måttet revurdere mye av det jeg fikk presentert som "vitenskapelige sannheter" i løpet av utdannelsen min. Han fortsetter med at arvelige egenskaper kan ha litt å si, men at det først og fremst avhenger av livsstil, kosthold og hva personen har blitt utsatt for.
Ross mener at det generelt er altfor mye medikamentbruk innen psykiatrien. Mye skyldes en svært mektig farmakologisk industri, men en del av forklaringen ligger hos psykiaterene som også vil være "ordentlige leger".
Kjemisk ubalanse i hjernen er et begrep som tiltaler forskere innen nevrologi. Spesielt psykiatere, som lenge har lidd mindreverdighetskompleks ovenfor sine legekollegaer og blitt ansett som en slags avanserte sosialarbeidere, har omfavnet begrepet. De rettferdiggjør medisinering av psykiske lidelser på samme måte som medisinering av høyt blodtrykk. “Se, vi er også vitenskapsmenn!” Prof. Edward Shorter
Ross er svært kritisk til tradisjonelle måter å stille diagnoser på. Diagnostisering er like mye et spørsmål om ideologi. Det at en person hører stemmer er f.eks. ikke et tegn på psykisk sykdom. Undersøkelser har vist at syv prosent av befolkningen hører stemmer nokså regelmessig. Man kan ikke legge vekt på stemmene, man må se på forholdene rundt. Tradisjonelt sett blir det i den vestlige verden gitt medisin for å døyve disse stemmene. Mitt syn er at stemmene gir informasjon som er viktig for terapien. Den kan være en overgrepshistorie som ligger bak, eller det kan være noe annet. Blir stemmene dempet med medisin, blir det vanskeligere å finne frem til hva pasienten har vært utsatt for. Og blir stemmene borte, er det ikke nødvendigvis et tegn på at pasienten har blitt friskere.
Klassekampen spør Colin Ross om han tror det vil være mulig å redusere den omfattende bruken av psykofarmaka. Teoretisk er det fullt mulig, men ikke politisk sett. Det henger sammen med de store pengene som ligger i dette feltet samt at medisinbruk gir folk et tilbud om raske løsninger. I USA er det vanlig med reklame for antidepressiva på tv. Å få stoppet det vil kreve et solid stykke arbeid.
Forskningsrådet flesker til igjen og erklærer at Fastlegeordningen en suksess! Pasienter setter pris på kontinuiteten og behandlingen de får. Fastlegereformen har vært en suksess, er konklusjonen på Norges forskningsråds evaluering.
Samtidig kan vi lese at stadig flere nordmenn bytter fastlege. Etter at det ble mulig å bruke internett til å foreta slike bytter har 160.000 benyttet muligheten.
Det er bare toppen av isfjellet. Ved nærmere ettersyn viser det seg at de 160.000 bare er dem foretatt på NAVs nettsider. Ifølge NRK har så mange som 500.000 nordmenn det siste året byttet fastlege fordi de har vært misfornøyd med den legen de har hatt. I undersøkelsen som NRK presenterte viser det seg også at pasientene må vente to til tre uker før de får time hos legen.
Suksess?
Noen må være så vennlig å forklare meg hva som er så mye bedre med fastlegeordningen nå enn hvordan tingene fungerte før? Alle har vel hatt tilgang til en lege de kunne være fornøyd med? Og hvis ikke, var det jo bare å bytte, ikke sant? Med fastlegeordningen har du bare to anledninger til å bytte, og er du riktig uheldig blir du sittende med skjegget i postkassa til en komplett inkompetent dust.
Målsettingen med fastlegeordningen var og er å gi et bedre helsetjenestetilbud til pasienten. Intensjonen var og er å samle det faglige ansvar for den enkelte pasient hos en instans med kompetanse til å koordinere de faglige utfordringene. Når så mange mennesker bytter fastlege, er det mest sannsynlig et tegn på at hverken målsetting eller intensjoner er innfridd. (when it walks like a dog, smells like a dog, etc.)
Riksrevisjonen sier er at allmennlegetjenesten nå koster mer enn før fastlegeordningen ble innført. Det kan synes som om ordningen først og fremst er en suksess for legene. Undersøkelser viser at de fleste leger er fornøyd med fastlegeordningen. Mest fornøyd er de med lengst lister.
Ikke før har de verste tumultene rundt Muhammed-karikaturene lagt seg, før en prestefrue fra Selbu anmelder Mads Eriksen for blasfemi på grunn av en stripe der Jesus bedriver reklame.
Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror faktisk Jesus ville ment at disse stripene er kjempefestlige....
Åj. Jeg falt visst litt ut av bloggsfæren en stund. Det var ikke bare bloggsfæren jeg falt ut av forøvrig. Men det er en helt annen historie.
Inne i hodet mitt er det en masse ting som vil ut i hendene og ned på tastaturet. De har virret seg sammen til en stor blåknute, og det kan se ut til at det vil ta litt tid å få løsnet på den.
En av grunnene til det er at jeg har måttet bruke ufattelig mye energi jeg strengt tatt ikke har på å forholde meg til folk jeg strengt tatt ikke har lyst til å forholde meg til, og som tilsynelatende ikke vil forholde seg til meg heller. Jeg har ikke så veldig lyst til å gå mer inn på det. Annet enn at det norske helsevesenet suger big time. Og norske leger er generelt en gjeng arrogante, ignorante slubberter med sosiopatiske trekk. Bare sånn at du vet det om du skulle komme til å bli skikkelig syk. (Bank i bordet, altså)
Jeg vurderer å flytte utenlands igjen. Det norske helsevesenet er i ferd med å ta knekken på meg. Det er en av grunnene til at jeg blir kjempeirritert på tv-reklamen til Europeiske forsikring der de gjør narr av utenlandske sykehus.
Jeg har vært reiseleder og fulgt minst et hundretall gjester på sykehus rundt om i Europa. Der har de blitt behandlet som konger og dronninger og fått den aller beste omsorg.
Egentlig tror jeg filmene til Europeiske er blitt spilt inn i Norge. Etter egen erfaring ville jeg tippe Ullevål sykehus eller legesenteret Din Lege AS. Der har de samlet alle landets gretne gubber under ett tak. De får dr. House til å fremstå som den mannlige ekvivalenten til Moder Teresa.
Årene mellom da og nå er forsvunnet. Jeg er tilbake på et annet sted, i en annen tid. Ved Middelhavets turkisblå kyst. Tilbake til en natt da det tunge mørket holdt meg og omgivelsene fanget i sitt mørkeblå drømmeteppe.
Huset jeg bodde i tilhørte en gammel enke. Vi snakket ikke samme språk, men forstod hverandre som sjelesøstre. Vi var begge fyllt av savn. Fru Çakim kunne sitte og stirre utover horisonten som om hun ventet på noen. Eller som om hun ventet at ungdommen, livet og kjærligheten skulle vende tilbake til henne. Tålmodig og i timesvis holdt hun havets ende fanget i det mørke blikket. Jeg forstod hennes lengsel som hun forstod min.
Det lille blå værelset mitt hadde en balkong med utsikt mot havnen og havgapet. Luften var alltid fyllt med dufter av mimosa og salt sjø. Noen ganger sendte innlandsbrisen disse duftene inn i rommet mitt. Fyllte sjelen, hjertet og drømmene mine med løfter om en bedre, fredeligere verden.
Denne natten satt jeg naken på de kjølige keramikkflisene, stirret utover havet og lot meg flyte med. Jeg sugde inn lyder og lukter som ga meg nytt liv. Dette var min skitne sjels katharsis.
Jeg satt sånn lenge og bare var til.
Plutselig merket jeg de første tegnene på dagens ankomst. Fuglene sang solen frem. Det ble et glitrende liv i den før så rolige havoverflaten. Blikket mitt fulgte de glitrende edelstene opp mot olivenåsen. Der, over Akvariebukten dukket solen opp, flere tusen ganger større og mektigere enn jorden selv. Den farget alt flammende rødt med sin voldsomme kraft. Husene, trærne, havet. Kaotiske penselstrøk drev dagen frem.
Som solen steg over åsen, ble klarere og mer intens, forstod jeg viktigheten av det jeg så. Der, på himmelen over havet, ble alle levende skapningers energi gjenspeilet. Der ble all lidenskap og magi stilt til skue så jeg måtte erkjenne den. Universets krefter og mysterier vil til evig tid overmanne menneskeheten. Vil alltid være mektigere enn noe annet, bestemme tid for liv og død, seier og tap, kjærlighet og hat, krig og fred.
Jeg var bare en brikke i det store spillet, og jeg måtte alltid huske å leve her og nå som det ikke fantes en morgendag.
Fars- og morsdager er slike dager som gir mening. Vi burde hatt flere sånne dager da vi gjør ekstra krus på en vi er glad i. Servere frokost på sengen, lage tegninger til og gjør tjenester for. Vennedag, tantedag, kusinedag, nabodag, nevødag, etc.
I dag er det pappaenes dag, og jeg hever min skål til alle fine pappaers ære. Spesielt min egen som dessverre ikke er her lengre. Min pappa lot sjelden en anledning for å feire gå til spille. Og jeg fikk være med.
Hvem er det egentlig som har bestemt at man ikke skal bedrive metafor? Jeg er et skapende menneske, følgelig snakker jeg bedre i bilder enn i klartekst. Vel, - jeg kan snakke i klartekst også, og da vil kortversjonen av denne blogposten bli omtrent slik: Jul suger big time. Føkkingsjævlakukjul!
Noen spør hvorfor andre mennesker jazzer seg opp over julemarsipan, julepynt og julemusikk rundt om allerede i oktober. Hvorfor kan de ikke bare overse hele julejippoet? Jeeeez.
Jeg kan godt fortelle hvorfor. Jul blir altfor vanskelig. For noen av oss svir alt som har med julen å gjøre noe så inni hampen grønnjævlig. Julen er tyven du forsøker å få fengslet hvert år, men som like ofte blir frifunnet på grunn av teknikaliteter. Julen er den som står og geiper til deg fordi du er den stygge andungen - høy, lys og rar i en flokk av små, mørke, jordnære folk. Som forteller deg hvor langtuttihttiheita utenfor du er, og du kan bare stå der ute i kulda med svovelstikkene dine, mens vi andre koser oss med varmen og tilhørigheten der inne. Og det kan man saktens gjøre julaften, og føkkings første og andre dag, men ikke fra oktober til langt uti januar neste år. Det er man ikke varmt nok kledd til.
Jul er ekkelt. Hold kitchen Deres for Dem selv!
Jeg våkner i en uro. De andre er oppe for lengst. Og jeg vet at jeg hater denne dagen. Forventningene. Og jeg klarer ikke å glede meg. Det er julaften. Eller syttende mai. Sankthans. Bursdag. Noens dag. En dag utenom det vanlige. Jeg er syv år. Ti. Femogtyve. Førti. Det er så stille. Uvanlig stille. Jeg liker det ikke. Gleder meg til det er over. Til alt er over.Til vi er så langt inne i det nye året at det ikke er noe igjen å feire... Arne Berggren - "En intens motvilje mot allsang"
Han sier han er lei av det hele. At han ikke tror på noe lengre. At han har mistet evnen til å elske. Han er så inn til beinet trøtt. Been there, done that. Kanskje er det ikke mer han har lyst til å se eller gjøre. Han er sliten i øynene av alle visjoner. Sliten i kroppen av all dansingen. Sliten i hjertet av alle brutte illusjoner.
På bildet øverst i hjørnet av MSN-vinduet kan jeg ane hvordan livet har fart med ham. Tatoveringen på høyre arm har falmet. En delfin, en havfrue og bølger. Et fint nett av rynker rundt de fremdeles gnistrende øynene (kanskje er det bare lyssettingen) og en dyp nyve mellom dem. Skjeggstubbene er spettet av hvitt. Og han er så uendelig trøtt. Lenge før fylte 40 er han utlevd. Sånn kan det gå når man lever for mye på for kort tid.
Den gangen for lenge siden trodde vi at ungdomstiden skulle vare evig. Det føltes sånn i det minste. Vi var uovervinnelige. Verden for våre føtter. Drømmere, helter, compadres.
Catching the spirits of new destinations. Travelling from coast to coast, leaving everything behind you. Dreams are on the road. Lets try to find them. Together.
Det er mange år og utallige kilometer optiske kabler mellom oss, allikevel kan jeg føle smerten hans. En gang kjente jeg ham bedre enn meg selv. En gang var hans glede min og min hans. Det er en livstid siden.
(Det jeg nå forteller vil sannsynligvis få den mest banale kiosk-roman til å virke som en hverdagshistorie. Det er litt flaut. Bær over med meg. Jeg vet ingen annen måte å fortelle det på)
Vi hadde såvidt truffet hverandre, vilt og hemningsløst. Jeg skulle videre til New York. Han til Mallorca. Året etter skulle vi jobbe sammen i Tyrkia.
Jeg kom til Bodrum en uke før ham. De andre skandinaviske guidene var allerede på plass og hadde blitt kjent. En uke var normalt den tiden det tok å bli kjent med sin nye "familie". Når omgangskretsen skifter så ofte og brått, er det best å utnytte tiden. De tok mot meg med åpne armer, men jeg var ikke så veldig gira på å sosialisere. Året i NY hadde vært ganske slitsomt, og jeg ville hvile før sesongen startet. Andre kvelden i Bodrum ga de seg ikke. Peter, Idil og Soile var på meg hele dagen. Jeg måtte bli med til den kule baren de hadde funnet nede ved marinaen. Jeg ble motvillig med. Kanskje ville ventetiden virke kortere.
Baren var kul, ingen tvil om det. Man gikk inn fra et smug som var overhengt med villvin, forbi en lang bardisk og ut på baksiden der det var en flott platting ut mot havet. Bølgene slo mot rullestener nedenfor terrassen. Opp til venstre lyste det mykt og mystisk fra middelalderborgen, ut i horisonten kunne man skimte Kos.
De andre hadde rukket å bli kjent med en drøss av stamgjestene, og introduserte meg. Jeg ble mottatt med omfavnelser og latter. Sånn var det den tiden. Sterke bånd ble knyttet i en fei. Alle var vid åpne og inkluderende. Slikt endrer seg når man blir voksen. Hvorfor gjør det dét? Anyway. DJ'en spilte listepop på full guffe. Året var 1989. Det var Milli Vanilli, New Kids on the Block, Eurytmics, Fine Young Cannibals, Bon Jovi og Roxette. Vi drakk oss beautifulle på raki (yak, forresten) og danset løs som man bare gjorde på 80-tallet.
Vi holdt det gående en stund. De andre var litt stressa og fløy stadig ut mot utgangsdøren, snakket med DJ'en, med bartenderen, smilte til meg, hvisket seg imellom. Utover kvelden ble den støyende musikken skrudd ned, lysene dempet. Sam Browns Stop ebbet ut. Fra høytalerne sev Etta James' At last. Peter, Idil og Soile så spent på meg og vendte seg mot baren. Og der sto han. Rank, mørk, smilende. Omgitt av den energien som fra første stund hadde tatt pusten fra meg. Også denne gangen. Jeg skjønner fremdeles ikke hvordan et menneske kan føle noe så intenst og ikke ta sin død av det.
Kanskje døde jeg litt hver gang den følelsen kom over meg i de neste seks årene. Kanskje gjorde han det også. Den var konstant veldig lenge. Slites hjerter ned på den måten? Kanskje er det grunnen, eller i det minste en av grunnene, til at vi begge har blitt litt forspist på livet. Han er verre stilt enn meg. Jeg hører det på ham. Han vil ikke ha mer av livet - og det holder han ikke ut.
“The pleasures of love are pains that become desirable, where sweetness and torment blend, and so love is voluntary insanity, infernal paradise, and celestial hell - in short, harmony of opposite yearnings, sorrowful laughter, and soft diamond.” The Island of the Day Before, Umberto Eco
De av mine tidligere reisekamerater jeg fremdeles har kontakt med, har snev av denne livstrettheten over seg. Men noen har taklet overgangen bra. Noen er på vei, andre er i mål.
Å yte litt ekstra service skal nok betale seg etterhvert. Jeg er en samvittighetsfull skattebetaler. I tillegg er jeg motivert, høflig, tidvis morsom, relativt stillegående omgjengelig og renslig.
For tiden er jeg 30% arbeidsaktiv. Trygdekontoret etterlyser tiltak som kan få meg tilbake i full jobb. Jeg har foreslått en rekke alternativer, men ingen av dem ble innvilget. De har foreslått noen alternativer selv også. De ble heller ikke innvilget.
Det er ingen som ønsker meg tilbake i full jobb mer enn meg. Jeg en av de heldige som har en jobb som er utrolig morsom. Selvom det ikke var slik at jeg trengte penger til hus og mat og andre trivialiteter hadde jeg sikkert sittet og hygget meg med å designe ting uansett. Jeg er et arbeidsjern. Har alltid vært, vil alltid være. Arbeidsgivers interesse av å få meg snarlig tilbake i arbeid er stor. Jeg er selvstendig næringsdrivende. Det er altså jeg som taper på det hvis kundene forsvinner. Det er mitt rennomme som rammes om jeg ikke klarer å levere.
Egentlig er det ikke så mye som skal til for å få meg opp om morran tror jeg. Kanskje man bare kan leie inn en matmor/-far som kan fôre meg opp og pusle litt for meg en stund? Eller sende meg til seters for å gjøre meg fet. Det må da være noen av slektingene til alle disse Senterpartistene som kunne korttidsadoptere ei skranten byfrøken?
Anbud kan sendes til Rockette, Utskytningsrampen, Oslo.
På forhånd takk
Trivia om menneskekroppen
• Lyden som presses ut av lungen når du hoster,kan komme opp i 96km/t. Et nys er mye raskere og kan komme opp i hele 160km/t. Det er også umulig å holde øynene åpne når du nyser. Øynene lukkes som resultat av en refleks forårsaket av vibrasjoner. • Et gjennomsnittsmenneske drikker over 60.000 liter vann i løpet av livet. Og går på do seks ganger om dagen. • Av alle typer hår er det skjegg som gror raskest. • Alle mennesker mister 600 000 hudpartikler hver eneste time. Dette er veldig små partikkeler og i løpet av et år blir ca. 680 gram hud eller 48kg i løpet av 70 år. • Det største cellen i kroppen er eggcelle.Den minste er sædcelle. En eggcelle veier 175 000 ganger mer enn sædcellen. • Når man slikker på et frimerke forbrenner man 0,1 kalori. Det betyr at man må slikke 5134 frimerker for å forbrenne en Big Mac. • Fingernegler vokser fire ganger så fort som tåneglen. • Neglene fortsetter å vokse en stund etter man er død. • Nyfødte babyer har 300 knokler, mens voksne har 206. Brekker du lårhalsen har du 207. • I løpet av livet produserer et gjennomsnittsmenneske over 23 000 liter spytt. • I gjennomsnitt finnes det nesten 5 millioner bakterier på hver kvadratcentimenter av kroppen. • Dersom du er stengt inni i et helt tett rom, så ville du dø av karbondioksid-forgiftning før oksygenen tar slutt. • Kroppens største indre organ er tykktarmen. Helt utstrekt er den over 6 meter lang. • Hjernen har ca. 100 000 000 000 hjerneceller, og 1 000 000 000 000 sammenbindinger mellom hverandre. • Med 400 millioner sædceller pr. skudd, kan en mann i teorien fordoble jordens befolkning med 16 skudd.
Jeg våkner alltid veldig tidlig. Det vil si, jeg har våknet før klokken fire nesten hver morgen de to siste årene. Før det var jeg notorisk b-menneske.
Noen ganger tenker jeg at sjelen min er på ferie i en helt annen tidssone. Det er godt å drømme innimellom. Om fjerne strøk og brede horisonter. Om uvante lukter og fengende rytmer. Om fine mennesker jeg har truffet, og de jeg kan komme til å treffe. Andre ganger, som i dag da jeg var vitne til at svarte natten skiftet over til et sprakende rosa flammehav, tenkte jeg at jeg er nødt til å våkne så tidlig og bivåne dette for å bli minnet om hvor vakkert alt kan være.
Alt tatt i betraktning føler jeg meg privilegert. Å gå fra den tilværelsen jeg har hatt til den jeg har nå kan kanskje synes som et uoverkommelig sprang. Men på den annen side har jeg levd et så rikt liv at mange av drømmene mine allerede er innfridd. Ting kunne vært verre.
Det slår meg ofte når jeg snakker med mennesker som lever et såkalt aktivt liv. De haster fra det ene til det andre uten å legge merke til mellomstasjonene. Sett i retrospektiv, er det nettopp der det interessante finnes. Livet er ikke bare start, løp og i mål. Det er det i mellom som teller.
Jeg velger å se på denne fasen av livet mitt som en bunkringshavn. Der jeg kan sette meg ned i fred og sortere inntrykkene fra reisen så langt. Når det er gjort skal jeg planlegge reisen videre. Forhåpentlig er det ikke så altfor lenge til neste skip seiler.
Det er med lykka som med ville dyr i skogen: Den blir tillitsfull og nærmer seg leirplassen din når du ikke lenger jager etter den. -Hans Børli-
Sannheten står og banker på døren; 'Gå din vei, jeg leter etter sannheten', sier du. Og så går den sin vei Fra Zen - Kunsten å vedlikeholde en motorsykkel
Akkurat nå vil jeg bare ta fuck+copy+paste x en million og lime inn her, for det er det eneste jeg føler for å skrive. Hvis jeg hører én dust til si at "når en dør lukkes, åpnes det et vindu" eller "for hver mulighet som forsvinner, dukker det opp en ny", eller annet kvasifilosoferende livsbejaende fjas blir jeg voldelig. Føkkings jug. Livet funker ikke alltid sånn.
Jeg blåser egentlig i smerter, utmattelse og ubehag. Det jeg savner mest av alt er å kunne være noe for andre. Jeg er dritt lei meg selv. Så dette må jeg bare få si høyt, selvom det sikkert er selvfølgeligheter for mange:
Ta vare på det du har, på hvert sekund, på dem som betyr noe for deg. Her og nå. Realiser drømmene dine, og støtt andre i deres. Stress ned, pust inn og se under overflaten. Blås i rynker, hengepupper, begynnende måne, ølvom og annet fjas. Det er ikke viktig. Overvinn frykten hvis den står i veien for det livet du ønsker å leve. Du er verdifull. Livet er kostbart. Kikk på Maslovs pyramide og sørg for at din er intakt. Er den ikke det, søk støtte hos noen som kan hjelpe deg å bygge den opp. Grip deretter fatt i noen som trenger hjelp til å fullføre sin, og kjenn hvilken glede det gir deg.
Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad skriver i dag på MOM-siden i Dagsavisen at hun ønsker å styrke tilbudet til ME-pasienter. Her skriver hun blant annet at Dette er en pasientgruppe det ikke har vært tilstrekkelig oppmerksomhet rundt, og som nå skal tas på alvor i helsetjenesten. Innlegget er et tilsvar på Janne Grøttums kronikk ME-syke overlatt til seg selv den 18. oktober. Brustad fortsetter med å fortelle at hun har bedt om en faglig anbefaling fra Sosial- og Helsedirektoratetbasert på rapporten Nasjonalt kunnskapssenter la fram i juni.
Haaaalloooooo, Brustad. Følg med her! ME-foreningen trakk seg fra arbeidet med rapporten fordi den ikke var i samsvar med ME-pasienters behov. Grøttum understreker faktisk dette i kronikken du svarer på:
...Når Kunnskapssenterets rapport dessverre bærer preg av manglende avklaringer og en fortsatt ødeleggende profesjonsstrid, er dette særdeles uheldig på flere måter. For det første kan rapporten bli retningsgivende for hvilken behandling som initieres og i verste fall bidra til feilbehandling. Sengeliggende og pleietrengende ME-pasienter har behov for en helt annen oppfølging enn pasienter som er utbrente eller utmattede som følge av belastningsrelaterte og nevrotiske lidelser.
Forøvrig høres Brustads tiltak lovende ut. Man ønsker å opprette et nasjonalt medisinsk kompetansesenter, utarbeide faglige retningslinjer samt å styrke forskningsinstansen. Målet er å styrke tilbudet til pasienter med ME og bedre kunnskapen hos helsepersonell.
Jeg håper dette vil skje i samarbeid med pasientforeningene. Det er tross alt pasientene som sitter med den reelle kompetansen her.
En dag underveis. Halvveis hjemmefra og halvveis fremme. Jeg hadde ankommet kvelden før, haikende fra Madrid via Granada. Åstedet var en bar med bambusinventar og med tropiske drinker som spesiale. Til tross for det, eller på grunn av (søte drinker har aldri vært min greie), bestilte jeg en Heineken og tente en Fortuna mens jeg ventet på ei jeg bare hadde truffet ved et par anledninger, men som jeg likevel betraktet som sjelevenn. Noen mennesker er slik. Du møter dem, det skjer en eller annen mirakuløs kjemisk reaksjon - og vips, har du truffet en venn for livet. Det er fremdeles slik jeg tenker på henne. Som sjelevenn. Selv om jeg ikke har sett henne på mange år.
Hun var sen. Det gjorde ingen ting. Jeg ble stående å kjenne hvordan jeg var i ferd med å tine. Dypfrosten fra tiden i Norge var i ferd med å slippe taket. I tre samfulle måneder hadde jeg forsøkt å samle livet mitt. Bli voksen og ansvarsfull og bygge en framtid. Jeg fikk det ikke til. Tiden var liksom ikke inne. Så i steden for å denge meg selv for min egen tilkortkommenhet i hver av døgnets timer, valgte jeg å snu nesen en annen vei.
Plutselig gikk strømmen i hele bydelen. Det ble helt mørkt, men det tok bare et par minutter før folk begynte å tenne stearinlys, knakke rytmisk i bordplatene med glass og askebegre. En mann begynte på noen strofer av en gammel folkesang, en kvinne stemte i. I løpet av et halvt minutt var hele området fylt av suggererende, latinske rytmer og mykt, magisk lys. Man kunne høre all latteren og sangen og klapringen som normalt forsvant i tonene fra diskomusikken. Og jeg smeltet helt. Beveget meg til rytmene og lo en befriende latter.
Hun rundet hjørnet mot baren i samme øyeblikk som strømmen kom tilbake. Jeg lo så jeg nesten falt av stolen. Klarte ikke stoppe. Hva i all verden har skjedd, lo hun. Jeg klarte ikke svare, bare hikstet av latter mens jeg brukte askebegerne som kastanjetter.
Noen ganger er livet sånn. Magiske øyeblikk kledd i rød kjole.
I det mellommenneskelige samspillets debatter er det mye å undres over. En av dem er hvordan ting har en tendens til å utarte seg til en "oss-mot-dem"-retorikk. Det være seg om vi diskuterer jødedom kontra islam, kommunisme kontra turbokapitalisme, feminisme kontra machokultur. Og så videre. Muligens skyldes dette debatt-foraenes iboende spissformulerende natur. For det er vel oftest slik at folk flest befinner seg i den gyldne middelsonen?
Den siste tiden har det rådet en ganske opphetet diskusjon om omvendt likestilling rundt om. Lenkene finner du hos Tiqui, debatten hos Iskwew.
Av de vanligste ekstrem-argumentene mot likestilling finner man en litt sutrende holdning fra menn som skulle ønske at ting fremdeles var som på 50-tallet. Der mor ventet nysminket og bollebakende hjemme når far kom sliten hjem fra jobben. De mener at feministene har skylden for alt som er feil i verden. I den andre enden er det noen som mener at menn er voldelige macho-svin som egentlig burde utryddes.
Jeg forstår ingen av disse gruppenes agenda. For når alt kommer til alt er vi først og fremst medmennesker. Vi er avhengig av hverandres gjensidige forståelse og støtte for å ha et godt liv.
De ekstrem-debattantene som mener at likestillingen har gått for langt, kommer gjerne trekkende med usaklige krav som at kvinner også bør avgi verneplikttjeneste. Og at de må kunne tvinges til å føde barn.(!) De mener dessuten at vestlige kvinner er noen egoistiske, kyniske beist, og gifter seg helst med thailandske kvinner fordi de ikke finner en norsk kvinne som dekker deres narsissistiske behov. Jeg mener at de som vil ha en ikke-mælende konemor har et personlig problem med sin egen integritet. Feminismen er ikke deres største fiende, det er deres egen usikkerhet og egoisme som er. Disse mennene ser ikke det individuelle ansvar de har for å tilpasse seg en verden i fremgang.
Likestillingskampen er i utgangspunktet en positiv ting. Det er imidlertid ikke alt ved likestillingen som er like positivt. I stedet for å fokusere på mellommenneskelig likeverd, kan det synes som det i ulike situasjoner har blitt en slags maktkamp mellom kjønnene. Hvem kan være den mest kyniske drittsekken og vinne mest "ære".
Jeg mener at vi må kjempe for er et mindre egosentrisk samfunn. Feminismen springer ikke ut av egoistiske behov. Velferd er ikke et kjønnsbestemt spørsmål. Det er ikke kvinners skyld at det nå kan synes som unge menn blir de kommende taperne.
Det er naturligvis en tankevekker når Alfahunnene braser fram og krever revir.- At både menn og kvinner blir mer stressbelastede, får større psykiske problemer eller andre livsstilsykdommer, drikker mer, er mer utro og så videre. Dette er ikke likestilling, men simultan-selvdestruksjon. Det er noe som skjer ved siden av likestillingskampen, ikke som et resultat av den.
Jeg er kvinne. Men før det er jeg veldig mye annet. Det har jeg som kvinne bosatt i Norge frihet til å være, og det er jeg takknemlig for. Jeg anser meg i tillegg som feminist. Det er det mange av mine mannlige venner som også gjør. De støtter feminismen fordi de ser at noe er skjevt og galt i samfunnet, i yrkeslivet, i kjønnsdebatten. Dette er sterke menn som har fulgt med i timen. De har tatt personlig ansvar i en utvikling de har ønsket velkommen. Dette er mennene som har mest trygghet i seg selv, størst evne til empati og refleksjon. - De virkelig helstøpte mennene. Jeg har på ingen måte noe problem med å være "myk og kvinnelig og støttende" for disse mennene, for de yter så uendelig mye i gjengjeld. Jeg forguder deres mannlighet. Det er mannsgrisene som får meg til å stikke hardsida og klørne fram.
I ekstrem-debattene, som den pågående i Aftenposten, er det mange villspor, og de fører ingensteds hen. Kanskje ligger ikke løsningen i å gjøre kvinner vernepliktige, men å gjøre vernetjenesten frivillig. Kanskje ligger ikke løsningen i å åpne Gutteklubben Grei for unge kvinner, men å vise unge menn at det ligger mye styrke i de såkalte myke verdiene. Blant annet.
De virkelige verdiene ligger ikke i hvor mye makt eller kapital man erverver seg, men hvor mye tid, respekt og kjærlighet man har for hverandre, for verden og for barna.
Det har vært litt stille på denne bloggen i uken som gikk. jeg har vært opptatt med å forsøke og kommunisere med helsemyndigheter. Det er som å stange hodet i veggen. Det er ingen på slike etater som vil snakke med "vanlige folk".
For de uinvidde: Jf. i forrige post, mannen som døde i 2005 etter at legevaktlegen forlot ham, var min Papa.
Min ellers så sterke og vitale far hadde fått en kraftig lungebetennelse. Det var ingen av oss som visste hvor syk han var, for han pleide å trekke seg unna når ting ikke var så greit. Min far var ikke den som ba om hjelp i tide og utide. Da han endelig gjorde det, kom det en lege som ikke en gang undersøkte ham skikkelig. Da de kom fra legevakten for å se til ham dagen etterpå, var han død. Han hadde fått indre blødninger - sannsynligvis av medisinene.
Jeg var på det tidspunktet veldig syk selv, så jeg har egentlig ikke fått bearbeidet sorgen eller savnet på noen måte. Å få vite at denne legen fremdeles er i jobb, var et stort sjokk. Han ble suspendert etter den hendelsen, og jeg trodde han var fratatt lisensen.
Og det er så utrolig fryktelig vondt å vite at Papacito døde syk og helt alene, isteden for å få pleie i trygge omgivelser. Eller å tenke på at jeg ikke var der sammen med ham. Ironisk nok fordi jeg selv var skadet på sykehus.
Fredag den 13. derimot fløt helt problemfritt. Selv svarte katter skyr utskytningsrampen for tida...
IN THE ARMS OF AN ANGEL (Sarah McLachland) Spend all your time waiting For that second chance For a break that would make it okay Theres always one reason To feel not good enough And its hard at the end of the day I need some distraction Oh beautiful release Memory seeps from my veins Let me be empty And weightless and maybe Ill find some peace tonight In the arms of an angel Fly away from here From this dark cold hotel room And the endlessness that you fear You are pulled from the wreckage Of your silent reverie Youre in the arms of the angel May you find some comfort there So tired of the straight line And everywhere you turn Theres vultures and thieves at your back And the storm keeps on twisting You keep on building the lie That you make up for all that you lack It dont make no difference Escaping one last time Its easier to believe in this sweet madness oh This glorious sadness that brings me to my knees In the arms of an angel Fly away from here From this dark cold hotel room And the endlessness that you fear You are pulled from the wreckage Of your silent reverie Youre in the arms of the angel May you find some comfort there Youre in the arms of the angel May you find some comfort here
Dagsavisen har i dag en artikkel om leger og tilssynssaker. En lege som har utøvd grov forsømmelsesplikt er fremdeles i jobb. Han fikk sparken fra Oslo Legevakt, men fikk allikevel jobb som legevaktlege i Lillestrøm.
Helga Margrethe Oppegaard er fortvilet. Legen som fikk refs av Helsetilsynet etter at mannen hennes døde, har nå fire tilsynssaker mot seg, men han praktiserer fortsatt.
Januar 2002: Fire og en halv time etter at Legevakten i Oslo ble kontaktet, kommer en lege hjem til Oppegaard og hennes ektemann. Han har fått et tilbakefall etter tidligere sykdom. På kort tid har tilstanden hans forverret seg betraktelig. Likevel nøyer legen seg med å forordne Paracet før han drar igjen. Mannen blir dårligere, og kona kontakter Volvat som umiddelbart får mannen innlagt på sykehus. Da er han i koma. Han dør seks uker senere.
Oppegaard anmelder forholdet til Helsetilsynet. Der blir saken liggende i to år, før hun blir anmodet å melde fra direkte til legevakten. De tar ikke kritikken til etterretning, og legens oppførsel blir heller ikke beklaget.
I januar 2005 leser Oppegaard i avisen om en lege som har forlatt en døende mann. Det viser seg å være samme legen. Han blir suspendert og senere sparket fra sin stilling ved Oslo legevakt. Dette er det fjerde tilfellet av grov forsømmelse fra legens side. Han har brutt helsepersonelloven, det får allikevel ingen konsekvenser for hans virke.
Fru Oppegaard sier til Dagsavisen:
Jeg har hatt den tro at helsepersonelloven først og fremst skulle ivareta pasientenes tarv. Jeg kan med min beste vilje ikke se at dette har skjedd på noe punkt
Helsetilsynet, representert i avisen ved avdelingsdirektør Jørgen Holmboe, mener at Vi er hvor vi skal være. Statistikk tyder på at relativt flere mister autorisasjonen sin her til lands enn i Sverige og Danmark, påpeker han.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) mener at Helsetilsynet løper legenes ærend, og ønsker at pasientorganisasjoner i større grad bør involveres i tilsynssaker for å ivareta pasientenes interesser.
Til dette sier Holmboe
Vi har 16.000 praktiserende leger her til lands, og det blir bare gitt 50-60 advarsler i året. FFO burde heller applaudere at vi har en aktiv tilsynsmyndighet for denne bransjen.
Aktiv tilsynsmyndighet? Jeg er så ikke imponert. Jeg ser ingen grunn til å applaudere. Det gjør helt sikkert ikke fru Oppegaard heller. Eller noen i de to andre familiene som har blitt rammet av denne legens skjødesløshet. Eller de tusenvis av andre som har forsøkt å klage inn helsepersonell-saker til Helsetilsynet.
Mange utøvere av kreative yrker vet at det er sammenheng mellom for eksempel dysleksi og evne til visuell tenking. For det meste fokuseres det på ulempene ved dysleksi og/eller dyskalkuli. Det skal behandles og overkommes. Hva skjer med kreativiteten i den prosessen?
Tror det eller ei, men jeg var nødt til å forbedre matte-karakteren fra artium for å komme inn på kunststudier. Dette ble gjort under stort strev ved en privatskole. Der gikk jeg i klasse med en rekke folk som måtte opp fra 5 til 6 i matte for å komme inn på medisinstudiene. Og Line. Hverken Line eller jeg forstod en tøddel av formlene som måtte pugges for å kunne løse de ulike matteoppgavene. Vi hadde imidlertid en rekke alternative måter å løse oppgavene på som ikke ble helt anerkjent. Line og jeg var langt fra de dummeste i klassen selv om vi ble behandlet sånn.
Både Leonardo da Vinci, Albert Einstein og Richard Branson var/er dyslektikere. De aller fleste kunstnere har problemer med tall. Men er det egentlig et problem?
På skolen lærte vi at det finnes ett riktig svar på enhver oppgave. Dessverre er det han som sitter foran deg som har det svaret. Den kreative hjernen er mest opptatt av alle de andre uendelige mulighetene for svar. Men på skolen og i livet forøvrig må vi følge reglene. Vi må fargelegge innenfor strekene. Under skolegangen lærte vi at vi må unngå feil. Senere finner vi ut at man kan ikke skape noe som helst hvis man ikke begår feil. På skolen lærte vi å dekonstruere, analysere og dra logiske slutninger. Det er helt og komplett ubrukelig i kreativ visualisering. Ufokusert tenking er det som virkelig leverer varene.
Som utøvende designer har noe av det mest meningsløse og energitappende i det daglige arbeidet vært møter og brainstorminger. Jeg har ikke noe annet igjen for det enn kundens tilfredsstillelse av å ha fått presentert en (for meg) rekke meningsløse powerpointslides og kakediagrammer. Faktisk er slike møter kreativitets-dödare. Jeg må ha flere dager fri, reformattere harddisken og ta meg mange lange turer der jeg tenker på helt andre ting før jeg kan starte den kreative prosessen.
Å slippe unna strukturen er det som leder til kreativitet. Å bli kjent med omgivelsene fjerner observasjonsevnen og nysgjerrigheten. Kreativitetens hemmelige våpen og egentlige styrke er komplett kaos.
Bare én sånn blå dag. Der du kan slå opp døren, løpe ned trappene og kaste deg på sykkelen og bare suse avsted uten en bekymring i hodet annet en hva du kan kaste bort av tid på små viderverdigheter og du slipper å spørre "Hvorfor meg", hvorfor noen i det hele tatt (eller kjenne det på kroppen). Og gresset er mykt og du leter etter markjordbær og et strå til å tre dem på, og kjolen er lett og luften sval og alt i hele verden akkurat passe til at du kan danse og le og kaste deg i armene på han som kommer fra helt en annen kant mens humla suser og alt det andre holder tyst. Litt sånn, i det minste. Om enn bare ett eneste lite blaff av en blå dag.
Var veien mellom senga og døra et hjem, ville jeg støte på et tak over hodet - hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå - seig som en arbeider, som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid. Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte: Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?
I dag hadde jeg tenkt å skrive noe reflektert og innsiktsfullt om statsbudsjettet. Det ble med tanken. Som vanlig henger jeg meg opp i de underligste detaljer. Som at kongehuset får 162,5 millioner å rutte med. Hva i all verden bruker de pengene til?
Jeg var hestejente. Fra jeg var sånn ca. seks år og faren til kompisen min kjøpte hester jeg fikk lov å pusle med, og fram til jeg ble 18 og voksenlivet slukte tiden min, var hester og ridning selve meningen med livet. Foring og kos før skoletid, kos og trening etter skoletid, kveldsstell etter middag. Konkurranser hver helg i sommermånedene, tidvis i vinterhalvåret.
Hestelivet ga meg virkelig fundament. Om det var lojaliteten fra dyrene, samholdet med stallgjengen eller den fine følelsen av virkelig å mestre noe som var det viktigste, vet jeg ikke. Sannsynligvis det hele.
Jeg har utrolig mange fine minner fra den tiden. My main man het Trigger. En usedvanlig godlynnet og småvilter kar som hoppet hindre med stor iver og kunne snu på femøringen. Trigger hadde snurrebart og kunne mange kule triks. Hvis jeg ba ham om et kyss, la han mulen forsiktig mot nesen min, før han lente hodet mot skulderen min og ville kløs i manken. Fullt så kosete var ikke den andre hesten jeg trente. Pernille, eller Skinnet som vi kalte henne, ble reddet fra en nokså traurig tilværelse som ridehest for fjellturister. Han som hadde de fjellhestene var ingen snill mann, så da Skinnet havnet på vår stall var hun radmager, skitten og veldig, veldig redd.
Jeg husker fremdeles da hun kom ut fra hestetransporten. Det må være et av de mest begredelige synene jeg har sett. Hun var så redd at du kunne se det hvite i øynene hennes. Som om hun tenkte på hvilken jævelskap hun kunne komme til å oppleve her med disse rare menneskene.
Av en eller annen grunn forstod jeg umiddelbart den frykten hun bar på. Og det var som om hun forstod at jeg forstod. Og at jeg ville henne vel. I veldig lang tid var jeg den eneste hun ville forholde seg til. Vi hadde lange samtaler, Pernille og jeg. Stille stunder der vi bygget opp gjensidig tillitt. Og et vennskapsforhold som skulle vare helt til Pernille gallopperte fri og trygg over de evige præriesletter.
Sommerfuglene i magen kan være fine også. Eller sånn nesten litt godt/vondt. Som du blir litt svimmel av, men som du ikke vil være foruten. Forelskelsen. Den ultimate følelsen av liv.
Min første kjærlighet het Øyvind. Han hadde fine, brune øyne, sort hår og sort skinnjakke og lignet litt på Rocky. Vi var 13 og det var kjærlighet ved første blikk. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne lukten av huden hans. Og av skinnjakken jeg fikk låne da han reiste på ferie med familien. Han kom tilbake med et halskjede av rosa og hvite skjell til meg. Vi var sammen så ofte vi kunne. Jeg kom alltid for sent hjem, for jeg glemte tiden. Vi hadde så mye å snakke om av universets mysterier.
Noen ganger skulket vi skolen, iførte oss våre mest uskyldige blikk og bommet penger til "trikken" av fremmede på gaten under skalkeskjul å ha mistet trikkekortet. For pengene kjøpte vi pommes frites og cola på den snackbaren i Akersgata jeg har glemt navnet på. Men blikket til Øyvind - glimtet i øyet da han snudde det rosa sugerøret i colaen til meg, vil jeg alltid huske.
Veldig mange år etter satt jeg på Briskebytrikken og så ham ute på gaten. Han lignet ikke på Sylvester Stallone i det hele tatt. Han var lysere, rarere, - og litt kort i bena. Men jeg ble myk i hjertet mitt allikevel. Og takknemlig. På et underlig vis.
Menn kan fordreie noe så enkelt at selv barn kan forstå det rett Får du hjertet mitt, tar du det som en mann Holder du hodet mitt, kysser du meg med alt som kan kysse; nese, øyne, munn, hake, panne og kinn Du kan bevise uten et ord at verden er spiselig, bror
Jeg merker at jeg har litt problemer med å opparbeide noe særlig sympati med eller engasjement for folk som har lagt ut nakenbilder av seg selv på nett, ikke fått betalt, og dessuten blitt telefonterrorisert av slibrige menn. Vel, det siste burde kanskje egentlig være noe man kunne unngå, men slik er det altså ikke.
- Jentene burde bli informert om at det kan bli vanskeligere for dem å få jobb, om relasjoner med familie som kan forverres. En slik identifikasjon på nettet kan skape problemer. Det finnes mange gærne mennesker der ute, sier advokaten som taler jentenes sak.
Litt ambivalent i forhold til dette... Er jenter som gjerne vil være nakenmodeller så utrolig dumme at de må beskyttes for seg selv, eller får de lære seg at alt man gjør har konsekvenser? (som resten av oss har funnet ut helt på egen hånd)
Og hvem var det som begynte å kalle pornodamer glamour-modelle?! Det er ikke noe glamorøst å kle seg naken. Ved å kalle det glamour, er media med på å gjøre dette til en fristende geskjeft. Se på puppene mine, hvor glamorøse de er.
Pffft.
Skulle jeg informert disse jentene om noe som helst, så måtte det være at livet er mye kulere hvis man finner ut hva man er flink til og bruker tiden sin på det. (altså annet enn å flashe puppene) Alle er flinke til noe.
Så hvorfor gidder jeg egentlig å bruke energi på denne blog-posten når jeg ikke har engasjement for disse dumme jentene? Vel, det er på grunn av de andre småpikene som vokser opp i en tid da det plutselig er helt vanlig, ja til og med litt kult, å vise kroppen sin naken i utfordrende positurer; det være seg på chat, nettsider eller i manneblader.
Selvrespekt er utrolig viktig, og det er veldig respektløst overfor seg selv å ikke yte noen verdens ting. Skjønnhet og sannhet ligger helt andre steder enn utenpå huden. Din verdi ligger ikke i puppene, men i hode, hjerte og hender!
Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv. Jens Bjørneboe
Spørsmålet er: Kan et menneske bli helt fri uten at det går utover andre mennesker? Er det slik at mange av hemningene vi innehar ikke kan slippe fri, fordi det vil støte/plage/ramme/irritere andre mennesker? Gir vi slipp på vår plass i fellesskapet om vi forbeholder oss retten til å leve uten selvsensur? Altså ikke totalt blottet for, det er innlysende, men at vi i større grad våger å være litt mer brysomme. Og hvordan unngår vi å utslette deler av vår personlighet i iver over å passe inn?
Ironisk nok har jeg allerede glemt hva jeg egentlig ville frem til med dette innlegget. Noen ganger klarer jeg å forvirre meg selv langt inn i uendeligheten. Ikke spør hvorfor jeg gjør det, det bare er sånn. Jeg raver som de fleste andre av min generasjon i en skjærskild av tvetydigheter.
(Nei, det skal ikke være komma eller tankestreker i den siste setningen. Da mister den sin funksjon. Capisce?)
SexySadie har tagget meg, og da er det vel best å følge opp:-)
1. Hvor bor du? Utskytningsrampen, Oslo, Norge, Verden
2. Hvilken bok leser du nå? Jeg simultan-leser. Morten Ramslands "Hundehode", The Greek guide to Xenophobia (artig liten sak) og Thomas Moores "Sjelefrender"
3. Hvilket motiv er det på musematta di? Jeg tror det er logo-ikonet til Softimage.
4. Favoritt selskapsspill? Selskap? Spill? Næh...
5. Beste duft? Cognac, lavendel og mannehud (ren sådan)
6. Verste duft? Alt som lukter sterkt. Folk marinerer seg jo i cologne for tida. Og noen matlukter er kjempeekle. Fårikål og sånt. Yak!
7. Favorittlyd? Bølgeskvulp og myke hjerteslag
8. Verste følelsen i verden? Følelsen av ikke å strekke til/ eller ha konsekvens. Kjipern!
9. Hva er det første du tenker når du våkner? Våken allerede? Jeg vil sove mer!
10. Favorittfarge? Rød og oransje. Må jeg velge bare en? Næsj. Blått liker jeg også godt
11. Hvor mange signaler går det før du svarer når telefonen ringer? Det hender det kan ta litt tid
12. Hva skal ditt barn hete? Hvis jeg hadde en datter skulle hun hete Yaya. Eller Lykke. Bah! Det går ikke an å planlegge slikt uten å kjenne barnet først vel?
13. Hva er det viktigste i livet? Kjærlighet, frihet, samhold.
14. Favorittmat Æsj mat... Jeg liker best sjokolade
15. Sjokolade eller vanilje? Ja takk
16. Liker du å kjøre fort? Ja!
17. Sover du med kosedyr? Hold grisespørsmålene Deres for Dem selv
18. Hvilken bil var din første bil? Foruten en russebil (Fiat varevogn 78-modell) jeg var deleier i, har jeg aldri eid noen
19. Om du fikk treffe hvem du ville - hvem ville du helst møte, død eller levende? Dalai Lama
20. Favorittdrikk? Vann. Og cognac
21. Hvilket stjernetegn er du? Skytten
22. Spiser du enden på broccoli? Nei
23. Om du kunne få nøyaktig hvilken jobb du ville - hva ville det være? Jeg vet at noen mener det ikke er en skikkelig jobb, men jeg skulle gjerne vært malerinne.
24. Om du kunne farge håret i hvilken farge du ville, hvilken ville det være? Svart. Skikkelig ravnsvart. Men det kler jeg ikke gitt
25. Er glasset halvtomt eller halvfullt? Glasset er for lite 26. Favorittfilm(er)? Stort sett alt av Jarmusch og Cohen-brødrene.
27. Skriver du uten å se på tastaturet? Ærr'u gæærn. Jeg er designer. Og blond. Jeg bruker mest musa
28. Hva finnes under din seng? Hybelkaniner
29. Hva er ditt favorittall? 26
30. Favorittsport å se på? Nei
31. Kaffe eller is? Kaffe med is.
32. Frase/ord du anvender ofte? "Sånn kan man også si det."
Det er noen som skal ha det til at det å våkne tidlig er et tegn på at man begynner å bli gammel. Jeg velger å tro at sjelen min er på jordomseiling. Akkurat nå befinner den seg i New Dehli. Hvertfall tidssonemessig. Men hjertet og tankene er her. I relativ stillstand. På utskytningsrampen i Oslo.
Jeg har Thomas Dybdahl og Edith Södergran som selskap.
Slett ikke det verste man kan gjøre: - Å sitte ved vinduet og betrakte verden gjennom flere gråtoner før de fiolette morgentimer trer inn. Mens Thomas synger om Solitude og allting er en våken drøm.
Dette blir en fin dag, tror jeg...
...vi äro alla krigarinnor, hjältinnor, oskuldsögon, himmelspannor, tunga bränningar och förflugna fåglar, vi äro de minst väntade och de djupast röda, tigerfäckar, sprängda strängar, stjärnor utan svindel...
Det hender jeg overdriver og det hender jeg underdriver. Uten at det er løgn eller drama av noe slag. Sannhet med modifikasjoner, alternativt selvironi, kalles det. Hvis jeg for eksempel påstår at jeg har fått kjempepupper etter å ha gått opp i vekt, betyr det egentlig bare at b-cupen har begynt å stramme litt. Ingen skade skjedd (Med mindre jeg er invitert på blinddate med en veldig puppeglad mann. Men det er jeg ikke, og det hadde vel uansett ikke gjort så stor skade?).
Verre er det når andre overdriver på mine vegne.
I anledning mitt erstatningskrav til Norsk Pasientskadeerstatning har jeg fått innsyn i alle legejournalene mine. Blant annet en epikrise fra en splitter gal psykiater jeg var hos en gang på 90-tallet. Man kan jo undres hva en psykiatri-journal fra 1996 gjør i en sak om en sykehustabbe i 2004, men slik funker altså systemet. Alle dine tidligere vondter skal granskes og vurderes av folk som ikke kjenner deg og som ikke har forutsetning til å få et korrekt bilde av sykehistorien din, slik at de kan forkaste søksmålet ditt som sludder og skylde på noe annet. En influensa i 1994, en eksistensiell krise i 1997. Alt kan brukes.
Psykiateren, la oss kalle henne dr. Ruth, har omskrevet det at jeg reiste mye i ungdomsårene samt forsøkte ulike (lettere) illegale substanser til å bli: "Rockette har en fortid med utsvevende livsførsel og omfattende narkotikabruk".
Jaggu. Det får meg nesten til å høres litt interessant og rocka ut. Kate Moss og Keith Richards kan slenge seg i veggen.
Dr. Ruth er en sånn skikkelig satt, grå mus som sannsynligvis ikke har opplevd så mye her i livet. Da kan man kanskje mene at et par stripesnortinger er omfattende narkotikabruk og at åtte år på loffen er selve definisjonen på et utsvevende liv. Men jeg lurer på om dama ikke har en aldri så liten dramatiserende personlighetsforstyrrelse.
Legens overbevisning er ikke alltid i samsvar med pasientens virkelighet, med andre ord. Da er det betryggende å vite at Legeforeningen nå ønsker å begrense bruken av legejournaler i forsikringssaker.
Jeg undres over hvordan saksbehandlere hos NPE har ressonert når de konkluderer med at det ikke finnes sammenheng mellom operasjonsskader/ sykehusinfeksjon og ME. De tror sikkert jeg har partajet hjerne og kropp ut av funksjon og først fått reaksjonen tilfeldigvis samtidig med en operasjonsskade 17 år etter.
Nuvel. Så har jeg i det minste et frynsete rykte jeg kan kokettere med overfor lettsjokkerte folk.
Teenage angst has paid off well / Now I'm bored and old. -Nirvana-
Det er ikke alltid jeg er like mild og bedårende kan man trygt si, så da Norsk Gallup ringte midt i verste sendetid for hormonene mine og ville vite hva jeg mener om Telenors automatiske "Servicetelefon" (jeg er nesten overbevist om at Telenor Kundeservice står som eksempel under oxymoron i ordlista. Skal sjekke senere), kastet jeg meg over anledningen til å få ut litt damp.
Men æsj - kjeeedelig. NG har ikke svaralternativer for hva jeg egentlig mener om den føkkings-jävla-automatiske-kuk-telefonen til Telenor. Så jeg fant opp mine egne svaralternativer, og da lo vi godt både NG-dama og jeg.
Er du premenstruell, spilleavhengig, har tidlig sædavgang eller generelt føler deg litt lei, står legemiddelindustrien klar med en pille. Lykkepille, faktisk. Sammen med en forklaringsmodell om at hvis du er litt ute og sykler, har du en kjemisk ubalanse i hjernen. Medikamentene det er snakk om heter på fagspråket Selective Serotonine Re-uptake Inhibitors/ SSRI.
Det er aldri dokumentert at lave nivåer av serotonin i hjernen fører til depresjon, - eller PMS, eller spillegalskap, eller noe av det andre. Utsagnet om kjemisk ubalanse er en markedsstrategi, ikke en vitenskapelig sannhet. Allikevel kan du se en anerkjent psykiater påstå - i beste sendetid - at bruk av antidepressiva er adekvat behandling mot spilleavhengighet fordi gamblere har en tilstand som minner om OCD, og følgelig har en "kjemisk ubalanse" i hjernen. Han sier ikke noe om at SSRI faktisk kan utløse maniske tilstander, at de kan gi alvorlige bivirkninger og at de er avhengighetsskapende. Samme psykiater ble sist sett i Brennpunkt-dokumentaren "Dette er ikke korrupsjon".
Man kunne kanskje forsvare denne pille-mot-alt-som-er-ille-praksisen, om medikamentene hadde vært relativt ufarlige. Det er de ikke. På langt nær: 1 | 2 | 3 | 4
Markedsføringspråket har forandret vår kultur i den grad at alle har blitt påvirket. Alle tror at mangel på serotonin fører til depresjon, men det finnes ikke bevis. Vi snakker i dag om SSRI og kjemi som vi tidligere snakket om Freud og seksuelle komplekser. I perioden 1940 til 1960 hadde vi en mengde psykobabbel – en slurvete omgåelse av fakta. Dette har blitt endret til biobabbel – en terminologi rundt serotonin som folk tror seg å forstå men som i virkeligheten er meningsløs. -David Healy-
Dette skrives ikke i dyp desperasjon eller selvmedlidenhet.
For de som ikke kjenner meg så godt, vil det kanskje synes sånn, men hadde du truffet meg med jevne mellomrom ville du visst at jeg ler mye, at jeg har måter å takle situasjonen på, at jeg gledes over mangt, at jeg har folk som funker rundt meg. Og at jeg på veldig mange måter priser meg lykkelig og vet at jeg har privelegier som ikke er andre i min situasjon forunt.
Dette skrives ikke for at noen skal synes synd på meg;
- Dette skrives i søken etter veier ut og opp.
Det heter seg at det viktigste ikke er hvordan du har det, men hvordan du tar det. Jeg er den første til å innrømme at jeg kanskje ikke tar det optimalt bra. Mye av tiden, energien og tankevirksomheten min går med til å finne andre metoder til å takle det, komme ut av det, - over det. Jeg bakser og kaver for å finne på noe lurt. Og så lurer jeg litt på hvordan andre ville taklet min situasjon.
En god venn sa en gang til meg at han ikke skjønte hvordan jeg taklet alt dette, at han synes jeg er utrolig sterk, at han ikke visste hvordan han ville taklet det selv - om han overhodet ville taklet det. Jeg vil gjerne ta til meg det han sa og putte det i stolthetsekken, men for det meste får jeg så mange signaler på at jeg ikke takler dette riktig, at jeg ikke tenker positivt nok, at jeg burde la det ligge og komme meg videre, at jeg kjemper mot vindmøller.
Når det er sagt, vil jeg gjerne understreke at jeg ser på meg selv som overlevende, ikke offer. Rasjonelt sett vet jeg at jeg har hatt ekstrem uflaks og at ingen egentlig/direkte kan lastes for hvordan ting har blitt. Aller minst meg selv. Jeg er nå en gang slik innrettet at jeg har blitt bittelitt selvkritisk. Det skyldes ikke min natur, men at jeg rett og slett har fått det fortalt litt for mange ganger at jeg etterhvert har begynt å tvile på om mitt liv egentlig er verdt så veldig mye. Altså; misforstå meg rett - intellektuelt sett VET jeg at jeg er verdig, at jeg har konsekvens, at jeg er et bra menneske. At jeg ikke kan lastes for den situasjonen jeg har havnet i. Men det føles som alt er min skyld. At jeg er dum, vanskelig og sær.
Må egentlig noen lastes og tvinges til å ta ansvar for at andre skal komme seg videre? Ikke nødvendigvis. Men jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i at det er lettere å komme over vanskelige ting hvis noen ber om unnskyldning og forsøker å bote på skaden som har skjedd, selv om intensjonen ikke var å skade.
Mye skjer ved uhell og i vanvare, men fritar det utøveren for ansvar? La oss si at du kjørte på noen med bilen din og vedkommende fikk en skade for livet som ville få konsekvenser for hvordan han kunne leve livet sitt videre. At drømmene hans måtte forkastes, livssituasjonen revurderes og verdiprioriteringer omkalfatreres. Hvis det var noe du kunne gjøre for å lette vedkommendes situasjon, ville du ikke da gjort det?
Uansett hvor mye vi ønsker å tro det, er vi ikke vår egen lykkes smed. Lykken krever deltagelse, ingen kan smi den helt alene. Sjebnen gir og sjebnen tar. Ikke alltid med positiv balanse. Det kan føles veldig urettferdig. Clouet er å ikke la negativiteten knekke spiriten. Å gi opp er ingen løsning. Hvertfall ikke for meg. Jeg er altfor sulten på livet.
De religiøse vender seg til gud, de alternative til aura-rensing, noen flykter inn i rus, drømmerier eller andre former for selvfornektelse. Dette er ikke aktuelle alternativer for min del. Men hvordan i helvete snur jeg spiralen når den er så jævlig ytrestyrt? Gode råd mottas med takk.
En kriger som blir offer for urettferdighet, søker som oftest ensomheten for ikke å vise sin smerte til andre. Det er en atferd som både er god og dårlig på samme tid. Én ting er å la hjertet lege sine egne sår, en annen å tilbringe hele dagen i dyp meditasjon, i frykt for å virke svak.
Inne i oss finnes det en engel og en demon, og deres røster lyder svært likt. Stilt overfor en vanskelighet, nører demonen opp under denne ensomme samtalen, og prøver å vise hvor sårbare vi er. Engelen får oss til å reflektere over våre holdninger, og til tider trenger den et annet menneskes munn for å bli hørt. En kriger veier ensomheten opp mot avhengigheten. -Paulo Coelho, Håndbok for lysets krigere-
Dagsavisen skriver i dag at utmattede får ikke behandling. Artikkelen handler om myalgisk encephalopati/ME, og hvordan man faller gjennom alle stoler i behandlingssystemet.
Kort fortalt er ME en nevrologisk utmattelsestilstand som utløses av infeksjoner, vaksinasjoner, miljøgifter/forgiftninger (også cellegiftkurer) og fysiske skader (ulykker, operasjoner). Kjennetegnet er at man blir fort utmattet i muskulatur og sentralnervesystem selv av minimal anstrengelse og aktivitet. Stadig flere får diagnosen, og anslag tyder på at mellom 9.000 og 18.000 nordmenn er rammet.
Det tankevekkende er at sykehusene vil ikke behandle pasienter med kronisk tretthetssyndrom. Flere opptreningssentre sier konsekvent nei til pasientgruppen. Sykehjemmene er heller ikke begeistret. (Her kan jeg legge til at det er ikke fastlegene heller. ME er for krevende for deres allerede overbelastede hverdag) Pasientombudet i Oslo mener ME-pasienter blir stemoderlig behandlet i Norge, både på pleie- og behandlingssiden. Han får støtte av flere leger som har spesialisert seg på lidelsen. I juni kom en rapport om ME fra Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten. Rapporten stadfestet at pasienter med ME har en svært alvorlig sykdom og at behandlingstilbudet er dårlig.
Det er en konklusjon sikkert alle ME-pasienter kan skrive under på. Jeg har ofte tenkt at man kunne trenge "friskehus". Ikke bare for ME-pasienter, men sikkert en rekke andre pasientgrupper også. Et sted der man kan få hjelp til å mestre de ulike symptomene og hverdagen på best mulig måte. ME er en stor belastning også for familie og venner, i tillegg til å gi en rekke tidvis skremmende symptomer for pasienten. Jeg tror at pleie, rehabilitering og behandling i trygge omgivelser, der man slipper stresset ved å være belastning, redselen for symptomene og maset om å komme seg til og fra utredninger og behandlinger, ville ført til raskere og bedre restitusjon.
Jeg burde vel egentlig skrevet noe om rikets tilstand og denne eksluderingsministeren som tidligere var mest kjent for å synes at det er greit med feminister bare de er pene og svenske. Men jeg orker ikke. Det var ikke dette jeg ba om da jeg i fjor kreket meg ut av sykesengen (som den trygdeslask jeg var) for å gjøre min borgerplikt. Egentlig synes jeg vi skal lage pølser av Hanssen, sperre Carl Ivar&Co inne i atomreaktoren på Kjeller, sende hele SV til Israel for å plukke appelsiner og utrope Gerd Liv til president.
Det blir muligens litt usaklig, dessuten beskriver Marie Simonsen mye bedre hvor skapet står. Så her kommer en liten trudelutt om kjærligheten i stedet.
Forleden fant jeg nemlig definisjonen på kjærlighet ett eller annet sted. Jeg har naturligvis allerede glemt hvor, men her er den altså:
Kjærlighet er det som skjer når du treffer på noen som imøtekommer dine nevrotiske behov.
2006 vil bli et rekordår for pasientskader. I fjor utbetalte Norsk pasientskadeerstatning(NPE) totalt 437 millioner kroner til skadelidte. I år vil feilbehandlete pasienter få erstatning for over en halv milliard kroner, men kun en brøkdel av dem som har krav på erstatning søker.
Om lag 70 prosent av sakene ender med avslag i førsteinstans. Den generelt høye avslagsprosenten skyldes at NPE ikke ser sammenheng mellom behandlingen og skaden. Man kan videre anke til Pasientskadenemda som omgjør ca. 20% av NPEs vedtak. Av de som avslutningsvis velger å ta saken opp i sivilt søksmål er det hele 40% som får medhold av tingretten.
Er det nødvendig å gjøre det så vanskelig? I følge lovverket skal NPE være et nøytralt forvaltningsorgan for pasienters rettigheter. De opererer helt etter lovverket. Eller rettere sagt, de behandler lovverket slik det faller seg heldig for NPE. Det er ikke rom for nyanser eller menneskelige variasjoner.
Hvis du får amputert en arm ved et uhell i helsevesenet og ikke lengre kan skjøtte jobben din som snekker, har du krav på erstatning for tapt arbeidsinntekt samt dekning av utgifter til legebehandlinger og hjelpemidler. Men du har ikke krav på erstatning for det emosjonelle traumet. At du ikke lengre kan stryke kona di over kinnet er ikke noe statens lovverk ser på som et problem. Hvis du blir veldig sliten av konstante fantomsmerter, er ikke dette noe som vurderes som årsakssammenheng. For fantomsmerter er ikke en fysisk, men en nevrologisk reaksjon som hverken kan ses på røntgen eller blodprøver. At det er en kjent sak at amputerte har disse smertene medregnes ikke.
Grunnen til at man konsekvent nekter for å gi erstatning for slike viderverdigheter (alt som ikke er av direkte synlig eller praktisk art er viderverdigheter), er at man ikke ønsker "Amerikanske tilstander" i kongeriket Norge. Og midt i denne frykten for amerikanske tilstander har vi mistet retten til pasientvern.
Nye tall viser at over 40 prosent av de som taper saken sin i NPE og som bringer saken inn for retten vinner frem. Enten i form av at de får medhold i retten eller ved at NPE inngår forlik.
NPE må nå tåle sterk kritikk fra mange advokater som mener de i mange tilfeller tolker regelverket mye strengere enn det domstolene gjør. NPE praktiserer blant annet en regel som sier at gruppen pasienter som blir skadet fordi diagnosen de får ikke er riktig, ikke nødvendigvis har krav på erstatning.
Det samme gjelder følgesskader. For eksempel er det en kjent risiko for hematomer (blødninger/blodansamlinger) under et lapraskopisk inngrep. Blir hematomet infisert, er ikke dette en følge av svikt i helsetjenesten, men hematomet. Likeledes er det en kjent sak (for alle andre leger enn NPEs, som ikke ser årsakssammenhengen) at alvorlige infeksjoner kan føre til postinfektuøs utmattelse. Eller at man kan bli alvorlig syk etter store doser antibiotika. Dette vurderes heller ikke som erstatningsgrunnlag, fordi skaden er en følge av en infeksjon som igjen var en følge av et hematom, som igjen er en skade som må være rimelig å forvente under et lapraskopisk inngrep. Så altså er ikke dette en skade som har oppstått under behandling i helsetjenesten, men hjemme hos deg selv. (Hei, følg med da!)
Ane Sofie Tømmerås satt på Stortinget da pasientskadeloven ble utarbeidet. Nå er hun blitt advokat og sier at den virkeligheten hun møter i forhold til pasienters krav på erstatning er en annen enn det intensjonen med loven var. I innstillinga fra Stortinget står det at man skal fokusere på pasientens skade og at man i praksis skal bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering enn det som har vært gjort tidligere. Men slik fungerer det dessverre ikke i dag.
Man har en paragraf i Pasientskadeloven §2, tredje ledd som sier: Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom. Videre i §3: Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.
Men disse paragrafene kommer sjelden til utnyttelse, har blitt meg fortalt fra høyeste hold. Det er en pynte-lov. Ubrukelig jåleri. Litt som den nipsgjenstanden du fikk av svigemor julen -95 som ikke passer inn i stua di, men som du likevel setter fram hver gang hun kommer på besøk.
Den paragrafen er altså der selv om den aldri blir brukt. Så vi i det minste kan late som om vi er litt amerikanske på papiret. Selvom vi altså ikke ønsker å ha Amerikanske tilstander.
Jeg var midt i en lang tirade om takstein, viderverdigheter og korrupte pilletrillere da Carmen ba meg fortelle om Det beste jeg vet.
Det var som om tiden stanset et splittet sekund. Hele kroppen begynte å boble; - sprudle som en nyåpnet flaske champagne, faktisk.
Slik må en femåring som får lov å velge blant hele verdens godterier og fylle lommene føle seg.
Hvor begynne? Det beste jeg vet er så uendelig mye....
- Humanisme, rettferdighet, fellesskapsfølelse er ting jeg verdsetter;
Mennesker som vet hva som er de virkelige viktige tingene i livet. Noen mennesker er sånn at de ved sin blotte tilstedeværelse fyller omgivelsene med noe lunt, varmt og trygt. De er best.
Jeg elsker disse øyeblikkene sammen med folk som funker; når gleden er størst og ingenting viktig og sjelen flyter i en langsom strøm. Nesten som i en sonate av Satie, et dikt av Södergran - eller et maleri av Degàs.
- Jeg forføres av kunst og musikk som gir mening, liker å se det gode seire, kjenne duften av ekte lavendel, sjokolade som smelter på tungen, den andre slurken cognac (du vet den som brer seg varmt innvendig). Café con leche slik Pepe serverer den på torget i Mijas; kruttsterk og med go'blunk til. Nakne sommernattbad, gå barføtt i duggvått gress, kiling i nakken, å hoppe fra Panter'n, drikke champagne av en mannekropp, danse på bordet, sykle i høstregnet, lage engler i sneen, kline med noen som kan det, koseelske i halvsøvne, snuse i en kjærestes halsgrop, le uhemmet, glede noen, søleslafse saftig vannmelon, forundringspakker, gode bøker. Se solnedgangen i Oia og soloppgangen fra en hvilken som helst balkong med hyggelig selskap...
- Mellommenneskelig varme, ekthet, fine øyne, åpne blikk og sinn, vakre sjeler, å treffe et annet menneske helt hjemme. Noen som er reale, åpne og litt rare og som forstår hvem jeg er og hvor jeg kommer fra og som likevel, eller nettopp derfor, omfavner meg...
- Å bli omfavnet er godt. Jeg elsker klemmer; Velkomstklemmer, gjensynsklemmer, stikkete skjeggeklemmer. Og spesielt silkemyke barneklemmer. Noen ganger kommer de små prinsessene til venninnen min med klemmer og tegninger av hjerter og blomster. Da tenker jeg at de er det beste jeg vet.
- Havet er vakkert. Særlig Middelhavet, for det er så blått. Blått er ekspensasjonens og frihetens farge. Jeg kan sitte i timesvis og se på havet. Lytte til bølgene som slår mot stranden. Salt hav mot solvarm hud.... Mmmm!
Dessuten; på båttur i Middelhavet hender det ofte at delfiner slår følge. Jeg er veldig begeistret for delfiner.
En gang leste jeg en historie om delfinen Filippo som reddet en gutt fra å drukne i Adriaterhavet. Gutten hadde falt overbord fra farens båt og var i ferd med å forsvinne i bølgene. Da kom Filippo og dyttet gutten forsiktig med snuten - opp til overflaten og mot faren.
- Det er noe helt eget med gode, varme historier. Slike historier som skaper glede og håp. De er jeg veldig begeistret for.
Noen ganger kan jeg betrakte fremmede mennesker og flette historier rundt dem.
Som en dag da jeg så et ektepar i 70-årene komme ut fra frisøren. Han hjalp henne på med kåpen og tok en godt tak i hånden hennes. Så leide de hverandre nedover gaten som nyforelskede tenåringer mens de vekslet varme blikk og hemmelighetsfulle smil. De har hemmeligheter som er bare deres. Det er vakkert...
- Gåtefullhet, mirakler&mysterier, former&farger, lys&skygge, spennende strukturer, vakre vendinger: "Å, disse fiolette morgentimer / når tiden ennå er en våken drøm / og gleden går i store, blanke stimer / igjennom sinnets klare understrøm..."
- Det er vidunderlig å vite at verden er full av mirakler og fine mennesker og at noen av dem er i min sfære. Jeg elsker mennesker som funkler og brenner for noe og som har konsekvens og engasjement. Elsker vennene mine, Onkel Dima, Ninafina og Mamacita. Og mormor som ikke er her lenger men som lever i hjertet mitt.
I hjertet mitt har jeg mange fine skatter. De funkler om kapp med hverandre. Verdifulle gaver som jeg har lovet å forvalte med omtanke. De skattene er mitt eksistensgrunnlag. Uten dem var jeg ingenting...
Kort fortalt: - Det aller beste jeg vet er kjærlighet.
Stafettpinnen gis videre til Andreas. Han beskriver seg selv som Kommunist, datanerd og blindesaksaktivist!
Det hadde vært spennende å høre hvordan Drømmesamfunnet ser ut i hans tanker.
