Seks totalt uinteressante ting om meg

Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg er ganske treg i vendinga når det gjelder å svare på meme'er, men når både vidunderlige SerendiptyCat og suverene Audioslaven har tagget meg, er det vel best å slenge seg rundt og gi svar.

Reglene:

1. Du må linke til den bloggen som tagget deg

2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv

3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg

Here we go:
1. Jeg har et veldig sterkt instinkt som gjør at jeg bl.a. vet om folk er gravide eller syke før de vet det selv. Jeg kan også avsløre løgn, ondskap, kriminelle handlinger, m.m. Dette er helt ubevisst, og jeg er usikker på om det er utstråling, kroppsspråk, lukt eller annet som gjør at jeg vet disse tingene så skråsikkert. Sikkert er det imidlertid at jeg ennå ikke har tatt feil.
2. Jeg er utrolig distré. Det er meg du kan se sitte på trikken midtvinters med tøfler på føttene og søppelposen ved siden av.
3. Jeg har bodd 11 år i seks ulike land. Dette har gjort meg litt språkforvirret. Jeg banner på spansk, kosesnakker på tyrkisk og tøyser på svensk. I tillegg adopterer jeg dialekter og kan komme med min helt egen versjon av 'nordnorsk' hvis jeg f.eks. snakker med en nordlending. Det er ikke med vilje - eller ironisk ment.
4. Jeg har veldig tydelige - om enn noe bisarre - drømmer. Etter at jeg ble syk og litt sosialt isolert begynte persongalleriet i drømmene mine å bestå av offentlige personer, tv-fjes og bloggere. Forleden natt f.eks. satt jeg på en brygge med Lisbeth Schei og Undre i gestalt av DJ Vibeke. Det var forøvrig en veldig hyggelig drøm.
5. Jeg liker fjortisseriene på NrK. Akkurat nå er jeg helt hekta på AF1
6. Jeg er så klaustrofobisk at jeg ikke en gang kan bruke bilbelte uten å føle et intenst ubehag.

Finnes det noen bloggere igjen som ikke har blitt tagget med denne? Jeg prøver meg på Iskwew, Titta, Beate, Somalieren og Tvisyn

Å ha eller å være

Jo mindre du er og jo mindre du lar livet ditt komme til uttrykk, desto mer har du, og fremmedgjøringen av livet ditt er tilsvarende større
-Marx-

Beate og jeg snakket forleden om bokhyllenes skjulte skatter. Bøker som er helt fantastisk givende, men som få vet om.
Jeg har noen slike skatter i mine hyller, de skal jeg skrive om en annen gang. I dag har jeg lyst å skrive om de bøkene som fortjener å avstøves litt oftere. Som er almenngyldige og avdekker nye skatter hver gang du tar dem frem. En sånn skattekiste er Erich Fromms "Å ha eller å være" for meg.
Boken utkom i 1976, og er kanskje mer aktuell enn noen sinne.
Fromm fremsetter påstanden om at det finnes to ulike livsformer som strides om menneskets sjel. Den ene som vil HA bringer oss til randen av katastrofe; økologisk, psykologisk og økonomisk. Alternativet er VÆREN-livsformen som Fromm mener kan snu den katastrofale utviklingen vi er inne i.

Det er jo ganske åpenbart at det moderne menneskets streben etter lykke ikke fører til velvære. Vi er ensomme, redde, deprimerte, destruktive og avhengige. Vi er glade når vi har slått tiden i hjel, samtidig som vi forsøker å spare på den. Vi lager nye ord som tidsklemme og kvalitetstid, men uten å kjenne den virkelige betydningen.

Ha- kulturen har også i økende grad sneket seg inn i språket vårt. Vi HAR en ting, men også kunnskap, status, etc. Substantivene gruser verbene. Fromm mener at det å uttrykke en aktivitet ved hjelp av å ha er feilbruk av språket (som er med på å forsterke ha-kulturens potens), fordi prosesser og handlingsforløp ikke kan eies - bare oppleves. Man kan ikke eie kjærlighet for eksempel, og det er forskjell på å ha kunnskap og på å vite/erfare noe. Likeledes er det forskjell på glede og nytelse.
Buddhistene forkaster nytelsen og oppfatter den ultimate lykke/ nirvana som en tilstand av glede. Det moderne mennesket derimot, fokuserer på å tilfredstille øyeblikkets lyst (å ha nytelse).

Flere store tenkere hevder at de fleste mennesker halvsover i forhold til hva som er ekte og viktig når det kommer til livskvalitet og virkelige verdier. Hobbes betrakter lykke som et ubrutt forløp der ett begjær går over i et annet, Julien de la Mettrie anbefaler narkotika (!) for å oppnå en illusjon av lykke, Epikur, på den andre siden, snakker om en ren nytelse/ lykke med to bestandeler; Aponia (fravær av smerte) og Ataraxia (fred i sjelen); Nytelse i form av tilfredsstillelse av et ønske kan ikke være målet med livet, fordi en slik nytelse nødvendigvis etterfølges av ubehag og på den måten hindrer mennesket i å oppnå sitt virkelige mål; - fravær av smerte.

Fromm svinger også innom andre store tenkere, ulike trosretninger og teorier, primært fra et sosialpsykologisk ståsted, men også rent eksistensielt. (hm, i mitt hode ble plutselig de to det samme, menmen) Det er skrevet på en lettfattelig måte som gjør at man ser sin egen brikke i den store sammenhengen veldig klart.
For meg personlig dette ene: alt jeg har er underordnet. Jeg ønsker å være (og føle) kjærlighet.

Peace&Love

Tordenblogg igjen

På mirakuløst vis har jeg karret meg videre i Tordenbloggen. I dag kjemper jeg mano al mano mot selveste Delirium, så som du skjønner trenger jeg alle de stemmene jeg klarer å smiske til meg.

Så du det fine kattebildet i forrige tiggepost? Her er et nytt - special for you:



(Jeg vet ikke hvem som er katten og hvem som er den skumle sprøyteflasken - eller hvem som vinner. Det får tiden vise:-)

Se hva jeg har fått:

Roooosa:-)

Det er altså ikke alltid jeg er like bitchy som dette>>

jeg har bursdag i dag. Alderen min uttales niogtyve. Alternativt tjueni

Alle mine helter er feminister

I am not a pretty girl
that is not what I do
I ain't no damsel in distess
and I don't need to be rescued
so put me down punk
maybe you'd prefer a maiden fair
isn't there a kitten stuck up a tree somewhere

I am not an angry girl
but it seems like I've got everyone fooled
every time I say something they find hard to hear
they chalk it up to my anger
and never to their own fear
and imagine you're a girl
just trying to finally come clean
knowing full well they'd prefer you
were dirty and smiling

and I am sorry
I am not a maiden fair
and I am not a kitten stuck up a tree somewhere

and generally my generation
wouldn't be caught dead working for the man
and generally I agree with them
trouble is you gotta have youself an alternate plan
and I have earned my disillusionment
I have been working all of my life
and I am a patriot
I have been fighting the good fight
and what if there are no damsels in distress
what if I knew that and I called your bluff?
don't you think every kitten figures out how to get down
whether or not you ever show up

I am not a pretty girl
I don't want to be a pretty girl
no I want to be more than a pretty girl

-Ani DiFranco-
"Not A Pretty Girl"

Tusen takk

til alle som stemte på meg! Jeg er rørt og glad - luvvYa.

Håkon & Cat: jeg har registrert meme'ne, jeg må bare summe meg litt:-)

Pwease

Så var det altså min tur til å bli vurdert videre/ stemt ut av Tordenbloggen.
Tatt i betraktning av at jeg har blitt trukket ut blant noen av Bloggerbygrendas hotteste bloggebabes, samt at jeg strengt tatt ikke har blogget noe fornuftig på en stund, vil jeg komme til å trenge adskillige... øh, sympatistemmer? *host*



Om jeg fortjener det? Du kan jo kikke på f.eks. Magiske øyeblikk og se om du finner noe du kan ha glede av.
Ellers lover jeg å blogge flere inkriminerende historier fra den gang jeg var ung hvis du stemmer meg videre. Skikkelige røverhistorier, altså. Dem har jeg ganske mange av:-)

Peace&Love@Ya

orbitofrontal cortex

Om øyeblikk kan bli bedre enn dette, ønsker jeg å begraves i det. Akkurat det tenkte jeg, sittende bak på en skranglende motorsykkel, det var noe som brant på leggen, det gikk fort og veien slynget seg nedover som om den hadde et eget liv. Men jeg var ikke redd. Jeg bare fløt med i de krappe svingene. Spilte Satie i hodet og tenkte på havet og kjærligheten. Og at personen du elsker er 72,8% vann. Jeg holdt øynene lukket og armene rundt livet hans. Stakk nesen inn i den myke t-skjorten. Det luktet hud, salt hav og oregano.

Mesteparten av livet vårt består av en serie bilder. De glir forbi som byer langs en motorvei. Men av og til stopper tiden opp. Og vi vet at dette er mer enn et forbipasserende bilde. Vi vet at alt ved nettopp dette øyeblikket vil være med oss for alltid

Tålmodighet - og tørre fyrstikker

To av mine favorittbøker er tenkt og tegnet av Lars Elling.
De er små i størrelsen, men ruver i bevisstheten for alltid. Jeg blir litt rikere hver gang jeg tar dem frem.
På baksiden av den ene, Havet & Kjærligheten, står det:
Av og til kan det bli litt mye hav. - Og litt lite kjærlighet



Det har jeg grunnet litt over. Havet representerer i boka nemlig livet.
Havet er fullt av skjær (avstand, ensomhet, lengsel, smerte), og fyrvokteren som bor ensom der ute i havgapet passer på at ingen skip går på grunn. Det gjør han av kjærlighet.

Vi er alle fyrvoktere. Det er et stort ansvar.

Jeg tror på kjærligheten/godheten som helbredende kraft.
Alt består av energi, som vi alle påvirkes av, og vi burde bli flinkere til å mobilisere den positive. Det krever vilje, bevissthet og omtanke.

Kjempelett!

Gode handlinger avler gode handlinger. Om vi smiler og slipper noen foran oss i køen, er vi nesten garantert at vedkommende gjør en lignende god handling for andre. Slik vokser kjærligheten.

Global Decency Petition | Free Hugs Campaign | Random Acts of Kindness

Noen vil kanskje synes det er latterlig naivt å tro at verden blir bedre av sånt, men tenk litt på dette:

The best thing about life is that we are the ones who get to piece it all together

Jeg har fått danske andeføtter!

De er så gode å gå i at jeg aldri kommer til å ta dem av:)

Den seriøse debattens endestasjon

Joda, jeg hadde det ganske gøy da jeg skrev forrige bloggpost, men det lå et visst alvor bak.
Jørgen Skavlan har et par viktige poenger, mitt poeng var å belyse hvilke konsekvenser mangelen på konstruktivitet har.

Skavlan viser gjennom manglende refleksjonsevne og destruktive argumentasjonsmetoder hvor lite han fortjener påvirkningskraft - langt mindre definisjonsmakt.
Hvor tjent er vi med å la profilerte mennesker få lov til å flagge sin åpenbare menneskeforakt i det offentlige rom?

Det finnes personer som tar debatten om vår tids fryktkultur på en mer hensiktsmessig måte. En av dem er Lars Fr. Svendsen.
Neste onsdag arrangerer Human-Etisk forbund temakveld i Humanismens hus med Svendsen som foredragsholder.

Tid: Onsdag 12. novemberkl. 19.00-21.00
Sted: Humanismens hus i St. Olavs gate 27
Pris: Gratis inngang
Hvem: Alle interesserte, ingen forhåndspåmelding

En rekke spørreundersøkelser viser at nordmenn blir stadig mer redde. Men samtidig tilsier all statistikk at særlig vi i Vesten lever i de tryggeste samfunn som noensinne har eksistert. Vår frykt er derfor ikke en objektiv gjenspeiling av virkeligheten. Frykten er derimot en viktig politisk ressurs for offentlige myndigheter, politiske partier og interesseorganisasjoner, i en perfekt symbiose med massemediene. Den som kan styre fryktens retning i et samfunn, har langt på vei makten over dette samfunnet.

Peace&Love

Norske leger best i sutring

Til tross for veldig gode arbeidskår, sutrer norske leger uforholdsmessig mye over pasientene sine. De bruker mer energi på å komme med surmagede og ureflekterte betrakninger i det offentlige rom enn å bestrebe seg i å gi best mulig helsehjelp.

Norske leger sutrer langt mer enn sine danske kolleger. Det ligger en sterkt forankret mistillit og misnøye til pasientene hos norske leger, selv om det burde være motsatt.

Jeg tror årsaken kan oppsummeres i tre faktorer: Det eneste kriteriet for å komme inn på medisinstudiet er toppkarakterer i alle fag, omtrent 80 prosent av alle leger er selvforherligende misantroper, og avisene trenger å fylle opp helsespaltene med litt annet enn sex-undersøkelser og dommedagsprofetier.

Samhandling/Avmakt

Bjarne Håkon Hanssen ønsker mine erfaringer med helse-Norge på sin nyopprettede "Samhandlingsblogg". Jeg tror ikke han vet hva han ber om.

På bloggen skriver han blant annet:

"Vi har en svært god helsetjeneste med dyktige ansatte som strekker seg langt for å gi et godt tilbud til pasientene."

Denne påstanden stemmer svært dårlig med min opplevelse, og det er nesten så jeg tror at det finnes flere parallelle virkeligheter; helsemyndighetenes, den "lettvinte" pasientens og den "tungvinte" pasientens.

"Pasientene skal være trygge på at de får riktig hjelp uten at de skal merke overgangen mellom nivåene i helsetjenesten."

Før jeg ble syk selv, trodde jeg faktisk det var slik. At du vil bli ivaretatt på best mulig måte om du skulle være så uheldig å bli syk.
Den utryggheten og avmakten jeg har følt etter oppdagelsen av at slik er det ikke, har rammet meg nesten hardere enn selve sykdommen. Jeg har blitt sliten, engstelig og bitteliten av å måtte forholde meg til en helsetjeneste som preges av lastverk, sviktende rutiner, lange ventetider, manglende helhetlig oppfølging, overspesialisering, byråkratisering og en ganske åpenbar manglende interesse for enkeltmenneskets ve og vel.

Det som i en viss grad har reddet meg, er at jeg har hatt anledning til å søke hjelp i den private helsetjenesten. Hadde det ikke vært slik, hadde jeg neppe vært her i dag.
Hva med alle de menneskene som ikke er like heldige stilt? Hvor mange mennesker har blitt sykere p.g.a. manglende oppfølging? Det skulle jeg gjerne ha sett en statistikk på. (Eller kanskje helst ikke)

Det er mitt inntrykk at du som pasient må sørge for å passe inn i helsetjenestens rutiner. Gjør du ikke det, får du ikke hjelp. Gjør du det, får du dårlig hjelp.
Rutinene er dårlige, faslegene har ikke plass til kronikere, spesialisthelsetjenesten ser ikke mennesket (- bare sykdom som er etter "Boka"), oppfølgingstilbudene er nesten ikke-eksisterende, og man må som pasient kjempe med nebb og klør for å finne fram i en evig floke av lite hjelpsomt personell og (dårlige) byråkratiske beslutninger.

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive til Bjarne Håkon Hanssen. Konstruktivitet er ganske vanskelig når du har vært gjennom helsevesenets destruktive mølle. Det hadde nesten vært lettere om jeg kunne fortelle ham hva som faktisk fungerer. Hvilket, når jeg tenker meg om, er tilnærmet ingenting.

Hvordan helsetjenesten kan bli bedre, kan oppsummeres omtrent slik; Sett pasientens individuelle behov i fokus, - og send legene på smilekurs!

Og alt annet som er vanskelig å snakke om

I dag ble jeg forespurt om å si/ skrive noe om ensomhet. Det ble brått veldig vanskelig, av veldig mange grunner, men aller først fordi ensomhet i høy grad og ganske plutselig uventet vedrører meg så personlig.

Jeg ble sittende lenge og tenke på det. Hva som er så veldig skummelt ved å snakke om ensomhet. Hvorfor det er så mye skumlere enn andre ting som angår oss, menneskene; - Fattigdom, frykt, sorg, død, skuffelse, glede, kjærlighet.
Fortjener ikke alle sider ved vår væren plass i en stadig mer hektisk hverdag?

Ensomhet. Ordet har noe klebrig, skamfyllt og ekkelt over seg. Ensomhet er litt looseraktig, litt påtrengende, litt imageknusende. Et menneskes ensomhet både sier noe om det mennesket og de rundt. Samtidig som det ikke gjør det.

Å høre om andre menneskers ensomhet, gjør at vi får litt dårlig samvittighet. Og de ensomme er kanskje redd for å trenge seg på, briste demninger, være til bry. Som om ensomhet liksom har ribbet en for alle positive ting. Som om man ikke lenger har konsekvens. Eller noe å bidra med.

Slik er det jo ikke, og jeg kjenner at dette er noe jeg har lyst å si veldig mye om. At det er viktig. At det angår oss alle, på den ene eller andre måten. Men jeg sliter litt med innfallsvinkelen. Og motet...

No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main

Gresset blir grønnere der man vanner

Det er jo egentlig sånn at det motsatte av kjærlighet er hat, men ganske ofte griper jeg meg selv i å tenke at kjærlighetens motsats er savn. Hvertfall om vi snakker om følelsen av å elske og bli elsket, kontra følelsen av savn.

Mens kjærligheten fyller deg til randen med rosa og oransje fantasisommerfugler, drenerer savnet deg tom til det bare er et stort, støvete, grått kjellerlokale igjen som lukter fukt og råte. Det er så du har mest lyst å vrenge innsiden ut for å kvitte deg med de siste støvdottene.

Om verden fikk stemme ved det amerikanske valget?

Stem og se resultater her!

Posted using ShareThis

Hentet

Hentet (Johann Grip)

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel "henta".

Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står i porten
og er kommet for å hente.

Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje

nøyaktig slik.

Sort enke?

Tror det blir en stund før jeg går i kjellerboden igjen... *klø over hele seg*

Si at du elsker meg

Tankene løper som tomme revner rett gjennom åndedrettene.

På ett bestemt tidspunkt gikk det opp for meg at selvforakten hadde vokst seg større enn både smertene og frykten, jeg måtte snu, nok er nok og det er ikke slik livet er ment å leves, da er det bedre å dø i visshet om at du har gjort et hederlig forsøk, det får briste eller bære.

Hver dag minner meg på at tiden går og at jeg selv har stått stille

Det har brustet mye og båret litt, og kanskje skal det komme en dag snart da jeg føler at jeg har gjenvunnet livet og at dette ikke er en kamikaze-manøver.

Lykke er smertens opphør.

En ting er å kaste seg på sykkelen og oppdage at du lett gjenfinner balansen, noe annet å bli minnet på at trikkeskinnene er like glatte som før for tynne sykkeldekk.

Jeg har tryna, slått det som er å slå, jeg er gul og blå, men ingenting verker mer enn tankene som ikke bør tenkes. Men/Og - ingenting overdøver uret på venstre side som går og går (det er da enda noe) men ennå ikke har kommet til døra.

Jeg har fenderne ute og klamrer meg til dette ene ankeret.
Blybeltet er like tungt, men jeg juger ikke lengre på vekta, jeg har blitt tyngre, og herfra får det bare briste og bære, raka vägen, - wherever.

Ettermiddagssolen ved Tsamadou

Det er som om man plutselig har slukt en lysende bit av ettermiddagssolen
Slik skildret Katherine Mansfield et øyeblikks henrykkelse.

For meg er den ultimate henrykkelse den følelsen som langsomt seg inn i meg da jeg etter en lang dag kunne sette meg ned på en av de hvite kalkstensstrendene ved Kokkari og bare sanse;

Kjølende bølger om såre føtter, salte vanndråper mot solvarm hud, mild bris som myke kyss mot kinnet, blåblå vannlinje mot en rødmende ettermiddagshimmel.

Når jeg tenker på den absolutte lykkefølelsen, er den faktisk gresk. Lykken dufter av urter, sitron og salt hav. Den låter som bølgeskvulp, bris i eukalyptustrekronene og sarte bouzouki-toner. Den vaier mykt som knallrøde valmuer i engene rundt Marathocambos. Lykken er turkisblå, rosa og lys fiolett, har myke linjer som en delfin, - eller Samos' oliventrekledde åssider. Horisonten er endeløst åpen og svakt buet.

Before such a sunset, the daylight pales of shame

Akkurat nå befinner jeg meg på den motsatte siden av universet. Her er betongklosser, piggtråd, byggestøy og eksos.
I min tilsynelatende endeløse vandring i storbyens trange gater, har jeg bare ett mål for øyet; En lysende bit av ettermiddagssolen ved Tsamadou. Og en dag, forhåpentlig snart, står jeg med billetten i hånden;

En vei. Ingen retur.

Luftbobler

Jeg holdt på å drukne da jeg var to år gammel, fordi jeg ville gjøre som de store barna. De lo, skrek, dyttet hverandre ut i det svarte tjernet og spratt gledestrålende opp igjen med vannspruten glitrende som diamanter rundt de lattermilde ansiktene sine.

Jeg lærte å svømme da jeg var tre, og siden har jeg trått vannet som best jeg kan.

Selvfølgelig husker jeg ikke denne historien selv, jeg ser bare hvor nervøs papi blir i blikket sitt når han forteller den, igjen og igjen. Hører det nervøse i latteren når han forteller at det bare var bleierompa som stakk opp av det mørke vannet, og at han grep fast i den og nappet meg opp som en handlepose.

Akkurat dét indre bildet synes jeg er ganske lystelig.

Nå juger jeg litt når jeg sier at papi blir nervøs i blikket sitt, mer korrekt er ble. Min far er død. I februar 2005 druknet han i sitt eget blod, det er ganske forferdelig.

Jeg var ikke tilstede. I februar 2005 var jeg i det mørke rommet og jeg husker ikke så mye derfra bare at telefonen ringte og da jeg løftet røret var det en fremmed stemme som sa: Din far er død.
Jeg husker at jeg skreik, men at det ikke kom en lyd. Så jeg kastet telefonen i veggen i steden. Det er mange små rare dingser inne i en telefon, og der og da var linja brutt for godt.

Etter det husker jeg ikke så mye mer før lyset begynte å sive inn en god stund senere, og siden har jeg ikke dykket ned i det. Ting går ikke alltid som planlagt og noen ganger er blybeltet for tungt selv om du slett ikke har jugd på vekta.

I fjor leste jeg en artikkel om denne legen som forlot min far druknende og der sto det at papi kunne ha vært reddet om legen hadde gjort jobben sin.
Jeg skreik igjen, men det kom ingen lyd annet enn et brått knekk fra kjeven som hoppet ut av leddet sitt, og plutselig så jeg for meg hvordan det ville være å synke sånn med kjeften på vidt gap uten at det kommer noen ord derfra, bare luftbobler.

Den andre enden opp. Det er det jeg ser for meg står på bleierompa som stikker opp av vannet. Som en pakkeforsendelse, ikke sant. Og så tenker jeg det var bra at papi var der og plukket meg opp. Skulle ønske jeg kunne ha gjort det samme for ham.

Fryd

Jammenjammen, jeg kan ikke blogge nå, altså. Når hodet våkner akkurat i tide til mine litterære helters nyutgivelser. Nå som kroppen begynner å lystre, og bare det å kjenne følelsen av å mestre ting, - noe så banalt som balansen på en sykkel, er synonymt med boblehjerte.



Jeg har jo syklet før, liksom, men nå er det som å sykle for første gang og forbundet med en fryd så sterk at jeg nesten ikke holder det ut, så sterk er den. En fryd mye sterkere, faktisk, enn da jeg lærte å sykle som barn. Og nå har jeg ovenikjøpet mye kulere sykkel en den kjipe jentesykkelen med sommerfugler og tre gir som jeg hadde da.

Det virker muligens litt snodig. At jeg skriver om fryd, mener jeg. Det har vært fire føkkings år, og jeg vet ikke hvor mye lengre. Var jeg en hest hadde noen skutt meg for lenge siden. Men jeg er ikke hest, og ingen har skutt meg ennå, og kanskje kommer det en dag snart da jeg er glad for akkurat dét.

Jeg kan sykle!

Og det fyller meg med en fryd nesten like sterk som når jeg boltrer meg i Saabye-Christensens svingende ordkunstnerunivers:

Strøtanker; - tanker strødd tilfeldig langs drømmenes parseller, der de gror som ugress og mareritt

Dette visste du sikkert ikke, men jeg er Kim Karlsen. Jeg har jugd på vekta, og blybeltet er for tungt. Sånn har det hvertfall føltes litt innimellom; - livet.
Og nå våkner Kim Karlsen tannløs, arrete og uten hukommelse på et hotellrom på Sortland, med få eiendeler, blant annet en syvende sans med fire telefonnumre uten navn. Det ene er hans eget.

Og snøen var grå og hang på skrå som et skittent gitter i luften

Jeg er dypt og inderlig forelsket i Saabye-Christensen. Bare det at han kan komme på å fortelle, plutselig og uforvarende midt i en setning at den perfekte meteren ligger i et hvelv i Paris. Er det ikke fantastisk! - Han eier ordene, og deler så raust av dem. Jeg sluker hver aforisme, anakronisme, metafor og rekvisitt.

Jeg frydes! Og det finnes ikke noe skrekkblandet her, bare ren og skjær glede. Akkurat nå.

På fjerde året

Hvorfor i alle dager har jeg ikke tenkt på det før?! At jeg kan førsøke å få et eller annet fantastisk vidunderlig til å skje på denne datoen slik at den aldri mer blir søttendeføkkingsaugust.

Syttende august, skal jeg si da, mens et salig smil brer seg over ansiktet mitt.

Det er ennå 16 timer igjen av dagen.

Første sykkeltur på 4 år

Balanse og lårmuskler? Not so Much:-D

Love is all around

Livet

Sånn det også kan være:) Peace&love

Snumanøver

Var veien mellom senga og døra et hjem,
ville jeg støte på et tak over hodet
- hvor jeg enn strakk meg, og det ble ikke så stille
at jeg fikk høre mitt eget hjerte slå -
seig som en arbeider,
som ikke enser en tilfeldig forbipasserende tid.
Da gikk ikke jeg her med en gammel gåte:
Hva er det som går og går og aldri kommer til døra?

Min indre støttespiller har reist på ferie. Sammen med resten av apparatet. Før Lill-Ann dro sa hun til meg: Selvtillitt er ferskvare. Den må vedlikeholdes.

Lettere sagt enn gjort.

Jeg skriver navnet mitt i små bokstaver, og ser hvordan det hviskes ut i sanden. Jeg hvisker det inn i nøkkelhullet, men vet instinktivt at det er fånyttes. Den eneste som lytter er min egen indre kritiker.

Hver morgen starter med en tanke om hvor mye ubrukt jeg har i meg. I den tanken ligger det flere begrensninger enn muligheter. Det pleide å være motsatt.

Gi meg et tegn
på at jeg lever
og ikke bare går omkring
som en skygge

strekk hånden din ut
og ta på meg
slik at jeg kan kjenne
kroppen min

hvisk navnet mitt sakte
igjen og igjen
så jeg ikke helt skal glemme
hvem jeg er
Finn Carling

Jeg leste en gang - i et dikt, en historie? - at når det blir så trangt rundt deg at du ikke holder ut et minutt lenger, skal du ikke gi opp, for da er du på det stedet og den tiden der tidevannet snur.

Så jeg er optimistisk. Denne dagen er kanskje den dagen da alt snur. Må det være ingen vei tilbake.

Nonkonform

Det er fullt mulig å ha helter og forbilder og mislike janteloven men allikevel disse begrepet elite. Likeledes være kritisk til litteraturvitere uten å bare lese kiosklitteratur selv, å ønske seg mer pop-art på de statlige museene uten å sympatisere med FrPs ukulturpolitikk, synes Ibsen er oppskrytt men elske Nationaltheateret, heie på flere monumentale kulturbygg ala den nye operaen og allikevel synes ballett er kjedelig. Og så videre/ for eksempel. Det er tegn på allsidighet, ikke ignoranse.

Forleden sa en kompis til meg at han synes rammene for mannsrollen er så snevre. Det skjønner jeg godt. Rammene for for hva som er kvinnelig er heller ikke spesielt brede. Eller for det å være menneske i det store og hele. Og så går vi der da, menn som kvinner, og sensurerer oss selv, vår gjøren og laden, men av hvilken grunn? Hvorfor er det så viktig for oss å definere oss selv inn i et bilde, det være seg vårt eget eller andres?

Jeg tror det bunner i frykt. Noen er slik at de blir litt nervøse av alt som ikke lar seg defineres, måles og veies. Andre må utslette grensene for å kjenne seg frie og uredde. Klart det blir litt knuffing av sånt.

Det hender jeg setter spørsmålstegn ved såkalte etablerte sannheter. Ikke alle naturligvis, men de jeg ikke synes funker så bra. Først og fremst gjelder dette mellommenneskelige ting.

Jeg registrerer at selv om vi lever i et demokratisk samfunn der alle i utgangspunktet er like mye verdt, finnes det individer som tviholder på gamle forestillinger om klasseskille. Det liker jeg ganske dårlig. Jeg er tilhenger av store doser ydmykhet hos enkeltmennesket, uten at jeg mener noe nedlatende med det. Med andre ord; du skal selvfølgelig være stolt av fine ting du har utrettet, men det er ikke så sympatisk om du hever din verdi over andres. (det er ikke så mye som en moraliserende lillefinger i den uttalelsen, altså)

Så hvordan kan jeg mene at alle er likeverdige og samtidig insistere på å dyrke forskjeller? Vel, det er en hyllest til det polariserende i mennesket. Jeg elsker det uforutsigbare, det frihetssøkende og det selvmotsigende i menneskets natur. Vi er forbi slavetiden, adelskapet, hierarkaiske åk. Er ikke det bare helt utrolig fint?!

Peace&Love

Reprise:

Violetta skymningar

Utskytningsrampen 4 am

Situasjonen i iRack

Peace&Love

Jeg har plassert min blogg i Oslo på bloggportalen Bloggurat!

Blogg og tillit

Anders og Øystein, to masterstudenter fra Handelshøyskolen BI, skriver en masteroppgave som omhandler temaene blogging og tillit. De har bedt meg formidle følgende lenke til sin undersøkelse.
http://confirmit.bi.no/wix/p2616922.aspx
Undersøkelsen vil ta rundt 5 minutter. Fint om du bidrar:-)

Vilje til litteratur

For en stund siden hørte jeg en venninne sukke tungt fordi hun slet sånn med Dostojevskij. Hvem ville ikke det. (Hånden på hjertet nå, folkens). Dannelseslitteraturen må leses når du er sent i tenårene/begynnelsen av tjueårene og nysgjerrig på absolutt alt, ellers går det simpelthen ikke. Det er tungt, tørt og ulidelig kjedelig.

Det hender jeg lider meg gjennom bøker fordi jeg har en formening om at jeg egentlig burde like boken, eller fordi noen har skrytt den opp i skyene. Jeg lider og blar, side for side, med forventning om å plutselig oppdage hva det er som gjør akkurat denne boken genierklært. Det oppdager jeg sjelden, og det gjør meg sinnsykt irritert. Så irritert faktisk, at om jeg møter Carl Frode Tiller på gaten, vil jeg sannsynligvis skjelle ham ut for å ha fått meg til å lide så mye som det jeg gjorde under lesing av hans bok "Innsirkling". Innsirkling er en av de bøkene jeg ikke har hørt noen andre enn litteraturkritikerne rose.

Hva kjennetegner en god bok? Tenker du som meg, vil du kanskje si at en god bok er en fortelling mange kan leve seg inn i og ha glede av. Det spiller ingen rolle om forfatteren bruker enkle virkemidler for å gjøre historien levende. Du flyter inn i den, fryder deg over den, og du sitter igjen med en følelse av å ha opplevd noe når du er ferdig med den.

Som det meste innen kunsten, er det subjektivt hva som er en god fortelling. Det jeg opplever som en god leseropplevelse, vil ikke automatisk by på det samme for deg. Så la oss (med fare for å virke folkelige -hjelpes) si det så enkelt som at en bok som mange lesere liker, er en god bok.

Det er ikke alle som ser det på den måten. Noen mener at lettlest er det samme som middelmådig og at bøkene du og jeg har glede av ikke holder bra nok litterær standard. Dette er litteraturkritikernes skyld, skal vi tro de høye herrer rett.

I det nye nummeret av litteraturtidskriftet Vinduet, slakter litteraturkritiker Espen Grønlie og litteraturprofessor Erik Bjerck Hagen Selma Lønning Aarøs nye bok "Venstre hånd over høyre skulder". De mener dessuten at norske litteraturkritikere er for snille.
Grønli skriver at: Hyllingene av Aarøs siste roman er et tegn på manglende kritisk sans. Utsagnet støttes av Bjerck Hagen som mener at litteraturkritikere ikke skiller godt nok mellom god, ambisiøs litteratur og det middelmådige eller dårlige.

I Dagsavisen sier Bjerck Hagen: Det er en begivenhet når det kommer en god norsk roman, men ut i fra anmeldelsene gis det inntrykk av at 50 prosent av all norsk litteratur er svært god. Ser man mer elitistisk på det, kommer det ut tre eller fire virkelig gode norske romaner i året

Sindre Hovdenakk, VGs litteraturanmelder siden 2004, avviser at norske anmeldere genierklærer det middelmådige: – Dette er tøv og akademiker-pjatt.. Han mener likevel det kunne være interessant med en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken.

Og her sitter jeg med fryd i sinnet og leser Selma Lønning Aarøs siste bok, og synes ikke en bredere, saklig vurdering av litteraturkritikken ville være det minste interessant. Hvertfall ikke så lenge litteraturkritikerne selv skal begå den. Jeg vil heller begi meg inn i historien "Venstre hånd over høyre skulder", så kan de som liker å plage seg selv, lese seg inn i kulturdebatten. Eller Dostojevskij. Dem om det.

Ord for dagen

Trøsteshopping

Dings man strengt tatt ikke trenger...

Stor stas i stua

Size matters

Jeg var ikke klar over hvilket skrøpelig fundament min egenintegritet sto på. Eller hvor liten andre mennesker kan få meg til å føle meg bare ved å fornekte min konsekvens. Hadde du fortalt meg det for fire år siden hadde jeg kanskje ledd en tøff latter og sagt at De kan bare prøve seg!

Bare ved å skrive noe slikt som at noen har fått meg til å føle meg bitte, bitte liten, gjør jeg meg selv mindre. Gir dem rett. Gjør meg selv til offer istedet for overlevende. Det liker jeg dårlig.

Jeg er i ferd med å bli så liten at jeg er redd for å knekke sammen og forsvinne; - For å være sky og fjern, men også modig og nær. Jeg er redd for å ikke være til lengre når andre ikke er her. Jeg er som en sånn sten i havet som suger fargene inn i seg og mister glansen når den blir tatt opp i solen. Jeg er redd jeg ikke kjenner noen og ingen kjenner meg. - Som om jeg enten må være i et mareritt eller ikke noe sted i det hele tatt, sørge over den jeg var og enda mer over den jeg har blitt.

Det kan ikke være sånn. Jeg velger livet og lykken. Jeg velger måter å vokse på uavhengig av hva noen paragrafryttere på nedstøvede kontorer tenker om meg. Om mennesker generelt. Om alle som får sin integritet satt i tvil i særdeleshet.
(jeg håper i det minste kontorene er nedstøvet. skikkelig astmafremkallende støvete. Se der gjorde jeg meg selv mindre helt på egen hånd. Det liker jeg dårlig)

For å kunne vokse, må jeg legge fra meg denne sorte tunge persevs-sekken som på et underlig vis også har holdt meg oppe. Jeg må finne måter å gå oppreist uten den. Jeg må glemme. Jeg må tilgi. Og mest av alt må jeg heve meg over og møte verden uten å stikke den med giftige bitt. Ondskap avler ondskap, jeg må simpelthen bli edlere for å vokse til.

Jeg kan klare det. Jeg kan sende varme tanker ut i universet og la Nordlyset slette mitt navn.
Fra nå av er jeg fyllt av kjærlighet og tilgivelse. Fra nå av gjelds ikke de siste fire årene. Fra nå av skal alt være lys!

AVGIFTING AV SINNETS ENERGIFELT

Andre kan være både urimelige, ulogiske og selvopptatte.
Tilgi dem likevel.

Hvis du er vennlig, er det mange som vil beskylde deg for å ha egoistiske, skjulte motiver.
Vær vennlig likevel.

Hvis du har suksess, vil du få falske venner og sanne fiender
Fortsett med suksessen likevel.

Hvis du er ærlig og oppriktig, kan du bli snytt.
Vær ærlig og oppriktig likevel.

Det du har brukt år på å bygge opp, kan andre rive ned over natten.
Bygg likevel.

Hvis du finner sinnsro og lykke, kan andre bli sjalu.
Vær lykkelig likevel.

Det gode du gjør i dag, kan andre ha glemt i morgen.
Utfør gode gjerninger likevel.

Gi verden det beste du har, og det blir kanskje aldri nok.
Gi verden det beste du har likevel.

-Mor Teresa- (som påminnelse til meg selv)

Urettferdig

Jeg er litt sønderknust om dagen. Forleden forelå den siste uttalelsen i pasientskadesaken min, og den var ikke akkurat skrevet i min favør.
Advokaten min fraråder meg å stille saken for retten, all den tid jeg mest sannsynligvis kommer til å tape. I så fall må jeg betale saksomkostninger for både meg selv og Velferdssatan.

Om det er idioti og stahet eller mot og rettferdighetssans som får meg til å ønske saken videre, vet jeg ikke. Det bare aner meg at jeg ikke vil kunne få fred i sjela om jeg gir opp nå. På den andre siden er vel det siste jeg trenger en økt gjeld på 200 000...

Saken skulle opprinnelig opp i Tingretten i slutten av august, så jeg har ikke all verdens tid å bestemme meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Pest eller kolera, aske og ild - hva ville du ha gjort?

Hjelpes...

Begrunnelsen for de aller fleste avslagene i NPE er at det mest sannsynlig ikke er en årsakssammenheng mellom skaden og sykehusets behandling. Det er en fattig trøst for pasientene som kanskje blir preget for livet. Kompleksiteten i disse sakene må ikke bli til hinder for medmenneskelighet og fleksibilitet overfor mennesker som mer enn de fleste av oss, trenger nettopp det.
- Anne Hafstad i Aftenposten -

Velferdsstatlig logikk

Jah - hurra! I dag skal vi kikke litt nærmere på Den Kongelige Velferdsstatens Pasientskadelov.

§ 2. Erstatning for pasientskade
Pasienten og andre som har lidt tap på grunn av pasientskade, har krav på erstatning når skaden skyldes
a) svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes,
b) teknisk svikt ved apparat, redskap eller annet utstyr som er brukt ved ytelsen av helsehjelp,
c) smitte eller infeksjon, når dette ikke i hovedsak skyldes pasientens tilstand eller sykdom

Nå er det ikke sikkert at du og jeg behøver å kikke mer en én gang på den for å forstå innholdet. For andre derimot, er det tilsynelatende litt mer komplisert.
Det finnes tilleggsparagrafer også, i tilfelle noe fremdeles skulle være uklart:

§ 3. Uoppklarte årsaksforhold
Dersom årsaken til en skade på en pasient ikke kan bringes på det rene, og skaden sannsynligvis skyldes ytre påvirkning på en pasient under behandlingen, skal det normalt antas at skaden skyldes feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp.

La oss for moro skyld [sic] ta et par eksempler på pasientskader det søkes erstatning for. Begge er kvinner i slutten av trettiårene med akseptabelt funksjonsnivå og livskvalitet. Ingen av dem skal ha (flere) barn:

Pasient A
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, og man velger å fjerne livmoren. Dette skal siden vise seg at ikke var nødvendig.
Pasienten blir tilkjent erstatning, oppnår samme funksjonsnivå og helse som før inngrepet og hun har mindre smerter.

Pasient B
Pasienten skal fjerne kul i bekkenet. Under inngrepet oppstår det blødninger, muligens fordi pasienten har en reaksjon på narkosen. (Akatasi) Til tross for store skader på buken samt narkoseindusert stress, blir pasienten hjemsendt. (Dagkirurgi er dagkirurgi, vi kan ikke dulle for mye med pasientene med dette budsjettunderskuddet). Pasienten får en alvorlig infeksjon/blodforgiftning, og blir reinnlagt mer eller mindre livløs, reoperert (med samme narkosemiddel som tidligere) og medisinert med kraftig antibiotika. Hun gjenvinner aldri funksjonsnivået etter inngrepet, smertene er forsterket, hun taper inntekt og pensjonspoeng og har store utgifter til smertelindrende behandlinger.
Pasienten blir ikke tilkjent erstatning.

Ut fra dette kan vi trekke den konklusjonen at en livmor er mer verdt enn vitalitet, og det er jo helt fantastisk idiotisk. Så vidt jeg vet kan man jobbe, trene, elske, reise, drikke kaffe med venner, danse i gresset, spise sjokolade, bade i champagne og mye annet uten livmor. Uten energi, derimot...

Oh, for heavens sake!

Primum non nocere

Lørdag publiserte VG en kronikk av styrelederen i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes, med tittelen ME ingen nevrologisk sykdom.
Kronikkforfatteren mener at fordi forskningen hittill ikke har kunnet knytte ME til forandringer i nervesystemet, kan man heller ikke klassifisere lidelsen som nevrologisk sykdom.

Tysnes skriver under dekke av å ville hjelpe ME-pasientene:

Pasientene må av leger og trygdemyndigheter aksepteres for de alvorlige helseplager de har

Dette kan man jo være enig i. Men fortsetter man å lese, blir det ganske fort tydelig at Tysnes ikke er like opptatt av å hjelpe ME-pasienter som han er av å putte ME-lidelsen i psykosekken:

I forskningsbaserte studier er det påvist endringer i blodstrøms- og temperaturregulering, hormonnivå samt immunsystemet [...] Slike funn er også dokumentert ved forøket stressnivå

Dette kunne ha vært uproblematisk om ikke Tysnes hadde snakket om stress utelukkende som en tankestyrt/psykisk faktor. Han har rett og slett oversett det andre eksperter sier om den vedvarende stressrespons/ forstyrrelse i det autonome nervesystemet (sympaticus) ME-pasienter rammes av:

ME-pasienter lider av en vedvarende stressrespons. Det finnes kroppslige stressreaksjoner (under/etter infeksjoner, forgiftninger og skader), såvel som mentale. Man kan altså ikke snakke om ME som en utelukkende somatisk eller psykisk lidelse. Det er den genetiske og individuelle evnen til å takle stress/ infeksjoner/ skader som er avgjørende for om et menneske utvikler ME eller ikke.

Når han så fortsetter sine lite subtile hentydninger til psykiatri og ovenikjøpet anbefaler kognitiv terapi og gradert opptrening som behandling, blir det fort tydelig at det viktigste ved denne kronikken er alle de tingene Tysnes IKKE nevner, og alle de tingene han nevner men ikke har forstått. Jeg vil ta meg den frihet å omtale noen av dem, slik at det ikke oppstår flere misforståelser.

Tysnes forteller at pasienter som utredes for ME, undersøkes av indremedisinere og nevrologer, oftest uten funn. Det han glemmer å nevne er at alle kronisk utmattede også må gjennomgå grundig psykiatrisk evaluering, og at denne også oftest er uten funn. Energi- og immunsvikt etter eksempelvis infeksjoner kan altså ikke forklares psykiatrisk heller.

Det råder uenighet i fagmiljøet om det Tysnes presenterer som absolutte sannheter, og han viser i kronikken ganske tydelig de tingene han ikke forstår ved begrepet stress. Blant annet henviser han til Wyllers forskning rundt stressresponsfaktorer hos ME-syke, og sier at denne forklaringen har full støtte i det brede lag av norsk nevrologisk fagmiljø.

Jaha, så når en lidelse ikke lar seg forklare med 100% sikkerhet indremedisinsk, nevrologisk eller psykiatrisk, så må vi velge en av kategoriene? Og da velger vi psykiatri, fordi lidelsen ikke lar seg gipse, medisinere eller masseres bort?

Vi vet en god del om ME. Vi vet at det ikke er en psykiatrisk lidelse, og pasientene har ingen klassisk depresjon. En deprimert pasient vil ofte ikke ha noe svar på spørsmålet om hva en ville gjøre i morgen hvis en var frisk. En ME-pasient har derimot straks planene klare.
Vi vet at kognitiv adferdsterapi ikke hjelper og at tilstanden oftest er utløst av en infeksjon eller vaksine. Den gir funksjonsforandringer blant annet i sentralnervesystemet.
ME-ekspert og nevrolog Harald Nyland i Aftenposten

Vegard Bruun Wyller, som Tysnes henviser til i kronikken, har ved flere anledninger oppfordret fagekspertisen til å unngå skyttergravtendenser og heller søke etter helhetlige og intergrerte forklaringsmodeller rundt ME:

Debatten preges av aktører som anser de biologiske funnene hos ME-pasienter for gjensidig eksluderende. [...] Denne skyttergravskrigen, der begge parter henter ammunisjon fra en nærmest dogmatisk reduksjonisme (psyke vs soma), fremmer hverken vitenskapelig innsikt eller gode helsetjenester.
ME-ekspert Vegard Brun Wyller i VG

Denne oppfordringen har åpenbart gått Tysnes hus forbi. Hans kronikk føyer seg bare inn i rekken av formålsløse synsinger om en sterkt invalidiserende lidelse, og fremmer hverken pasientenes interesser, deres helbred, eller deres rettigheter. Å skrive den under dekke av å ville hjelpe pasientene, blir derfor en ganske selvmotsigende affære.
Noen ganger er det helt greit - jeg vil si nødvendig - å innrømme ting man ikke forstår, og heller bruke energi på å oppnå forståelse:

Det er mye vi ikke forstår ved ME. Vi må derfor være åpne for nye behandlingsformer og teorier som har bevisbar effekt enten vi skjønner mekanismen eller ikke. Men selv om det er mye vi ikke forstår, har ME-pasientene krav på å bli behandlet med respekt - ikke minst av helsevesenet. Det å ikke forstå betyr ikke at det dreier seg om psykiatri.
Dr. Ola Didrik Saugstad i Aftenposten

Hvis Tysnes virkelig tror at det største problemet for ME-pasienter er manglende trygderettigheter, trenger han å opparbeide seg litt innlevelsesevne og kanskje fundere litt på hvorfor leger som han selv synes det er problematisk å benytte den aksepterte diagnosen ME men i steden bruker de mer diffustpsykiatriske, mindre aksepterte fatigue og asteni.

Samtidig kan han jo google psykiatri+stemoderlig behandling og/eller lese litt fakta om ME hos Iskwew.

Jeg ønsker ham lykke til. Nå må jeg gå og hvile. Å drive legeopplysning er dårlig energiøkonomisering. Og burde strengt tatt være unødvendig.

* Overskriften Primum non nocere er fra den Hippokratiske ed og betyr "først, gjør ikke skade". Jeg anser kronikker av Tysnes' type særs skadelig for pasientene såvel som for forskningens fremme

Daily Rant

Hoi bloggolegaer! Rocketten er altså back from rehab. Ganske langt fra rehabilitert, men det er en annen historie.
Jeg ville bare takke for alle kommentarer på mobilbloggingen. Det har vært verdsatt! LuvvY'all.

Det er igrunnen på høy tid å komme i gang med litt konstruktiv blogging igjen, men jeg får det ikke helt til. Hver gang jeg prøver, er det noe som bremser meg.
Har du noen gang hatt det sånn at visse ting irriterer deg så kraftig at du rett og slett blir litt målløs?
Gang på gang har jeg prøvd å overkomme tausheten ved å skrive konstruktivt og avmålt om irritasjonsmomentene, men så blir det liksom ikke dreis på det. Jeg har forsøkt å ignorere det, heve meg over, men får liksom ikke det helt til heller. Nå har jeg kommet til at jeg kanskje bare må øse ut av meg litt gruff for å kunne fortsette å blogge, so here we go; Peace&Love.

Til Gretten Gubbe no. 1, adresse Bloggeby:
Jeg er dritt lei av mennesker som mener de har noe å lære meg, eller synes jeg bør settes på plass. Spesielt hvis det helt åpenbart er de som trenger å lære/settes på plass.
Ting er ikke alltid åpenbare. Subtilitet, metaforbruk og kreative vendinger kan være bra ting.
Hvis jeg f.eks. bruker et begrep som overskrift til en bloggpost som _tilsynelatende_ ikke har med blogginnholdet å gjøre, betyr ikke det at jeg ikke har skjønt begrepet. Før du bruker energi på å belære meg, kan du jo for eksempel spørre hvorfor jeg har brukt akkurat det begrepet. Mailadressen står oppe til høyre.

Til legestanden, representert ved Gretten Gubbe no. 2:
(Jeg har begynt på et mer konstruktiv tilsvar til leder i Norsk nevrologisk forening, Ole-Bjørn Tysnes' kronikk i lørdagens VG, men først _må_ jeg bare howle dette:)
Jeg er dritt lei av at folk som så åpenbart er totalt blottet for instinktiv intelligens, innsikt, innlevelsesevne og reell (livs)erfaring krever definisjonsmakt i forhold til folks ve og vel. Det er INGEN som forventer at noen skal forstå ALT, så det er helt unødvendig å komme med feilaktige konklusjoner når det er noe du ikke forstår. Et helt enkelt vet ikke eller unnskyld har mer hensikt. Så kan vi sammen stille adekvate spørsmål ved ulike problemstillinger, og forhåpentlig etterhvert komme til riktige konklusjoner.
Kronikker av denne sorten er egentlig bare bevis på at faglig tyngde og klokskap/dyktighet ikke nødvendigvis henger sammen slik det burde gjøre.


Sånn. Takk. I'll be back:-)

Hjemme best

Selvom naboen er nesevis.

On the road

Med Oscar:)

Magisk

Den dag kjem aldri

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,

for om eg søver, eg om deg drøymer.

Om natt og dag er du like nær,

og best eg ser deg når mørkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,

d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer.

Eg sprett frå stolen og vil meg te,

men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,

eg trur d’er du som gjeng der og tuslar,

når somt der borte eg ser seg snu,

eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,

d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer,

i song og fløyte- og felelåt,

men endå best i min eigen gråt.

-Aasmund Olavsson Vinje-

Smartiepants

Jeg er forferdelig dårlig på å flørte når det virkelig gjelder. Det ser med andre ord ikke ut til at det blir noe på meg med det første. I steden har jeg begynt med håndarbeid. Det ser ikke ut til at jeg er så veldig flink til det heller, men jeg synes jeg fikk lappet hullet i favorittjeansene på en morsom måte?

Over til plan B

:(

På avstand

Han sa at om jeg ville ha noe fra kiosken i bygda, måtte jeg skrive en lapp. Jeg skrev to. På den ene; Dagbladet, Halslinser, Mocca anis. På den andre: - Du berører sjelen min. 
Jeg brettet lappene godt sammen. Uten å vite hvilken lapp som var hvem, ga jeg den ene til ham og slang den andre på peisen. 
Så gikk jeg ut i snøføyka.

Greetings from rehab

Her kommer et lite livstegn fra Rocketten Langtutpålandet som bare glimtvis har nettdekning.

Det blir litt vanskelig å skrive om stedet, tiden og menneskene her, fordi det liksom er... ultimat privat... om du skjønner?
Men det jeg har lyst til å fortelle er at jeg er omgitt av folk som i aller høyeste grad funker. Til tross for Alt.

Her er jeg omgitt av livsglede, optimisme, nestekjærlighet og ukuelige viljer. Sjelden har jeg ledd så mye og ofte, hatt så mange meningsfylte samtaler i et så kort tidsintervall, og truffet så mange mennesker "hjemme". Det er nesten så hjertet bobler over. Jeg fylles av takknemlighet for privilegiet av å oppleve dette.

Apropos takknemlighet: det er litt hyggelig at et par av mine blogghelter også har beundrere langt utenfor Bloggebyens gater. Jeg har lovet å formidle følgende til Esquil og Iskwew fra gjengen Trøtte Typer (aka ME-gruppa):

På mandag så vi Utmattet. Takk, Eskil. Du ga oss et ærlig og levende bilde av hvordan ME er å leve med. At du byr på deg selv på denne måten betyr uendelig mye for så mange av oss. Lykke til videre på veien ut av mørket.

Iskwew, takk for dine reflekterte betrakninger rundt ME og alternative behandlingsformer både på blogg og forum.
Ditt engasjement er uvurderlig.

Peace, love, & bundels of joy til dere. Og alle andre som titter innom. You make my day!

Jeg er plutselig tilbake:-)

ForTapt?

Var det ikke herfra jeg kom, mon tro?

En veldig stor påskehare

Eller noe sånt. Tror byfrøkna

Ut på tur...

Veggpryd

Denne karen pryder veggen på rommet mitt. Sånn i tilfelle jeg skulle glemme at jeg befinner meg i skogen, liksom... 
Han har fått navnet Petter, etter edderkoppen som bor i kroken bak stereoanlegget på utskytningsrampen.

Ikke akkurat Waldorf Astoria

Men jeg er ved godt mot.

Bange anelser

Mye skog her, gitt...

Forlatt

Her reiser verdens fineste sjåførvenninne. Nå er det alvor...

Siste døgn i frihet

Jeg er på høyfjellshotell. Altså ikke helt i mitt rette element. I den anledning slår det meg at noen burde hatt kræsjkurs for byfrøkner på tur i DistriktsNorge. For eksempel er det greit at det første du spør etter når du ankommer ikke er espresso eller flaskevann. Hvertfall hvis du ser litt arrogant og byfrøkenaktig ut. :-) PS: beklager at jeg ikke svarer på kommentarer. Får ikke til fra mobilen. Hei Iskwew, Randi og Håkon:-)

Uææh

Nord for Sinsenkrysset... Er det her distriktsNorge begynner?

Going to rehab

Rocketten er på vei til seters for å gjøre seg fet.

Jeg tror det blir bra, men jeg gruer meg litt, selv om jeg vet jeg ikke burde si det høyt.
For å være ærlig er jeg livredd. Det har jeg igrunnen vært i snart fire år, så jeg vet ikke om jeg er redd eller om det bare er almentilstanden, liksom. Nå har jeg imidlertid sittet fascinert og sett på nyheter på tegnspråk hele ettermiddagen, - da vet jeg at jeg kanskje ikke er helt i vater


Jeg håper det er snille folk der, jeg håper at fjellet og skogen ikke er så skummelt som byfrøkna skal ha det til, (jeg har vært på Google Maps og sett at stedet ligger langt utti huttiheita vekk fra alle andre steder, og tenker at det kanskje er litt som i The Shining), og jeg håper der finnes nettilgang. Dessuten trenger jeg noen i bakhånd som kan komme å bortføre meg om jeg skulle bli dypt ulykkelig eller forfulgt av en psykotisk øksemorder som ser ut som Jack Nicholson...

HHS har advart meg om at det sannsynligvis ikke er urter i siggen til Amy. Det tror jeg kanskje er like greit.

Dette blir bra. Tenk om jeg blir så frisk av all fjelluften at jeg til og med får røde roser i kinnene!

Ha en riktig så glad påske, alle sammen, i tilfelle jeg ikke "ser" dere før.
Peace&Love&Caramellos

Vårrengjøring

Jeg har ufattelig mange skap og kott. Der slenger jeg inn de underligste ting, med intensjoner om å gi bort/selge/resirkulere bare jeg får summet meg. Ulempen med det er at jeg er ørlite treg med praktiske ting. Pluss at hybelkaniner også sniker seg inn i lukkede kott. Det må med andre ord ryddes og vaskes litt innimellom.

Selv om jeg har en lite nostalgisk forhold til ting og tang, er det noen greier jeg ikke klarer å kvitte meg med. Som min aller første Mac; en Macintosh SE fra 1987 med hele 20Mb harddisk, 8Mhz systembuss og 9" skjerm. Top of the pops, med andre ord.

På maskinen har jeg både Word, Excel og PageMaker samt et enkelt tegneprogram jeg ikke husker navnet på. Jeg brukte den mest til å skrive på. Store ideer og geniale manuskripter ligger lagret på denne harddisken.



Macen starter som bare det, men jeg har rotet bort kabelen til tastaturet og får derfor ikke åpnet filene som ligger på den:-(
Er det noen som har en ide om hvor man kan få tak i en slik kabel? Hvis noen kan hjelpe meg å skaffe en, lover jeg å publisere :into orbit-blogg anno 1987. Vi snakker genial prosa av høy litterær kvalitet her altså - jeg lover! Ut fra det jeg kan se på skjermbildene som kommer opp når maskinen skrus på, er det arbeidstitler som "Nemesis", "Med stein i skoa" og "Den siste historien" der. Høres ikke det spennende ut, kanskje?

For de som er interessert har IDG testet Mac SE mot dagens MacBook Pro, og SE'n kommer slett ikke dårlig ut av testen:-)

Änglar, visst fins dom

Klikk deg inn til Hjorthen og se selv! ...and pay it forward.
Kos deg masse på spa, Delirium. God bedring og hell og lykke.

By my side

Jeg fant en gammel INXS-video hos PMS (tusen takk, georgeous), og kom plutselig til å huske min all time favorite-låt som jeg fikk lyst å dele. INXS er for vakkert til å glemmes.



Når jeg hører denne blir jeg voksvarm i boblehjertet mitt, jeg lukker øynene og sitter plutselig splitter naken på Papagayo-stranden mens Atlanterhavet skyller inn over nakne føtter, og kjenner varmen av solen, fra vennene mine, fra minnene herfra til evigheten og verden rundt, og tenker at om jeg åpner øynene nå står Ekko der med glitter i øynene og ler mot meg, og aldri skal noe noensinne komme til å røre sjela mi som akkurat denne dagen, denne sangen, dette minnet. All is well.

Jag har ett enda ord för allt, och det är kärlek

Karma-error

Dette forklarer jo en del...
Jeg smører meg med patience og prøver igjen om noen dager!

The Order of Interbeing/ Hvert skritt er fred

Jeg har fortalt om mormor, ikke sant? Mormor som sa at ethvert menneske som kommer inn i livet ditt er en gave. Du skal forvalte den gaven med kjærlighet og respekt.
Mormor pleide også utbryte: "Er det noe rart det blir krig i verden", hver gang kusinene mine, søsteren min og jeg kranglet. (Hvilket var ganske ofte) Vi skjønte ikke hvordan verdenskrigene kunne ha noe med oss å gjøre, så slike utsagn fniste vi litt av. Da ble det i det minste fred og fordragelighet i den mormorske heim en stakket stund.

Nylig leste jeg boken "Hvert skritt er fred" av den vietnamesiske Thích (lærer) Nhất Hạnh omigjen. Boken er en rekke påminnelser om hvordan vi kan gjøre hverdagen og verden bedre gjennom bevisstgjøring av oss selv og våre handlinger.
I den anledning hadde jeg tenkt å skrive litt om sommerfugleffekter og Random Acts of Kindness. Om hvordan hver enkel av oss kan lære å leve med oppmerksomhet og glede, og derigjennom faktisk direkte bidra til fred på jorden.
Jeg skulle vise eksempler, snakke litt om Dalai Lama og Gandhi og slike, og om viktigheten av å stoppe opp, sanse og "klemme et tre". Men så ble jeg litt nummen.

Selv om forsøket på å skape fred i verden gjennom indre forvandling er vanskelig, er det den eneste måten. Kjærlighet, medfølelse og uselviskhet er det grunnleggende element for fred. Når disse egenskapene er utviklet hos et menneske, er han eller hun i stand til å skape en atmosfære av fred og harmoni. Denne atmosfæren kan utvides fra enkeltmennesket til hennes familie, fra familien til samfunnet, og etterhvert til hele verden
-Dalai Lama-

Det høres enkelt ut sånn sort på hvitt, ikke sant? Men vi vet jo alle hvor vanskelig dette er. Det skal så lite til før vi føler de onde tingene i oss. Sjikane, urettferdighet, arroganse, ignoranse; - disse tingene er mye lettere å møte med harme enn med ro.

Og kanskje er det noe med hverdagens hektiske puls som gjør oss ute av stand til å huske at vi har mulighet til å møte verden med kjærlighet. Kanskje trenger vi flere påminnelser. Signaler som ber oss stoppe opp, puste, smile og tenke på alt vi har å være takknemlig for.

I noen buddistiske tradisjoner bruker de tempelklokker som påminnelse for å vende seg til nuet. Hver gang tempelklokken ringer, stopper praten. De stanser tankeflommen og vender tilbake til stillheten. Puster dypt, smiler og nyter øyeblikket.

Jeg tror vi trenger en slags tempelkokker i vår hektiske hverdag. For å samle oppmerksomheten rundt freden istedet for å la den virre rundt i støy og kaos.

Så i dag skal jeg starte mitt eget lille eksperiment. Min valgte tempelklokke er trikken. Hver gang jeg hører trikken skrense nede i svingen, skal jeg trekke pusten, nyte øyeblikket og tenke på alt jeg har å være takknemlig for. Jeg skal smile til fremmede, la andre gå foran meg i køen, hjelpe en gammel dame med bæreposen og sende varme tanker til alle som måtte trenge det.

Hvert skritt er fred. Og det vi retter oppmerksomheten mot, blir det mer av. Sørg for at det er positive ting!



Peace&Love

Finale i Bloggidol 2008

Så er det klart for finale i Bloggidol 2008. Temaet for kvartfinalen er "Skrivekurs".

Finalistene er:

1 Victoria
2 Eirin
3 Randi
4 Hjorthen
5 Delirium
6 Truls
7 Sigurd
8 Swazi
9 Grøftekanten
10 Virrvarr
11 Wildcard 1: Jokke
12 Wildcard 2: Frøken Makeløs


Jeg er grundig imponert av måten folk har løst oppgavene på underveis. Vel blogget, allihopa.
Takk for innsatsen til alle. Og lykke til, alle finalister!

I tilfelle du lurte

A jordmorMatja bor på Frogner.

VG ødelegger kronikk

Lørdag publiserte VG en kronikk av Vegard Bruun Wyller, en av de fremste ekspertene på Myalgisk encefalopati (ME) her i landet.

Kronikken, Sykdomsmekanismer ved ME, handler om hvordan ny forskning antyder genetisk disposisjon ved utmattelsestilstander. Den tar også for seg symptomer, biologiske funn, stressrespons-dysfunksjon samt en god del om "skyttergravskrigen" som foregår mellom faggrupper i debatten om ME.

Debatten preges av aktører som anser de biologiske funnene hos ME-pasienter for gjensidig eksluderende. [...] Denne skyttergravskrigen, der begge parter henter ammunisjon fra en nærmest dogmatisk reduksjonisme (psyke vs soma), fremmer hverken vitenskapelig innsikt eller gode helsetjenester.

Wyller advarer mot denne skyttergravstendensen og oppfordrer fagekspertisen til å forene krefter i en søken etter helhetlige og intergrerte forklaringsmodeller.

Han skriver om forskningen på Rikshospitalet der de fokuserer på den delen av det autonome nervesystemet, sympaticus, som kompenserer for ytre belastninger. Deres forskning tyder på at ME-pasienter lider av en vedvarende stressrespons. Dette får uheldige konsekvenser for en rekke organsystemer.

Wyllers poeng er at det finnes kroppslige stressreaksjoner (eks. infeksjoner og skader), såvel som mentale, og at det derfor blir feil å snakke om ME som en utelukkende somatisk eller psykisk lidelse. Det er den genetiske og individuelle evnen til å takle stress/ infeksjoner/ skader som er avgjørende for om et menneske utvikler ME eller ikke.

De viktigste utløsende årsakene synes å være infeksjoner som kyssesyke eller mykoplasma-lungebetennelse, dramatiske livshendelser, dødsfall i nær familie, samt kroppslige påkjenninger som kirurgiske inngrep og ulykker.

Han mener det ikke er noe kontroversiellt over å avvise markerte skiller mellom kropp og sjel. Det er i samsvar med med moderne hjerneforskning - at både mentale og kroppslige prosesser kan bidra til sykdomsutvikling. Det er for eksempel allment akseptert at dødsfall i nær familie øker risikoen for visse kreftformer, samtidig som livsførsel og arvelig disposisjon selvfølgelig også har betydning.

Kronikken er på en helside. I en liten bisetning, der Wyller snakker om sammenheng psyke og soma, sier han at adferdsterapi og kognive teknikker kan synes å hjelpe fordi det fremmer tankemønstre som påvirker sympaticus.

Ut fra denne lille bisetningen har VG klart å blåse opp et bilde av Phil Parker, grunnleggeren av The lightning process (LP) over en femtedel av siden, med underteksten: "Artikkelforfatteren skriver at han forstår hvordan psykologiske teknikker som The Lightning Process kan fungere" (Her bør jeg kanskje skyte inn at det råder stor uenighet rundt effekten av The lightning Process)

VG har tidligere publisert en rekke ukritiske artikler om "Lynprosessen". At de bruker Wyllers kronikk til å selge LP ytterligere, finner jeg betenkelig. Spesielt fordi Wyller tidligere har gitt uttrykk for at han ikke tror på snarveier ut av utmattelsestilstander.

Mange ME-pasienter gjør litt mer enn de egentlig orker på gode dager, dermed får de store svingninger i helsetilstanden. Aktiviteten bør økes gradvis og etter en plan. Wyller viser til at psykiske forhold kan bidra til sykdomsutviklingen. Grunnen er at tanker og følelser påvirker andre kroppslige prosesser, også på cellenivå. Flere alternative behandlingsmåter lover resultater innen ME, men Wyller er forsiktig med å anbefale noe som ikke er prøvd vitenskapelig.
-VG 16. september 2007-

Jeg blir litt vrang av VGs form for propaganda. Eller anyones form for propaganda om "revolusjonerende" behandlingsmetoder. Når du har vært tappet for energi og inaktiv i flere år, sier det seg selv at du ikke er oppe og hopper etter et todagers-kurs i tanketeknikker.

Underlig nok skjønner ikke alle det. Siden lørdag har jeg blitt kontaktet av syv (velmenende) bekjente som vil vite hvorfor jeg ikke prøver LP. De snakker om Phil Parker som "den ledende i verden på ME", og hvordan kan jeg vite at LP ikke fungerer når jeg ikke er interessert i å forsøke? Og så synes de jeg er veldig negativ og at jeg bare kan ha det så godt, og kanskje er det fordi jeg er så negativ at jeg ikke har blitt frisk. *spissformulert*

Naturligvis er det en fordel at ME belyses, men at VG ødelegger en ellers informativ kronikk ved å pushe omdiskuterte behandlingsmetoder på denne måten gjør ikke akkurat de ME-rammedes situasjon lettere.

Ellen V. Piro i Norges ME-forening sier det slik i Budstikka:

- Vi er veldig bekymret over det presset som blir lagt på disse pasientene av velmenende venner, familie og pasienter som har gjennomført Lightening-prosessen. Denne behandlingen er ikke for alle. Oppfølgingsstudier i England viser også dette.
Nå frykter hun at ryktene om enda en mirakelkur skal føre til falske forhåpninger og unødvendig press på desperate pasienter.
- Det er ikke det at vi er negative. Det er flott at mange syke mennesker får hjelp og blir bedre, men man skal være klar over at man ikke får noen garanti og at det ikke er ufarlig.