mandag, november 30, 2009
onsdag, november 18, 2009
Havet, kjærligheten - og døden
Foto: Caroline Roka
Jeg visste jo at Dima ikke var lengre, selv før legene vekket ham opp fra den kunstige komaen for å sjekke hjerneaktiviteten. Han var ikke der selvom hjertet slo, han hadde ingen farge rundt seg, det er sånn jeg visste det.
For dere som tviler: jo, vi har en sjel. Men i motsetning til det man kanskje skulle tro, slokner ikke sjelen sammen med kroppen, den dør når hjernen slår seg av.
Grunnen til at jeg kan si dette så sikkert, er at folks sjeler har farger. Når den ikke er der lengre, synes ingen farger, ingen lys. "Sjelen" for meg består av et menneskes energi, utstråling, kløkt, lynne og sinnsstemning Jeg ser fargene. Dette skyldes riktignok en snurrig greie i egen hjerne, men allikevel tror jeg du ville forstått og tolket fargen/sjelen likt som meg om du hadde vært inne i persepsjonsevnen min. Fargenes betydning er ganske universielle. Blått er ro/harmoni/uendelighet, - oransje dynamikk, lidenskap, kjapphet. For eksempel.
Og altså, Dima. Det var ikke noe lys igen, ingen farger, ingen sjel. Mens de andre håpet i det lengste på et mirakel, sa jeg mine takk og farvel. Selvom han ikke kunne høre meg, selvom det var for sent.
Den skjærende sorgfølelsen var ventet. Noe som var mer overraskende var at jeg hadde en intens følelse av at jeg alltid har visst at Dima bare var til låns for en kort tid. Men hvordan kunne jeg vite det? Han var stor, sterk og kjernesunn. Men kanskje var det nettopp dét - at han var så instendig betatt av å leve. Av livet, selveste. Det måtte leves kjapt, sterkt og ettertrykkelig hele tiden, som om han hamstret opp og dekket sulten til en lang, hard vinter. Jeg vet ikke. Kanskje det bare er noe jeg forteller meg selv for å lindre sorgen. For å fylle det store, tomme, knugende rommet i meg med en slags mening, som om det fantes en.
For det er jo egentlig totalt meningsløst at tre unge menn skal kjøre lattermilde og glade fra en samling med bestevenner for så å opphøre og eksistere rundt neste sving.
Bare én overlevde, og det er han som kjørte bilen. Jeg tror ikke livet hans noen gang får mening igjen, og når jeg sørger, sørger jeg for ham også. Det var ingens skyld, det var bare dette grusomme, narraktige livet som skjedde slik det skjer og slik det rammer. Blindt og urettferdig.
Urnenedsettelsen var på samme dag som Tamsin skulle vært født. Jeg skapte en slags mening med det inne i meg i et desperat forsøk på å trosse det forbannede livets sjebnespill, sa farvel til begge to, stakk den lille rosa hjertestenen ned i jorden og snudde ryggen til. Forsøkte å legge en plan for veien videre. For å finne slags mening. Om det finnes en.
Jeg fyller tomrommene i meg med farger fra minner og folk jeg er glad i. Det gir mening, når verden og livet for øvrig er grått og trist som en frynsete novemberdag.
FRED OG RO
Jeg ønsker deg en mild bris som følger deg,
en stille sjø, en klar og skinnende stjerne.
Og til slutt en trygg havn.
Jeg ønsker deg rolige dager og drømmer
om blomsterenger og gress,
om blikkstille hav som glitrer i solen,
om strender som overskylles av mye bølger,
om land du selv dikter opp,
om trivelig prat med venner,
om veier som leder til en gjenforening,
om sorger som slukker og nytt håp vekket.
Jeg ønsker deg en fredfull søvn,
gode drømmer og lyse morgener.
Ligg stille i mørket og lytte til regnet
som trommer mot vinduet,
suset av biler som kjører forbi,
risling i løvet.
Glem alle beslutninger som må tas,
alle spekulasjoner og alt tidspress.
Verden utenfor vinduet forsterker din stillhet
og holder ømt omkring deg.
-Pam Brown-
mandag, november 16, 2009
Vi er alle skapt av stjernestøv
Inne i hodet mitt er jeg på fornavn med for eksempel Kolbein Falkeid.
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.
En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.
Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.
Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.
Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.
Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.
Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.
For å si det med nettopp Falkeid:
I feel blessed
"Kolbein, har du et dikt for dette", kan jeg spørre ut i luften om jeg dumper borti noe som trenger litt falkeidsk filosofi.
Utenfor hodet mitt treffer jeg dessverre aldri Kolbein Falkeid, og gjorde jeg det, hadde jeg sannsynligvis ikke klart å få frem et ord.
En gang på åttitallet traff jeg Jose Carreras etter en forestilling i Madrids Parque Retiro. Jeg sa ingenting, men jeg tror jeg smilte. Litt skjelvende smilte jeg. Han spurte om jeg hadde hatt glede av konserten, og så smilte jeg, og kanskje jeg nikket litt. Jeg håper hverfall at jeg nikket, men sannsynligvis så jeg bare ut som et glisende, blondt nek. Hvilket jeg i og for seg også var. Jeg var 19 og trodde jeg var sjef over verden mesteparten av tiden, men altså ikke da Jose Carreras snakket til meg.
Litt senere, det kunne kanskje ha vært tidlig på nittitallet, lagde jeg en blomst av sølvpapiret fra en sigaretteske og ga til en skuespiller som var på samme bar som meg. Jeg lagde den blomsten fordi jeg gjerne ville vise at jeg satt pris på arbeidet hans, og det ante meg at jeg ikke ville klare å si det. Han ble oppriktig glad og spurte i vei om hvordan jeg hadde laget den og sånn, men jeg klarte ikke svare. Jeg bare smilte og nikket og gikk for å sette meg med vennene mine. Kanskje sa jeg ikke noe resten av kvelden.
Det hender at jeg treffer på denne målløsheten i meg selv når jeg møter "helt vanlige" mennesker også. Altså; vanlige, som i ikkekjendiser, de er like fullt ekstraordinære i all sin kraft.
Jeg er full av ærefrykt og nesegrus beundring for mennesker som bidrar til en bedre verden simpelthen ved å være seg selv og tilstede og ekte. De beriker meg hver dag, men de tør jeg snakke med og de er jeg på fornavn med også utenfor hodet.
Jeg er så takknemlig for å ha truffet dere, for at dere har latt meg inn, for at dere er til stede, for at jeg får være til stede for dere.
Når jeg tenker meg om, er jeg faktisk nesten i ferd med å gå konkurs av takknemlighetsgjeld. Det føles godt.
For å si det med nettopp Falkeid:
Noen mennesker
spraker inn i livet ditt som kometen Kahoutek,
gjest fra de store, fremmede dypene der ute
hvor stjernene gror som koralløyer.
I feel blessed
mandag, november 02, 2009
Re to malakas
Når du spiller det spillet der menn er menn, får jeg alltid bortebane.
Du tar fra meg ballen og ber meg bite i det gule gresset; men var ikke vi på samme lag?
Her flyr jeg, ingen følger meg, men du vil ikke bruke vingene.
Jeg drømmer om en omgang i øvre divisjon, hvor gresset er grønnere og menn er menn med ballfølelse
-Cathrine Grøndahl-
Du tar fra meg ballen og ber meg bite i det gule gresset; men var ikke vi på samme lag?
Her flyr jeg, ingen følger meg, men du vil ikke bruke vingene.
Jeg drømmer om en omgang i øvre divisjon, hvor gresset er grønnere og menn er menn med ballfølelse
-Cathrine Grøndahl-
torsdag, september 24, 2009
Umistelig
Den alltid så kloke og vidunderlige Iskwew sa til meg:
Tenk på det du har fått, ikke det du har mistet.
Og det gjør jeg. I feel blessed.
Dere som har lest her en stund, kjenner Verdens Fineste Nevø som onkel Dima. (Det er en sånn liten spøk vi delte; jeg er tante Katya)
Onkel Dima er ute av tiden, men for alltid i mitt hjerte. En gave som forvaltes med omtanke og Kjærlighet.
Tenk på det du har fått, ikke det du har mistet.
Og det gjør jeg. I feel blessed.
Dere som har lest her en stund, kjenner Verdens Fineste Nevø som onkel Dima. (Det er en sånn liten spøk vi delte; jeg er tante Katya)
Onkel Dima er ute av tiden, men for alltid i mitt hjerte. En gave som forvaltes med omtanke og Kjærlighet.
onsdag, september 23, 2009
cursum perficio 3
Death is nothing at all
I have only slipped away
into the next room
I am I, and you are you
whatever we were to eachother
that we still are
Call me by my old familiar name
Speak to me in that easy way
wich you always used
Put no difference to your tone
wear no forced air
of solemnity or sorrow
Laugh as we always lauged
at the little jokes we enjoyed together
Let my name be
ever the household word
that it always was
Let it be spoken without affect
without the trace of a shadow of it
Life means all that it ever meant
It is the same as it ever was;
there is unbroken continuity
Why should I be out of mind
because I am out of sight?
I am waiting for you
for an interval
somewhere very near
Just around the corner
All is well
tirsdag, september 22, 2009
Å be om et mirakel
Det er stunder hvor jeg ønsker så inderlig at jeg hadde en guddom, at det fantes en eller annen påvirkelig kosmisk kraft som kunne jevne ut ubalansen og gjøre ting ugjort, og akkurat nå er en sånn stund fordi verdens fineste nevø ligger i koma på sykehuset og vi vet ikke hva som skjer, hvordan det er, om han fremdeles er noe sted i det hele tatt.
Og til tross for at jeg ikke tror på noen gud, til tross for at jeg vet det mest sannsynlig ikke nytter, tenner jeg et lys og legger en kjærlighetsstein ved siden av bildet, og tenker på alle julene vi har sneket oss inn på tv-rommet og snakket om havet, livet og kjærligheten. I steden for jul. Som om jul ikke fantes.
Jeg vil ikke ha en jul uten. En dag uten. Kjære Gud...
torsdag, september 17, 2009
søndag, september 13, 2009
Dårlige verktøy
Du vet sikkert hvordan det er når du gjerne skulle ha skrudd i en skrue eller banket inn en spiker men mangler verktøy. Du slår inn spikeren med treskoen eller skrur til skruen med smørkniven provisorisk, vel vitende om at du må skaffe skikkelig verktøy senere for å få gjort reparasjonen ordentlig.
Dette er kanskje en underlig start på en bloggpost som skal handle om dårlige/ inadekvate/ fraværende behandlingstilbud i helsetjenesten, men for meg er analogien høyst relevant. Jeg skal forsøke etter beste evne å gjøre rede for hvorfor.
Jeg skal ikke snakke om inadekvate behandlingstilbud generelt, (for jeg tror de er mange) men om manglende behandlingstilbud for mennesker med smerteproblematikk og utmattelsestilstander. Eller ME, om du heller vil kalle det dét.
Selvom jeg er diagnostisert med postinfektuøst utmattelsessyndrom/ myalgisk encephalopati, bruker jeg ikke betegnelsen ME annet enn for letthetens skyld. Jeg har immun- og energisvikt etter en sykehusinfeksjon. Dette beskriver hva jeg sliter med og hvorfor jeg gjør det.
Betegnelsen ME er i så måte like meningsløs for meg som for folk som ikke skjønner hva som foregår (eller snarere ikke foregår) i en kronisk utmattet organisme.
Nok om det og tilbake til dårlige verktøy.
Stadig oftere hører vi i ME-sammenheng påstanden om at "Kognitiv adferdsterapi (CBT) og gradert opptrening (GET) er de eneste behandlingsformene med beviselig effekt for mennesker med utmattelsestilstander". Dette er sludder.
CBT/ GET _kan være_ nyttige supplerende midler i mangel på noe bedre, men for å få jobben skikkelig gjort trengs det skikkelig verktøy. Min erfaring er at jeg har lite nytte av disse midlene når det ikke først (og gjerne samtidig) bedrives symptomlindrende behandling.
For det finnes altså bedre metoder for å lindre immun- og energisvikt enn mestringsteknikker.
Det er viktig at man holder et visst aktivitetsnivå for ikke å falle ned i den mørke kjelleren av altoppslukende symptomer, men for å klare den aktiviteten, trenger man å lindre symptomene aktiviteten i seg selv genererer.
En utmattet kropp protesterer når den blir tvunget til aktivitet den ikke har energi til. Immunforsvaret reagerer på samme måte som ved infeksjon; - kroppen blir "stresset", febril og lymfekjertlene hovner opp. Grunnsymptomene forsterkes; - man bli mer vár for lyder, lukter, lys og matvarer, man får muskelsmerter og låsninger i ledd. Pusten blir grunn og det pumpes mindre oksygen ut i blodet. Dette fører til flere symptomer og mer tretthet, og man havner lett i en ond spiral av feber, utmattelse, smerter, intoleranser og motløshet.
Satt på spissen kan man si at CBT kun er nødvendig for å holde ut det som oppstår etter påbegynt opptrening. Altså er CBT og GET provisoriske verktøy, som potensielt kan ødelegge gjengene i skruen eller bøye spikeren og lage stygge merker i veggen.
Fordi jeg var ganske heldig stilt økonomisk da jeg ble rammet av immun- og energisvikt, kunne jeg kjøpe meg behandlinger som fungerte da jeg oppdaget at det offentlige helsevesenet ikke hadde noe å bidra med.
Gjennom symptomlindrende behandlinger kunne jeg få bedre immunforsvar og mer energi. Dette førte til at jeg fikk bedre funksjonsevne til å mestre hverdagen, jobbe litt og delta sosialt. Jeg kunne gjøre øvelser som igjen virket styrkende på kretsløp og musklatur. Når jeg ikke var så plaget med slitenhet og infeksjoner, hadde jeg heller ikke noe særlig behov for terapi eller mestringsteknikker.
Hva mener jeg så med symptomlindrende behandlinger?
Tatt i betraktning av at ME er minst syv forskjellige tilstander med minst like mange årsakssammenhenger, vil jeg tro det er individuelt hva som gir lindring. For meg dreide det seg om:
Det beste med gestaltterapeuten og massøren/soneterapeuten var at de faktisk kom hjem til meg på dager da jeg var for syk til å bevege meg ut i verden.
For et menneske med energisvikt kan det ofte være problematisk å både komme seg til behandlig OG dra nytte av behandlingen. Det er dager da begge deler ikke er mulig. Du kunne like gjerne oppfordre en med to brukne bein å gjennomføre Birken.
Dette møter man liten eller ingen forståelse for i det offentlige behandlingssystemet. Man blir i stedet stemplet som Den Vanskelige Pasienten.
Så - når jeg har funnet så gode verktøy, hvorfor er jeg ikke helt frisk? Hvorfor tilbringer jeg fremdeles store deler av tiden på sofaen og hever trygd, når jeg kunne vært oppe om morran?
Vel, pengene tok slutt (og kredittkortgrensen ble maksimert), inntekten ytterligere nedjustert da jeg gikk over på 50% tidsbegrenset uføretrygd. Uten symptomlindrende behandlinger orker jeg ikke helt å jobbe de 50% jeg skal.
Jeg møter liten eller ingen forståelse for mine behov i det offentlige helse- og velferdssystemet. Der er de for opptatt med å gjenta påstander som ikke er sannheter. De overlot meg til smørkniven og treskoen: Fysioterapeuten driver (underlig nok) ikke lenger med symptomlindrende behandlinger, hun bedriver opptrening. Den kognitive terapeuten er merkelig lite fleksibel og engasjert. Mon tro om det skyldes trygderefusjonsputene de har sydd inn under armene? Jeg er ikke lenger betalende kunde, jeg er pasient, og slike er man visst ikke nevneverdig opptatt av.
Det lille jeg har av overskudd brukes til å frakte meg selv til og fra halvdårlige- men-tross-alt-bedre-enn-ingenting-behandlinger som de med definisjonsmakt mener er "de eneste behandlingstilbud for mennesker med utmattelsestilstander".
Gjengene er i ferd med å forsvinne, både skruen og spikeren bøyd, det er stygge merker i veggen. Jeg venter på et økonomisk mirakel som gjør meg i stand til å gjenoppta oppussingen.
Dette er kanskje en underlig start på en bloggpost som skal handle om dårlige/ inadekvate/ fraværende behandlingstilbud i helsetjenesten, men for meg er analogien høyst relevant. Jeg skal forsøke etter beste evne å gjøre rede for hvorfor.
Jeg skal ikke snakke om inadekvate behandlingstilbud generelt, (for jeg tror de er mange) men om manglende behandlingstilbud for mennesker med smerteproblematikk og utmattelsestilstander. Eller ME, om du heller vil kalle det dét.
Selvom jeg er diagnostisert med postinfektuøst utmattelsessyndrom/ myalgisk encephalopati, bruker jeg ikke betegnelsen ME annet enn for letthetens skyld. Jeg har immun- og energisvikt etter en sykehusinfeksjon. Dette beskriver hva jeg sliter med og hvorfor jeg gjør det.
Betegnelsen ME er i så måte like meningsløs for meg som for folk som ikke skjønner hva som foregår (eller snarere ikke foregår) i en kronisk utmattet organisme.
Nok om det og tilbake til dårlige verktøy.
Stadig oftere hører vi i ME-sammenheng påstanden om at "Kognitiv adferdsterapi (CBT) og gradert opptrening (GET) er de eneste behandlingsformene med beviselig effekt for mennesker med utmattelsestilstander". Dette er sludder.
En påstand blir ikke mer sann selvom den gjentas til det kjedsommelige
CBT/ GET _kan være_ nyttige supplerende midler i mangel på noe bedre, men for å få jobben skikkelig gjort trengs det skikkelig verktøy. Min erfaring er at jeg har lite nytte av disse midlene når det ikke først (og gjerne samtidig) bedrives symptomlindrende behandling.
For det finnes altså bedre metoder for å lindre immun- og energisvikt enn mestringsteknikker.
Det er viktig at man holder et visst aktivitetsnivå for ikke å falle ned i den mørke kjelleren av altoppslukende symptomer, men for å klare den aktiviteten, trenger man å lindre symptomene aktiviteten i seg selv genererer.
En utmattet kropp protesterer når den blir tvunget til aktivitet den ikke har energi til. Immunforsvaret reagerer på samme måte som ved infeksjon; - kroppen blir "stresset", febril og lymfekjertlene hovner opp. Grunnsymptomene forsterkes; - man bli mer vár for lyder, lukter, lys og matvarer, man får muskelsmerter og låsninger i ledd. Pusten blir grunn og det pumpes mindre oksygen ut i blodet. Dette fører til flere symptomer og mer tretthet, og man havner lett i en ond spiral av feber, utmattelse, smerter, intoleranser og motløshet.
Satt på spissen kan man si at CBT kun er nødvendig for å holde ut det som oppstår etter påbegynt opptrening. Altså er CBT og GET provisoriske verktøy, som potensielt kan ødelegge gjengene i skruen eller bøye spikeren og lage stygge merker i veggen.
Fordi jeg var ganske heldig stilt økonomisk da jeg ble rammet av immun- og energisvikt, kunne jeg kjøpe meg behandlinger som fungerte da jeg oppdaget at det offentlige helsevesenet ikke hadde noe å bidra med.
Gjennom symptomlindrende behandlinger kunne jeg få bedre immunforsvar og mer energi. Dette førte til at jeg fikk bedre funksjonsevne til å mestre hverdagen, jobbe litt og delta sosialt. Jeg kunne gjøre øvelser som igjen virket styrkende på kretsløp og musklatur. Når jeg ikke var så plaget med slitenhet og infeksjoner, hadde jeg heller ikke noe særlig behov for terapi eller mestringsteknikker.
Hva mener jeg så med symptomlindrende behandlinger?
Tatt i betraktning av at ME er minst syv forskjellige tilstander med minst like mange årsakssammenhenger, vil jeg tro det er individuelt hva som gir lindring. For meg dreide det seg om:
- Kostholdsendring. Ingen bearbeidede matvarer, ingen tilsetningsstoffer, minimalt med "stressende" faktorer som gluten, sukker og koffein. Immunsupplerende kosttilskudd som probiotika og essensielle fettsyrer.
- Massasje. (osteopati, chimassasje, dypvevsmassasje, aromaterapi, m.m.) Styrker immunforsvaret, øker blodsirkulasjonen, lindrer smerter og roer ned systemet.
- Kiropraktikk og naprapati. Fjerner låsninger som hindrer bl.a. immunforsvaret, fordøyelsen og nervebanene å fungere normalt samt øker blodsirkulasjonen
- Akupunktur og soneterapi. Øker energinivå og immunforsvar, lindrer smerter og stress, kurerer infeksjoner og styrker motstandskraften.
- Gestaltterapi. Dreier seg om å bearbeide problemer, finne balanse og fokusere på muligheter
Det beste med gestaltterapeuten og massøren/soneterapeuten var at de faktisk kom hjem til meg på dager da jeg var for syk til å bevege meg ut i verden.
For et menneske med energisvikt kan det ofte være problematisk å både komme seg til behandlig OG dra nytte av behandlingen. Det er dager da begge deler ikke er mulig. Du kunne like gjerne oppfordre en med to brukne bein å gjennomføre Birken.
Dette møter man liten eller ingen forståelse for i det offentlige behandlingssystemet. Man blir i stedet stemplet som Den Vanskelige Pasienten.
Så - når jeg har funnet så gode verktøy, hvorfor er jeg ikke helt frisk? Hvorfor tilbringer jeg fremdeles store deler av tiden på sofaen og hever trygd, når jeg kunne vært oppe om morran?
Vel, pengene tok slutt (og kredittkortgrensen ble maksimert), inntekten ytterligere nedjustert da jeg gikk over på 50% tidsbegrenset uføretrygd. Uten symptomlindrende behandlinger orker jeg ikke helt å jobbe de 50% jeg skal.
Jeg møter liten eller ingen forståelse for mine behov i det offentlige helse- og velferdssystemet. Der er de for opptatt med å gjenta påstander som ikke er sannheter. De overlot meg til smørkniven og treskoen: Fysioterapeuten driver (underlig nok) ikke lenger med symptomlindrende behandlinger, hun bedriver opptrening. Den kognitive terapeuten er merkelig lite fleksibel og engasjert. Mon tro om det skyldes trygderefusjonsputene de har sydd inn under armene? Jeg er ikke lenger betalende kunde, jeg er pasient, og slike er man visst ikke nevneverdig opptatt av.
Det lille jeg har av overskudd brukes til å frakte meg selv til og fra halvdårlige- men-tross-alt-bedre-enn-ingenting-behandlinger som de med definisjonsmakt mener er "de eneste behandlingstilbud for mennesker med utmattelsestilstander".
Gjengene er i ferd med å forsvinne, både skruen og spikeren bøyd, det er stygge merker i veggen. Jeg venter på et økonomisk mirakel som gjør meg i stand til å gjenoppta oppussingen.
torsdag, september 03, 2009
mandag, august 31, 2009
På bakerste pult
Han sitter bak meg og blåser papirkuler mot nakken min. Når ingen ser, lener han seg frem og trekker meg i fletta.
Det er forferdelig irriterende.
Jeg skjønner jo at han liker meg, så hvorfor kan han ikke bare si det da?
Men greit - flere kan leke denne leken. Jeg later som om jeg ikke merker papirkulene og jeg har aldri de fineste båndene i håret lengre.
Når det er friminutt snakker jeg med alle de andre guttene, Espen for eksempel, som også er forelsket i meg. Espen er fin, - mye finere, faktisk. Han bar ranselen min hjem forleden. Dessuten har han invitert meg hjem for å høre på den nye Smiths-skiva. Det er sånn det skal gjøres. Det er sånn hjerter vinnes.
Jeg smiler mitt aller fineste smil mot Espen og tenker at han andre må bare sitte der på bakerste pult og blåse papirkuler. Han kan stå der i et hjørne av skolegården så mye han vil og kikke på meg fra øyekroken. Han om det.
Jeg bryr meg ikke.
lørdag, august 22, 2009
fredag, august 21, 2009
Former infatuation junkie
Han sier at han ikke er redd for noe. Det tror jeg ikke noe på. Jeg ser redselen hans tydelig bak den eplekjekke fasaden. Redselen for å kjenne etter, for å knytte seg til, for å behøve noen, for at noen skal behøve ham. For smerte, - sin egen og andres. For å bli avslørt.
Hvordan kan jeg se dette så tydelig? Det er fordi jeg ser meg selv i ham. Kjenner lusa på gangen, kan du si.
Jeg har også vært en relasjonsløs fomlekopp. Jeg har i tillegg vokst opp med én. Min far var et fantastisk menneske, med mange visjoner og gode intensjoner, men han strakk aldri til, fordi han ikke strakk seg etter. Skal du strekke deg etter, må du kjenne etter. Det kan være svært ubehagelig.
Det å våge å være sårbar er en slags risikosport i dagens samfunn. Alternativet - kynismen, får vi dessverre dyttet på oss fra alle kanter. Du skal ikke behøve å føle smerte..det finnes alltid en quick-fix.. er mantraet. Jeg tror ikke noe på det. EarlGrey
Jeg befant meg i en litt delikat situasjon da det gikk opp for meg, - at jeg var i ferd med å bli som min far. Jeg ble nykter på et blunk. Jeg ville ikke være en sånn som briljerte, men skuffet og bedro og fomlet, jeg ville være ekte og sann og tilstede. Både for meg selv og andre.
Jeg vil ikke ende opp som en levende død med en søppeldynge av tanker i hodet og et kaos i hjertet. Jeg vil noe med livet mitt. Jeg vil elske. Jeg vil bli elsket. Jeg vil ha en så ren kjærlighet som mulig, og derfor alle de ubehagelige ordene. Jeg vasker meg og holder meg ren for morgendagen jeg vet kommer.HvaHunSa
Om jeg ikke tok første fly hjem, så hvertfall det muligste. Og jeg var nykter hele veien. Dette kunne jeg ikke finne ut av eller stå i på egen hånd.
Siden har jeg måttet venne meg til, knytte meg til og stole på. Det er litt skummelt. Jeg er ambivalent.
Noen ganger lengter jeg tilbake. Det er da jeg ser dem. Og jeg ser at de ikke har det bra, de relasjonsløse fomlekoppene.
Av to onder (eller goder, for den sakens skyld), velger jeg dette.
søndag, august 02, 2009
Ettermiddagssolen ved Tsamandou
Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.
For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;
Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.
Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.
Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;
En vei. Ingen retur.
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.
For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;
Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.
Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.
Before such a sunset, the daylight pales of shame
Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;
En vei. Ingen retur.
torsdag, juli 30, 2009
Behind Blue Eyes
No one knows what it's like
To be the bad man
To be the sad man
Behind blue eyes
And no one knows
What it's like to be hated
To be fated to telling only lies
[Chorus:]
But my dreams they aren't as empty
As my conscience seems to be
I have hours, only lonely
My love is vengeance
That's never free
No one knows what its like
To feel these feelings
Like i do, and i blame you!
No one bites back as hard
On their anger
None of my pain and woe
Can show through
[Chorus]
Discover l.i.m.p. say it [x4]
No one knows what its like
To be mistreated, to be defeated
Behind blue eyes
No one knows how to say
That they're sorry and don't worry
I'm not telling lies
[Chorus]
No one knows what its like
To be the bad man, to be the sad man
Behind blue eyes.
onsdag, juli 22, 2009
Retten til å være sint
Nå har jeg lest boken. La Nordlyset slette ditt navn handlet slett ikke om en kvinne som glemmer dagen i det den er over (selv om Dagsavisen sa det), den handlet om hvordan vi elsker og hvordan vi tilgir og hvordan vi velger å gjøre det. Den stilte også spørsmål ved om vi virkelig kan vite hvor vi kommer fra, og om det er mulig å flykte fra fortiden.
Jeg har i det siste fundert mye på om jeg har ekstra vanskelig for å tilgi, eller om jeg bærer med meg så mye ballast fra fortiden at både tilgivelse og forsoning blir vanskelig å nå frem til. Men jeg kom til at jeg slett ikke har det generelt. Jeg har vanskelig å tilgi der ingen tar det inntrufne til etterretning.
Dette gjelder bl.a. sykehuset som skadet meg, legen som forlot min far døende og en venn som sviktet på et skikkelig drittsekkvis på verst tenkelige tidspunkt.
Noen har unnskyld sittende fryktelig langt inne, underlig at de ikke blir kvalt.
Det var synd at det ble slik og det er leit at du føler det sånn funker ikke. Det må erkjennes skyld, og det må bes om tilgivelse, ellers gjelds det ikke.
Kanskje kommer jeg til å bære dette sinnet med meg for alltid.
Du har helt rett om du tror at det neppe kan være bra for meg. Men akkurat dette sinnet er autonomt. Det lar seg bare stoppe av et ektefølt unnskyld.
Jeg forbeholder meg retten til å være forbannet inntil ønske om tilgivelse foreligger. Kanskje kan jeg bruke energien sinnet genererer til noe positivt.
Jeg har i det siste fundert mye på om jeg har ekstra vanskelig for å tilgi, eller om jeg bærer med meg så mye ballast fra fortiden at både tilgivelse og forsoning blir vanskelig å nå frem til. Men jeg kom til at jeg slett ikke har det generelt. Jeg har vanskelig å tilgi der ingen tar det inntrufne til etterretning.
Dette gjelder bl.a. sykehuset som skadet meg, legen som forlot min far døende og en venn som sviktet på et skikkelig drittsekkvis på verst tenkelige tidspunkt.
Noen har unnskyld sittende fryktelig langt inne, underlig at de ikke blir kvalt.
Det var synd at det ble slik og det er leit at du føler det sånn funker ikke. Det må erkjennes skyld, og det må bes om tilgivelse, ellers gjelds det ikke.
Kanskje kommer jeg til å bære dette sinnet med meg for alltid.
Du har helt rett om du tror at det neppe kan være bra for meg. Men akkurat dette sinnet er autonomt. Det lar seg bare stoppe av et ektefølt unnskyld.
Jeg forbeholder meg retten til å være forbannet inntil ønske om tilgivelse foreligger. Kanskje kan jeg bruke energien sinnet genererer til noe positivt.
søndag, juli 19, 2009
Boblehjertegeneratoranbefaling:
Legg ut på tur i plaskregnet, uten hverken paraply eller regntøy, blås i at mascaraen renner. Stikk innom et sted du av en eller annen grunn aldri stikker innom til tross for/ fordi du bor rett rundt hjørnet, for eksempel Vigelandsmuseet. Kanskje vil du oppdage at det foregår fine ting der du ikke visste om, for eksempel en sommerkonsert i museets borggård. Stå der og drypp og kjenn hvordan du fylles av for eksempel Fauré og Waxman, og tenk på alle de andre gangene i livet du har kjent på akkurat denne følelsen, for eksempel av et boblehjerte som nesten bobler over av det hele. Gå ut igjen i plaskregnet, med hevet hode, lange, dansende steg, la mascaraen renne, smil til alle, og om du tør - le høyt. Og tenk at slik kan også livet være; så utrolig, vidunderlig og regnvått.
Hvis øyeblikk blir vakrere enn dette, ønsker jeg å begraves i det.
mandag, juli 13, 2009
Affirmasjoner:
◦ Kroppen min er viktig for meg. Jeg gir den næring hele tiden.
◦ Jeg tar ansvar for livet mitt. Jeg kan ordne opp i enhver situasjon.
◦ Jeg merker overfloden av kjærlighet, tillit og omsorg som omgir meg.
◦ Min indre omsorgsperson stiller alltid opp for meg, beskytter meg, gir meg næring og trøster meg.
◦ Jeg fortjener det beste livet har å by på. Mine behov blir alltid dekket.
◦ Jeg er tilknyttet universet og kjenner trygghet ved forankring i virkeligheten og i øyeblikket.
søndag, juli 05, 2009
A prayer for the wild at heart, kept in cages
Jeg leser i Dagsavisens bokbilag om Vendela Vidas bok, La Nordlyset slette ditt navn.
Den handler om en kvinne som glemmer dagen i det den er over.
Hvilket fantastisk konsept! Kan du tenke deg noe mer befriende enn å starte hver dag med blanke ark? Uten en eneste forutintatthet, uten frykt, uten mistro.
Vi er alle fanget av tiden og av hvordan tiden former oss. Enten vi vil eller ikke, er det et utenomtvistelig faktum at livet og hele vår eksistens bygger på de erfaringene vi gjør oss på godt og ondt. Noen ganger kanskje mest ondt; - Vi hardner, krakelerer, desillusjoneres. Det spiller ingen rolle hvor mye vi kjemper imot. Tiden fanger.
Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme det vi tenker om det som skjer akkurat nå.
De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss. I seg selv kan den kampen gi livet både innhold, mening og mål.
Noen ganger kan jeg føle meg som en uvitende deltager i ett eller annet kosmisk eksperiment. Jeg bare venter på at noen skal hoppe fram fra bak et tre og rope: You got PUNK'D!
Men slik er det jo ikke. Jeg er, som alle andre, fanget av tiden, tilfeldigheter og erfaringer.
Det ligger så mye i Tennessee Williams setning; A prayer for the wild at heart, kept in cages, blant annet håp om noe bedre. Og her sitter jeg, på en ganske alminnelig søndags morgen, og kjenner at tiden former ikke - den tyver. Tiden har allerede tatt evigheta fra meg. Til tross for dette, eller kanskje mer på grunn av, har jeg håp.
Jeg sender en bønn ut i universet for oss alle. Og lar nordlyset slette mitt navn.
Den handler om en kvinne som glemmer dagen i det den er over.
Hvilket fantastisk konsept! Kan du tenke deg noe mer befriende enn å starte hver dag med blanke ark? Uten en eneste forutintatthet, uten frykt, uten mistro.
Vi er alle fanget av tiden og av hvordan tiden former oss. Enten vi vil eller ikke, er det et utenomtvistelig faktum at livet og hele vår eksistens bygger på de erfaringene vi gjør oss på godt og ondt. Noen ganger kanskje mest ondt; - Vi hardner, krakelerer, desillusjoneres. Det spiller ingen rolle hvor mye vi kjemper imot. Tiden fanger.
Ethvert liv er en fortelling, der en episode leder til en annen. Det som skjedde før, er med på å forme det vi tenker om det som skjer akkurat nå.
De fleste har vel tidvis følt maktesløshet i forhold til visse aspekter ved livet og ved seg selv. Noen erfaringer er av en slik art at de former oss om til noe vi ikke kan like. Vi baler og strever for å gjenvinne det tiden og erfaringene har berøvet oss. I seg selv kan den kampen gi livet både innhold, mening og mål.
Noen ganger kan jeg føle meg som en uvitende deltager i ett eller annet kosmisk eksperiment. Jeg bare venter på at noen skal hoppe fram fra bak et tre og rope: You got PUNK'D!
Men slik er det jo ikke. Jeg er, som alle andre, fanget av tiden, tilfeldigheter og erfaringer.
Det ligger så mye i Tennessee Williams setning; A prayer for the wild at heart, kept in cages, blant annet håp om noe bedre. Og her sitter jeg, på en ganske alminnelig søndags morgen, og kjenner at tiden former ikke - den tyver. Tiden har allerede tatt evigheta fra meg. Til tross for dette, eller kanskje mer på grunn av, har jeg håp.
Jeg sender en bønn ut i universet for oss alle. Og lar nordlyset slette mitt navn.
tirsdag, juni 30, 2009
Gode hensikter
Jeg tror jeg elsker deg litt. Savner deg også. Ja, deg vel! Som mot all formodning fremdeles leser denne bloggen.
I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?
Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.
Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv.
Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.
Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.
Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).
Hvis du, som mot all formodning leser dette, hva vil du helst lese om? I'm all yours!
Jeg kan skrive om krig og fred og sånn. Om tempelklokker og The Order of Interbeing. Eller om da jeg krysset den spanske mesaen i rød, åpen bil, med flagrende hår og uten en bekymring i hodet, eller selvsamme bakpå en Vespa ned åssidene på Samos, (men ikke om da jeg bodde i en hengekøye på stranden i Goa. Too many gandhi-cakes).
Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.
Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.
Jeg kan selvfølgelig ikke vise deg veien til det gode liv, den må du finne selv. Kanskje ved hjelp av Henrik Syse. Og/eller en sonate av Satie, et dikt av Södergran, et maleri av Degás. Og masse sjokolade.
Ja, jeg tror jeg elsker sjokolade, Syse, Satie, Södergran og deg og Degás litt.
All is well, Love is all.
I det siste har jeg bare sittet i mitt lille hjørne og lyttet/lest. Det er ganske lenge siden jeg selv har blogget noe fornuftig - eller kommentert. Hva kan jeg gjøre med det?
Hodet mitt er fullt av tanker. Egentlig. Om livet, hensikten med det (livet altså), om mellommenneskelige relasjoner, krig og fred og sånn. Om samfunnet som fremstår som hardere og kjøligere for hver dag som går. Eller kanskje bare virker det sånn, kanskje er det bare jeg som har blitt for følsom, som har blitt så liten at jeg ikke lenger føler at mine tanker er viktige eller at jeg kan bidra med noe for en bedre verden.
Forleden, da jeg i all min frustrasjon over mangel på hensikt tørket støv(!) i bokhyllene, ramlet Henrik Syse ut. Ja ikke mannen da, såklart, men boken hans Veier til det gode liv.
Det var neppe tilfeldig, jeg har tenkt mye på etikk og hensikt og mellommenneskelige relasjoner i det siste.
Jeg tror jeg elsker Henrik Syse litt også.
Kanskje blir det en fornuftig bloggpost når jeg har lest boken på nytt. Kanskje ikke. Kanskje skriver jeg om noe helt annet enn moralfilosofi og Syse og veier til det gode liv. Jeg er helt utilregnelig kjenner jeg, men jeg trenger å føle at jeg bidrar med noe som helst, om det så er anbefaling av en helt revolusjonerende ny hårkur som får håret ditt til å glitre som diamantstøv. (øh, eller kanskje ikke helt dét da, jeg tror ikke det finnes noen sånn).
Hvis du, som mot all formodning leser dette, hva vil du helst lese om? I'm all yours!
Jeg kan skrive om krig og fred og sånn. Om tempelklokker og The Order of Interbeing. Eller om da jeg krysset den spanske mesaen i rød, åpen bil, med flagrende hår og uten en bekymring i hodet, eller selvsamme bakpå en Vespa ned åssidene på Samos, (men ikke om da jeg bodde i en hengekøye på stranden i Goa. Too many gandhi-cakes).
Jeg kan skrive om hva som er logisk for meg, men kanskje ikke for deg, om at det du kaller Gud, er kanskje det jeg kaller Kjærlighet (jeg tror jeg må begynne å skrive K-ore med stor K), om hvordan jeg tror at livet bygges på erfaring og ikke fornuft.
Jeg kan fortelle deg hvordan jeg prøver hver dag å bli et bedre menneske, men kanskje vil jeg ikke fortelle om hver gang det mislykkes. Det er ganske ofte.
Jeg kan selvfølgelig ikke vise deg veien til det gode liv, den må du finne selv. Kanskje ved hjelp av Henrik Syse. Og/eller en sonate av Satie, et dikt av Södergran, et maleri av Degás. Og masse sjokolade.
Ja, jeg tror jeg elsker sjokolade, Syse, Satie, Södergran og deg og Degás litt.
All is well, Love is all.
På gresk har de flere ord for Kjærlighet. Eros, agape, philia og storge.
En liten kuriositet for de som har sansen for sånt: ordet Agape gir en verdi av 93 i gresk gematria. Det samme gjør ordet Thelema som betyr vilje. Det velger jeg å se som et tegn på at der det er vilje er det kjærlighet. Og omvendt
søndag, juni 14, 2009
fredag, juni 05, 2009
Kenon
Noen skal ha sagt at hver reise vi tar bringer oss hjem.
Det føles ikke sånn. Mine reiser, de geografiske såvel som de eksistensielle, bringer meg lengre vekk, skaper større avstand.
Det har noe med at man ikke kan legge avstanden i seg bak seg, den må forseres. Men avstanden i meg er som en endeløs revne gjennom øyeblikkene. Den måtte i så fall forseres i to sprang.
Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Eller når det skjedde. Det eneste som kleber seg tett inntill er en klam hanske av øyeblikk.
Det er ikke sånn jeg vil ha det, jeg vil ikke bare leses mellom linjene, leve på overflaten, gjemme meg bak ordene, forsvinne inn i status quo - jeg vil være tilstede, både for meg selv og andre. Jeg vil berøre sjelen din.
Jeg lever for små øyeblikk av tilnærmet tilstedeværelse. Men altfor ofte dukker denne intense følelsen opp; - at tiden (den gamle, skallede juksepaven*), stjeler øyeblikket fra meg, fra oss, og det eneste jeg kan gjøre er å be deg om å lese meg mellom linjene, for det er snart det eneste stedet jeg eksisterer. Egentlig.
Det føles ikke sånn. Mine reiser, de geografiske såvel som de eksistensielle, bringer meg lengre vekk, skaper større avstand.
Det har noe med at man ikke kan legge avstanden i seg bak seg, den må forseres. Men avstanden i meg er som en endeløs revne gjennom øyeblikkene. Den måtte i så fall forseres i to sprang.
Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; For å være sky og fjern - men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen.
Jeg vet ikke hvordan det ble sånn. Eller når det skjedde. Det eneste som kleber seg tett inntill er en klam hanske av øyeblikk.
Øyeblikket er den minnesløses eneste historie
Det er ikke sånn jeg vil ha det, jeg vil ikke bare leses mellom linjene, leve på overflaten, gjemme meg bak ordene, forsvinne inn i status quo - jeg vil være tilstede, både for meg selv og andre. Jeg vil berøre sjelen din.
Jeg lever for små øyeblikk av tilnærmet tilstedeværelse. Men altfor ofte dukker denne intense følelsen opp; - at tiden (den gamle, skallede juksepaven*), stjeler øyeblikket fra meg, fra oss, og det eneste jeg kan gjøre er å be deg om å lese meg mellom linjene, for det er snart det eneste stedet jeg eksisterer. Egentlig.
Kartet vårt vet ingenting om tiden. Det evner ikke engang å fortelle om timene som er implisitte i dets egen eksistens; - ikke om det som har vært, ikke om det som skal komme. Allikevel må kartet i sin endelige form - og livet det streker opp - falle sammen. For der ender tiden.
onsdag, juni 03, 2009
En slags forskningsrapport
Jeg har lenge tenkt å skrive litt om noen av de erfaringene du gjør deg hvis du rammes av en kronisk sykdom som nedsetter funksjonsevnen din i så stor grad at det blir vanskelig å finne meningen med livet. Det er et ganske stort tema, så jeg tror det må tas i flere omganger.
Når vi snakker om "alvorlig sykdom", snakker vi først og fremst om sykdommer med dødelig utgang. Det har jeg tenkt å endre på her og nå. Det verste som kan skje deg er ikke at du kan opphøre å eksistere, det verste som kan skje deg er at du kun eksisterer. Uten evne til å leve; - nyte, elske, le, danse, tenke.
Det finnes noen som lurer på hvorfor alvorlig syke mennesker bruker penger de ikke har på behandlingsmetoder vitenskapen ikke kan bevise fungerer. Svaret på dette er enkelt: det er for å lindre smerter og øke funksjonsevnen. Når du lever med et funksjonsnivå på 20 prosent, vil selv det å øke den til 30 føles som paradis på jord.
Du kan snakke om placeboeffekten til du blir blå i ansiktet, det vil allikevel ikke ha betydning for det alvorlig syke mennesket som har fått økt funksjonsevnen sin fra 20 til 30 prosent. Å få nåler stukket inn i øret eller punkter på foten massert, har altså gitt dette mennesket bedre effekt enn 12 år med kognitiv terapi eller ørten legebesøk. Sånt kimser vi ikke av. Vi kimser faktisk ikke av hverken placebo eller kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom seg selv - eller gjennom kanalisering for den saks skyld.
For noen uker siden så jeg en dokumentar om refleksologi/soneterapi på SVT Utbildningsradioen.
En kvinnelig forsker bega seg ut på en oppdagelsesreise i soneterapiens verden. Hun forsøkte behandlinger, snakket med forskjellige behandlere og deres pasienter, samt med vitenskapsmenn.
Det var en veldig interessant dokumentar. Pasientene hadde fått hjelp med alt fra astma og barnløshet, til lindring ved kreftbehandling og stagnering av sykdommer som Parkinsons, MS og ALS.
Soneterapeuten forklarte effekten med at man på foten (og hånden) har en slags refleks av kroppen og dens organer. Ved å stimulere det syke punktet i "kroppen", blokkerte man signaler til det gjeldende organet.
Vitenskapsmennene sa at dette var sludder, og at effekten først og fremst skyldes placebo.
Pasientene sa at det ikke spilte noen rolle for dem om bedringen skyldtes placeboeffekt eller reell blokkering av nervesignaler. Da vitenskapsmennene ble konfrontert med dette synspunktet, blåste de seg opp til voldsomme dimensjoner, og sa noe sånt som at "dette kan vi ikke ha noe av. Folk kan ikke ignorere vitenskapen!"
Jeg synes dette er rart. At folk som har viet seg til å helbrede syke mennesker ikke omfavner det faktum at noe kan hjelpe der de selv ikke strekker til.
Jeg ignorerer vitenskapen glatt når det passer seg sånn, kjenner jeg.
Det er nå snart fem år siden jeg selv ble rammet av energi- og immunsvikt etter en sykehusinfeksjon.
Nylig opplevde jeg å bli komplett symptomfri i to måneder. Alle smerter, allergier, kognitive/ immunologiske/ nevrologiske/ energirelaterte plager forsvant i løpet av en uke fordi jeg ble gravid. En gravid kropps blodvolum øker med 40 prosent, og frakter desto mer oksygen til blodet. ME-syke har nedsatt oksygentilførsel til blodet. Det er altså denne oksygenmangelen som gir sykdom/symptomer/plager.
Dessverre spontanaborterte jeg og symptomene er tilbake, verre enn før. Jeg har desperat og forgjeves forsøkt å få noen av de briljante vitenskapsmenn til å bruke meg som forsøkskanin. Kan man bruke oksygenterapi, blodfortynnende metoder, injisere HCG (gravidehormon, som faktisk folk som boler seg injiserer) eller noen former for sirkulasjonsfremmende metoder? Nei, det kan man ikke, og jeg forstår egentlig hvorfor. Mye av dette er forbundet med risika. Men de tar ikke fem flate øre for å skrive ut hormoner, smertestillende, beroligende, antidepressiva, henvisninger til psykolog og fysioterapeut m.m. som beviselig IKKE funker, eventuelt gjør deg verre.
Det som funker, til en viss grad, er behandlingsformer som ikke dekkes av trygdesystemet, fordi vitenskapen ikke annerkjenner dem.Det blir jeg både sur og blakk av.
Vi kan godt si det sånn at jeg baserer min tidvise vrede mot vitenskapen og tillitt til visse komplementære behandlingsformer på empiri. Empiri skal man, i likhet med placebo, ikke kimse av.
Når vi snakker om "alvorlig sykdom", snakker vi først og fremst om sykdommer med dødelig utgang. Det har jeg tenkt å endre på her og nå. Det verste som kan skje deg er ikke at du kan opphøre å eksistere, det verste som kan skje deg er at du kun eksisterer. Uten evne til å leve; - nyte, elske, le, danse, tenke.
Det finnes noen som lurer på hvorfor alvorlig syke mennesker bruker penger de ikke har på behandlingsmetoder vitenskapen ikke kan bevise fungerer. Svaret på dette er enkelt: det er for å lindre smerter og øke funksjonsevnen. Når du lever med et funksjonsnivå på 20 prosent, vil selv det å øke den til 30 føles som paradis på jord.
Du kan snakke om placeboeffekten til du blir blå i ansiktet, det vil allikevel ikke ha betydning for det alvorlig syke mennesket som har fått økt funksjonsevnen sin fra 20 til 30 prosent. Å få nåler stukket inn i øret eller punkter på foten massert, har altså gitt dette mennesket bedre effekt enn 12 år med kognitiv terapi eller ørten legebesøk. Sånt kimser vi ikke av. Vi kimser faktisk ikke av hverken placebo eller kroppens evne til å helbrede seg selv gjennom seg selv - eller gjennom kanalisering for den saks skyld.
For noen uker siden så jeg en dokumentar om refleksologi/soneterapi på SVT Utbildningsradioen.
En kvinnelig forsker bega seg ut på en oppdagelsesreise i soneterapiens verden. Hun forsøkte behandlinger, snakket med forskjellige behandlere og deres pasienter, samt med vitenskapsmenn.
Det var en veldig interessant dokumentar. Pasientene hadde fått hjelp med alt fra astma og barnløshet, til lindring ved kreftbehandling og stagnering av sykdommer som Parkinsons, MS og ALS.
Soneterapeuten forklarte effekten med at man på foten (og hånden) har en slags refleks av kroppen og dens organer. Ved å stimulere det syke punktet i "kroppen", blokkerte man signaler til det gjeldende organet.
Vitenskapsmennene sa at dette var sludder, og at effekten først og fremst skyldes placebo.
Pasientene sa at det ikke spilte noen rolle for dem om bedringen skyldtes placeboeffekt eller reell blokkering av nervesignaler. Da vitenskapsmennene ble konfrontert med dette synspunktet, blåste de seg opp til voldsomme dimensjoner, og sa noe sånt som at "dette kan vi ikke ha noe av. Folk kan ikke ignorere vitenskapen!"
Jeg synes dette er rart. At folk som har viet seg til å helbrede syke mennesker ikke omfavner det faktum at noe kan hjelpe der de selv ikke strekker til.
Jeg ignorerer vitenskapen glatt når det passer seg sånn, kjenner jeg.
Det er nå snart fem år siden jeg selv ble rammet av energi- og immunsvikt etter en sykehusinfeksjon.
Nylig opplevde jeg å bli komplett symptomfri i to måneder. Alle smerter, allergier, kognitive/ immunologiske/ nevrologiske/ energirelaterte plager forsvant i løpet av en uke fordi jeg ble gravid. En gravid kropps blodvolum øker med 40 prosent, og frakter desto mer oksygen til blodet. ME-syke har nedsatt oksygentilførsel til blodet. Det er altså denne oksygenmangelen som gir sykdom/symptomer/plager.
Dessverre spontanaborterte jeg og symptomene er tilbake, verre enn før. Jeg har desperat og forgjeves forsøkt å få noen av de briljante vitenskapsmenn til å bruke meg som forsøkskanin. Kan man bruke oksygenterapi, blodfortynnende metoder, injisere HCG (gravidehormon, som faktisk folk som boler seg injiserer) eller noen former for sirkulasjonsfremmende metoder? Nei, det kan man ikke, og jeg forstår egentlig hvorfor. Mye av dette er forbundet med risika. Men de tar ikke fem flate øre for å skrive ut hormoner, smertestillende, beroligende, antidepressiva, henvisninger til psykolog og fysioterapeut m.m. som beviselig IKKE funker, eventuelt gjør deg verre.
Det som funker, til en viss grad, er behandlingsformer som ikke dekkes av trygdesystemet, fordi vitenskapen ikke annerkjenner dem.Det blir jeg både sur og blakk av.
Vi kan godt si det sånn at jeg baserer min tidvise vrede mot vitenskapen og tillitt til visse komplementære behandlingsformer på empiri. Empiri skal man, i likhet med placebo, ikke kimse av.
torsdag, mai 28, 2009
søndag, mai 24, 2009
Kursiv
Hun lå i ambulansen, gjennom humpete gater, på vei til en slags sluttdestinasjon, og kjente hvordan livet - eller hvertfall meningen med det - rant ut av henne.
I det grelle neonlyset på legevakten så hun så altfor tydelig sin egen sjels ensomhet, og tenkte på Tamsins, som aldri ville se dagens lys, aldri ville brenne for noe.
Stemmen hans lød fremmed i telefonen, som om den ikke angikk henne, som om den tilhørte et menneske hun aldri tidligere hadde snakket med. Hva mener han egentlig med "forkjølet"?
Uken før, da det hele begynte, var han i Barcelona. Da det ble bekreftet at hjertet ikke lengre slo, sjelen ikke lengre lyste, var han opptatt på jobb. I møter. På forretningsmiddager. Da krampene startet var han på besøk hos sin mor. Og hele den påfølgende helgen satt han på en solfylt brygge, bekymringsløst omgitt av gamle venner og duggfriske pils. Tekstmeldingen lød: "Ille godt her i sola, her burde du ha vært også".
Hun satt alene. Innerst i det tommeste mørket og kjente at ikke bare Tamsins, men hennes egen sjel hadde sluknet. Han sier at han er glad i henne, men hun føler overhodet ingen glede ved det, bare et intenst hat, en dyp forakt.
I sine søvnløse netter og forvirrede, sjelløse dager er det bare to ting som står tydelige for henne: köttets lust och själens obotliga ensamhet.
lørdag, mai 02, 2009
Numb/Encore
Jeg liker Jonas Gardell. Han sier mye fint og klokt. En gang jeg så ham på tv, jeg tror det var i Skavlan, sa han:
Noen av oss er fullstendig ute av stand til å takle selv de minste krenkelser. Jeg er sånn, jeg orker ikke en gang den nedlatende holdningen fra Nav- eller helsepersonell før jeg faktisk blir fysisk syk av det. Av denne grunnen er det ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg tar inn i livet mitt forholder seg til det faktum at jeg behøver omtanke og respekt.
Allikevel...
Innimellom svikter mennesker. De klarer ikke helt å forholde seg til andres autonomi, de kjører egoløpet sitt uten å forstå hvor stor skade de faktisk begår.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg må bli litt sterkere, at jeg ikke må ta sånn på vei, at jeg har for høye krav til folk. Men jeg synes ærlig talt ikke det er for mye forlangt at vi alle skal behandle hverandre med omtanke og respekt. Vi er ikke alene i verden, vi har ansvar for hverandres velvære, ikke bare vår egen.
Det er mulig noen er sin egen lykkes smed. Jeg klarer ikke å være dét. Jeg tror ikke jeg ønsker å være det heller. Jeg vil bidra til noens lykke, og jeg vil at du skal bidra til min. Da blir den mer verdifull for oss alle. En skatt vi deler.
Hvis du ikke deler dette synspunktet, er det greit for meg, så lenge du holder deg langt utenfor min sfære.
Du har inget i mitt liv att göra
Jag behöver kärlek och respekt. Dom som inte kan ge mig det, har inget i mitt liv att göra
Noen av oss er fullstendig ute av stand til å takle selv de minste krenkelser. Jeg er sånn, jeg orker ikke en gang den nedlatende holdningen fra Nav- eller helsepersonell før jeg faktisk blir fysisk syk av det. Av denne grunnen er det ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg tar inn i livet mitt forholder seg til det faktum at jeg behøver omtanke og respekt.
Allikevel...
Innimellom svikter mennesker. De klarer ikke helt å forholde seg til andres autonomi, de kjører egoløpet sitt uten å forstå hvor stor skade de faktisk begår.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt at jeg må bli litt sterkere, at jeg ikke må ta sånn på vei, at jeg har for høye krav til folk. Men jeg synes ærlig talt ikke det er for mye forlangt at vi alle skal behandle hverandre med omtanke og respekt. Vi er ikke alene i verden, vi har ansvar for hverandres velvære, ikke bare vår egen.
Det er mulig noen er sin egen lykkes smed. Jeg klarer ikke å være dét. Jeg tror ikke jeg ønsker å være det heller. Jeg vil bidra til noens lykke, og jeg vil at du skal bidra til min. Da blir den mer verdifull for oss alle. En skatt vi deler.
Hvis du ikke deler dette synspunktet, er det greit for meg, så lenge du holder deg langt utenfor min sfære.
Du har inget i mitt liv att göra
fredag, april 17, 2009
Stemningsrapport
I skrivende stund drikker Lothiane og Rockette seg beautifulle på utskytningsrampen. Godt iPhonen ikke klarer å poste bilder...
Life (&cgnac) is good:->
Life (&cgnac) is good:->
søndag, april 12, 2009
torsdag, april 09, 2009
torsdag, mars 05, 2009
Polarisering - eller å helle barnet ut med badevannet
VG skriver i dag at en rekke professorer mener Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling (NIFAB) villeder den norske befolkning og bør avvikles. Dette har de sendt et brev til Helse- og omsorgdepartementet om.
Redaktør Ola Lillenes ved NIFAB føler seg ikke truffet av kritikken.
NIFAB er en viktig og nyttig instans mellom kirken for flyvende spagettimonstre og ureflekterte, nidkjære skeptikere, og jeg føler for å minne om at veldig mange mennesker får liv og helse dramatisk forbedret ved hjelp av yoga, massasje, akupunktur, soneterapi, kiropraktikk, ortomolekylærmedisin, m.m. der den tradisjonelle, vestlige medisinen ikke kan hjelpe dem. Dette er behandlingsformer som har dokumentert effekt, selv om noen konservative vitenskapsmenn fornekter det. Pasientene vil være best tjent med at skeptikerne går mer inn for å kikke på _hvorfor_ noen alternative behandlingsformer fungerer, snarere enn å "bevise" at de ikke fungerer.
Professor Gundersen kaller brevet sendt Helsedepartementet et bekymringsbrev. Man kan jo undres hva eller hvem de bekymrer seg for. Pasientene er det åpenbart ikke.
- NIFABs informasjon er hverken korrekt, utfyllende eller nøytral. Informasjonen er ensidig og på alternative behandleres premisser. Det virker som om NIFAB har et ønske om å fremme alternativ behandling for enhver pris, sier professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo.
Redaktør Ola Lillenes ved NIFAB føler seg ikke truffet av kritikken.
-- Vi har som mål å levere nøytral og kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling til det norske folk. Dersom noen kan vise eller dokumentere at vi ikke gjør dette, vil vi naturligvis ta det alvorligHan avviser at de selekterer bort negativ forskning. NIFAB skal hverken fremme eller hemme bruk av alternativ behandling, men kun informere. Følgelig har de ikke anledning til å gjøre et slikt utvalg.
NIFAB er en viktig og nyttig instans mellom kirken for flyvende spagettimonstre og ureflekterte, nidkjære skeptikere, og jeg føler for å minne om at veldig mange mennesker får liv og helse dramatisk forbedret ved hjelp av yoga, massasje, akupunktur, soneterapi, kiropraktikk, ortomolekylærmedisin, m.m. der den tradisjonelle, vestlige medisinen ikke kan hjelpe dem. Dette er behandlingsformer som har dokumentert effekt, selv om noen konservative vitenskapsmenn fornekter det. Pasientene vil være best tjent med at skeptikerne går mer inn for å kikke på _hvorfor_ noen alternative behandlingsformer fungerer, snarere enn å "bevise" at de ikke fungerer.
Professor Gundersen kaller brevet sendt Helsedepartementet et bekymringsbrev. Man kan jo undres hva eller hvem de bekymrer seg for. Pasientene er det åpenbart ikke.
mandag, februar 16, 2009
Ja
Karine Haaland
(no pune intended)
Forøvrig har jeg lyst å sitere fra et debattinnlegg i Dagsvisen i dag:
Det norske samfunnet må ikke sette seg selv i en situasjon hvor vi undertrykker norske muslimske kvinner fordi de bærer hijab
K H Partapouli
søndag, februar 08, 2009
Vannmannens tidsalder
Hallo, det er Rocketten her. Jeg var ikke forsvunnet, bare litt fortapt.
I tilfelle du har glemt meg; jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og ikke la meg affisere noe særlig av de som ikke ønsker kjærligheten i verden fordi det blir så mye føleri av sånt, og det kan vi ikke ha noe av.
Som om ikke alt som angår menneskene styres av følelser. Ellers var vi maskiner. Selv vitenskapen styres av følelser, det er jo åpenbart. Bare at de følelsene ofte er mer intelligente og rasjonelle enn det andre har. Sånn at det er helt klart, altså.
Og vitenskapen er litt sur for tida. Sur er også en følelse, i tilfelle du lurte. For dere som ikke skjønner noe særlig, mener jeg. (I aim to please)
I Dagsavisen forleden og Morgenbladet fredag var vitenskapen - i gestalt av to jeg både har glemt navn OG tittel på (*ikke skamme seg så altfor mye*) - , irritert fordi vitenskapen blir beskyldt for å være arrogant.
Hvis vitenskapen er redd for å fremstå arrogant, synes jeg den skal tenke litt på hva slags representanter den sender ut i det offentlige rom.
I studioet til Viggo Johansen, for eksempel, sitter det en gestalt som ser litt ut som han kommer fra et alvelignende/parallellt univers og sier - mens han stirrer NED på oss alle sammen at vi må være enige om at tro er tro og vitenskap er vitenskap . Som om noen er uenig med det.
I Dagbladet søndag er vitenskapen representert ved PROFESSOR Svein Sjøberg, som sier:
Det er stort sett kvinner som tar massasje, går til kiropraktorer, mediterer eller bruker yoga. Et klart trekk er at både troen på og bruken av alternative behandlingsformer er høyest i de land som har et lavt utdanningsnivå
Men vi må allikevel ikke beskylde vitenskapen for å være arrogant. Da blir den opprørt/ lei seg / sur / grisegretten, stryk det som ikke passer. Og i tilfelle det ikke var helt klart ennå: - vitenskapen s følelser er mer skarpsindige og rasjonelle enn andres.
Hallo, altså. Jeg er hun som gjerne vil være kjærlighet. Bare chille og smile og klemme trær og være mild og snill. Men jeg blir så griseirritert på folk som misjonerer. Det være seg om gud, engler, snåsamenn eller absolutte sannheter (som ikke er det). Men aller mest er jeg grisesur på folk som tror de er glupere og (dermed) bedre enn andre. Spesielt når det er så altfor tydelig at de ikke er dét.
But anyhow; Peace&Lova @ ya'all
tirsdag, januar 20, 2009
torsdag, januar 01, 2009
2008, Rockette-style: Opp som en løve, ned som en fell
Jeg våknet i dag, på årets aller første dag, med sangen Young at Heart på hjernen. Det burde være et godt tegn.
I fjor på denne tiden var jeg ikke fullt så optimistisk. Da hadde jeg hatt intense ansiktssmerter og nesten ikke spist siden juli.
Jeg hadde vært hos utallige spesialister; kjevekirurg, ØNH-lege, nevrolog - og hos tannlegen i hytt og pine fordi fyllingene mine sprakk og det gjorde vondt å sette dem inn igjen, som om det ikke var mer plass i munnen. Jeg var helt skjev i ansiktet, hadde helvetesild inne i munnen og på halsen pluss systemisk soppinfeksjon, jeg kunne ikke tygge, kunne ikke svelge, orket ikke lukter og smaker.
jeg veide 48 kilo og var usigelig sulten.
Legene bestemte at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og at skjevheten i ansiktet mitt bare var naturlig assymmetri/noe jeg innbilte meg. Jeg ble henvist for "hjelp" ved en spiseklinikk, men hverken de (eller jeg) synes jeg hadde noe der å gjøre. Så da ble jeg overlatt til meg selv.
Helt for meg selv var jeg imidlertid ikke. Jeg hadde Lillingen. Som etterhvert kom på at jeg burde høre med kiropraktoren hennes om han kunne hjelpe meg med kjevesmertene i det minste.
Jeg tok taxi til Frogner plass. Det tar normalt 5 minutter å gå dit, men jeg kunne ikke gå, jeg kunne knapt holde meg oppreist.
Kiropraktormannen plasserte meg på en benk og strakk, dyttet og dro i meg. Først var det ekstremt ubehagelig, men så kjente jeg at kroppen ble varm og litt sånn boblete. At livet kom tilbake, at hjertet begynte å slå, at noe "åpnet" seg og at alt det krampeaktige slapp taket.
Det hele tok 10 minutter.
Jeg gikk hjem, rank og tilnærmet energisk. Jeg spiste og spiste, tømte matskapene og gikk opp til butikken (selv) for å handle enda mer mat. Og spiste mer.
De neste tre månedene gjorde jeg knapt andre ting enn å gå og å spise. Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg dro på rehab (man driver nemlig ikke med symptomlindrende behandlinger ved norske helseinstitusjoner), jeg gikk og spiste, fikk pupper, rompe og lår og det verket sinnsykt, men jeg hadde energi, jeg kan tåle hva som helst av smerte, bare jeg har energi. Og etterhvert kunne jeg sykle - bare dét var en skjelsettende opplevelse!
Og legene? De hyllet "placebo-effekten". Alle vet jo at kiropraktorer er kvakksalvere og at feilstillinger i skjellettet er resultat av "psykiske belastninger"- ikke for eksempel fall fra hest eller surfebrett når du er 17, som kinker seg til under en operasjon, gjør det vanskelig for kroppen å håndtere infeksjoner og forværres etter lang tid uten trening.
Jeg har utallige høner å plukke med norsk helsevesen. Jeg har en blogg. Det er mulig her vil bli plukket høner framover, og jeg beklager det, men kanskje kan det ha nytte for noen.
Om jeg er frisk nå? Nei, jeg er ikke det. Jeg har tatt for store sprang, og som alle vet kan man ikke forsere en avgrunn i to steg. Det er bare at jeg har litt tungt for ting jeg ikke har noen glede av å vite om. Så jeg tryna, men forhåpentlig har jeg lært leksa mi: hvis du har energi- og immunsvikt er det ikke sikkert at helseuvesenets råd generelt, eller de om gradert opptrening i særdeleshet, har noe for seg. Det kan være at intuisjonen din trumfer alle verdens eksperter. Og at "kvakksalvere" kanskje er de eneste som kan hjelpe deg til et bedre liv.
Jeg ønsker deg og dine et aldeles fortryllende 2009!
Peace&LOve
Fairy tales can come true,
it can happen to you
If youre young at heart
I fjor på denne tiden var jeg ikke fullt så optimistisk. Da hadde jeg hatt intense ansiktssmerter og nesten ikke spist siden juli.
Jeg hadde vært hos utallige spesialister; kjevekirurg, ØNH-lege, nevrolog - og hos tannlegen i hytt og pine fordi fyllingene mine sprakk og det gjorde vondt å sette dem inn igjen, som om det ikke var mer plass i munnen. Jeg var helt skjev i ansiktet, hadde helvetesild inne i munnen og på halsen pluss systemisk soppinfeksjon, jeg kunne ikke tygge, kunne ikke svelge, orket ikke lukter og smaker.
jeg veide 48 kilo og var usigelig sulten.
Legene bestemte at jeg hadde en spiseforstyrrelse. Og at skjevheten i ansiktet mitt bare var naturlig assymmetri/noe jeg innbilte meg. Jeg ble henvist for "hjelp" ved en spiseklinikk, men hverken de (eller jeg) synes jeg hadde noe der å gjøre. Så da ble jeg overlatt til meg selv.
Helt for meg selv var jeg imidlertid ikke. Jeg hadde Lillingen. Som etterhvert kom på at jeg burde høre med kiropraktoren hennes om han kunne hjelpe meg med kjevesmertene i det minste.
Jeg tok taxi til Frogner plass. Det tar normalt 5 minutter å gå dit, men jeg kunne ikke gå, jeg kunne knapt holde meg oppreist.
Kiropraktormannen plasserte meg på en benk og strakk, dyttet og dro i meg. Først var det ekstremt ubehagelig, men så kjente jeg at kroppen ble varm og litt sånn boblete. At livet kom tilbake, at hjertet begynte å slå, at noe "åpnet" seg og at alt det krampeaktige slapp taket.
Det hele tok 10 minutter.
Jeg gikk hjem, rank og tilnærmet energisk. Jeg spiste og spiste, tømte matskapene og gikk opp til butikken (selv) for å handle enda mer mat. Og spiste mer.
De neste tre månedene gjorde jeg knapt andre ting enn å gå og å spise. Jeg fikk et lite tilbakefall da jeg dro på rehab (man driver nemlig ikke med symptomlindrende behandlinger ved norske helseinstitusjoner), jeg gikk og spiste, fikk pupper, rompe og lår og det verket sinnsykt, men jeg hadde energi, jeg kan tåle hva som helst av smerte, bare jeg har energi. Og etterhvert kunne jeg sykle - bare dét var en skjelsettende opplevelse!
Og legene? De hyllet "placebo-effekten". Alle vet jo at kiropraktorer er kvakksalvere og at feilstillinger i skjellettet er resultat av "psykiske belastninger"- ikke for eksempel fall fra hest eller surfebrett når du er 17, som kinker seg til under en operasjon, gjør det vanskelig for kroppen å håndtere infeksjoner og forværres etter lang tid uten trening.
Jeg har utallige høner å plukke med norsk helsevesen. Jeg har en blogg. Det er mulig her vil bli plukket høner framover, og jeg beklager det, men kanskje kan det ha nytte for noen.
Om jeg er frisk nå? Nei, jeg er ikke det. Jeg har tatt for store sprang, og som alle vet kan man ikke forsere en avgrunn i to steg. Det er bare at jeg har litt tungt for ting jeg ikke har noen glede av å vite om. Så jeg tryna, men forhåpentlig har jeg lært leksa mi: hvis du har energi- og immunsvikt er det ikke sikkert at helseuvesenets råd generelt, eller de om gradert opptrening i særdeleshet, har noe for seg. Det kan være at intuisjonen din trumfer alle verdens eksperter. Og at "kvakksalvere" kanskje er de eneste som kan hjelpe deg til et bedre liv.
Jeg ønsker deg og dine et aldeles fortryllende 2009!
You can go to extremes with impossible schemes
You can laugh when your dreams fall apart at the seams
And life gets more exciting with each passing day
And love is either in your heart or on its way
Peace&LOve
Abonner på:
Innlegg (Atom)